Åtselbiller

Åtselbiller
	Necrodes littoralis
	Nomenklatur
	Silphidae; Latreille, 1807
	Populærnavn
	åtselbiller
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Leddyr
Klasse	Insekter
Orden	Biller
Underorden	Polyphaga
	Økologi
Antall arter:	ca. 200, 17 funnet i Norge
Utbredelse:	alle verdensdeler bortsett fra Antarktis
	Inndelt i
	Åtselbiller (Silphinae); Åtselgravere;

Åtselbiller (Silphidae) er en gruppe av biller som har en del interessante adferdstrekk. Langt fra alle lever av åtsler, mange av artene er rovdyr eller planteetere. Disse er ganske store og ofte fargerike biller. Det er funnet 17 arter i Norge.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til store biller (3 – 35 mm, de fleste over 10 mm), vanligvis med mørk grunnfarge, men ofte delvis røde eller gule. Gruppen består av to underfamilier^[2] som ser nokså forskjellige ut. Underfamilien åtselbiller (Silphinae) er mer eller mindre flate, som oftest matte, og med lite til moderat kølleformede, 11-leddete antenner. Hodet er vanligvis forholdsvis lite og flatt, mellom antennene trukket ut til en kort snute. Det er ikke noe tydelig skille mellom pannen (frons) og munnkanten (clypeus). Brystskjoldet (pronotum) er stort, bredt og flatt, vanligvis minst så bredt som dekkvingene. Dekkvingene er ganske flate med opphøyde lengderibber, og dekker vanligvis hele bakkroppen. Larvene er mørkfargede, flate og harde. Mellomkroppen (thorax) er bredere enn bakkroppen og dekket av store ryggplater. Underfamilien åtselgravere (Nicrophorinae) er store biller, temmelig sylindriske på form, mer eller mindre blanke med sterkt kølleformede antenner. Antennenes andre ledd er sterkt redusert slik at de virker 10-leddete. Hodet er stort, nesten så bredt som brystskjoldet, og ikke spesielt flattrykt, uten "snute". Pannen (frons) og munnkanten (clypeus) er tydelig skilte med en søm. Brystskjoldet (pronotum) er ikke påfallende stort, omtrent så langt som bredt, og ganske hvelvet, ofte med tydelige knøler eller groper. Det er betydelig smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er ganske høyt hvelvet, uten opphøyde lengderibber, og de er tvert avbrutt og dekker ikke de bakerste bakkroppsleddene. Larvene er som oftest lyse, sylindriske og myke.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Ikke alle åtselbiller lever av åtsel, men blant annet larver av insekter og landlevende lungesnegler.

Slektene Silpha og Phosphuga er rovdyr som lever av snegler. Den vanligste arten i Norge, svart åtselbille (Phosphuga atrata) er blankt svart med et hode som er noe forlenget mellom antennene. Dette gjør det enklere for billen å nå inn i sneglehus for å få tak i sneglene. gråsvart åtselbille (Aclypea opaca) er planteeter, og larvene kan gjøre en del skade på hagevekster. fireprikket åtselbille er et rovdyr som lever av ulike slags insektlarver. Denne forholdsvis sjeldne arten er knyttet til eiketrær, der den jakter på sommerfugllarver. Ellers er medlemmene av underfamilien åtselbiller (Silphinae) stort sett knyttet til store kadavere, som pattedyr og fugler.

Åtselgraverne (Nicrophorinae) lever på små åtsler, som smågnagere og småfugler. De utmerker seg ved sin avanserte yngelpleie. Både moren og faren tar seg av avkommet, noe som er ganske uvanlig blant insekter. Åtselgraverne har utmerket luktesans og flyr godt, så de kan finne et kadaver på lang avstand. Både hanner og hunner blir tiltrukket. Disse går da sammen om å grave ned kadaveret. Hovedårsaken til at de begraver maten er trolig for å hindre at fluer legger egg på den. De rasktvoksende fluelarvene ville da gjerne kunne utkonkurrere åtselgravernes avkom, selv om de voksne billene gjerne spiser fluelarver. Om bakken der åtselet ligger ikke egner seg for graving kan billene flytte det ganske langt (navnet Nicrophorus betyr likbærer). Når kadaveret er helt begravet, klemmer billene det sammen til en ball, og fjerner alle hår eller fjær. Billene har paret seg og hunnen legger egg på det sammenrullede åtselet. Hannen forlater nå ynglekammeret, men hunnen blir igjen og venter på at eggene skal klekke. Larvene kan ikke tygge maten selv, men er avhengige av at moren gulper opp halvfordøyd mat til dem.

Om man ser en åtselgraver vil man legge merke til at det ofte sitter mange, ganske store, røde midd på den. Disse er ikke parasitter, men er derimot nyttige for billen. Dette er rovmidd som angriper blant annet egg av fluer, og de bidrar dermed til å holde nede bestandene av dyr som konkurrerer med åtselgravernes larver. Middene hekter seg fast på åtselgraveren og blir dermed transportert til et nytt kadaver. Fanger man en åtselgraver, vil den forsvare seg ved å spy opp sitt illeluktende (og ganske sikkert illesmakende) mageinnhold. Mange åtselgravere er svarte med rødoransje tverrstriper. Disse påfallende fargene tjener trolig som et signal om at billen er usmakelig (såkalt aposematisme). De kan også lage en gnissende lyd ved å gni spissen av dekkvingene mot en skrape på femte bakkroppsledd, dette er trolig også en advarsel.