Binders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Binders er papirklemmer av metall eller plast. Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867

Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon siden 1890-årene, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.

Den særnorske betegnelsen «binders» for denne typen kontorrekvisita er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet binder har andre betydninger.

Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.

Nordmannen Johan Vaaler var lenge feilaktig tilskrevet rollen som bindersens oppfinner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867. Hans binders var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og fra 1890-årene kom de på løpende bånd i USA, flere hvert år. Teknologihistorikeren Henry Petroski har publisert en liste på 27 amerikanske patenter innvilget bare årene fra 1898 til 1994 for varianter av binders.[1]

Den vanligste typen som brukes i dag, er aldri er blitt patentert, bare senere varianter med avvikende form eller bølget ståltråd. Den ble produsert av The Gem Manufacturing Company LTD i England i 1890-årene og markedsført i USA fra 1892 av firmaet Cushman & Denison i New York.[2] Den tidligste dokumentasjon med bilde av «Gem Paper Clip» er en annonse i tidsskriftet The American Lawyer fra september 1893 for Cushman & Denison. Den er gjengitt på nettsiden Early Office Museum og i Byminner Nr. 3/4-2014. At dette er den opprinnelige og hittil mest anvendte typen, bekreftes av at en binders på svensk kalles «ett gem».[3]

En annonse for samme produkt fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men den handler sannsynligvis om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og søkeren Cushman & Denison presiserte i søknaden at det hadde vært i bruk siden mars 1892.[4] Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april det året ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-type.[5]

Siden er det innvilget patenter for en rekke varianter, for eksempel med spiss i stedet for rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form og så videre. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den mest solgte.

Designikon[rediger | rediger kilde]

T-trøye med logo, Any del disseny, Barcelona 2003. Den klassiske bindersen av gem-typen har en form som har appellert til design-interesserte, og som mange har sett på som «fullkommen». Den ble derfor tidlig et symbol for god design.
Foto: Roede

Alle variantene av den klassiske grunnformen viser at det ikke finnes noen helt perfekt binders, til tross for dens ry som det perfekte svar på et designproblem. Som alle brukere vet, er «bindersdøden» det største problemet; resultatet av at bindersen blir tvunget til å gape over mer papir enn den er ment for. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk, og den blir varig deformert. Binders i eske kan lett hekte seg sammen og bli vanskelige å plukke ut enkeltvis hvis ståtrådender stikker ut. oppfinnerne av nye varianter har forsøkt å eliminere svakheter ved den vanlige bindersen, men aldri uten å skape andre problemer i stedet.

Men om klassiske binders av gem-typen har funksjonelle problemer, har den en form som alltid har appellert til design-interessert og som mange har sett på som «fullkommen». Derfor ble den tidlig et symbol for god design.

Designskribenten Owen Edwards skrev om den i 1989: «In our vast catalog of material innovations, no more perfectly conceived object exists … With its bravura loop-within-a-loop design, the clip corrals the most chaotic paper simply by obeying Hooke's law.»[6] I 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona, Any del disseny 2003.[7]

Norsk bindershistorie[rediger | rediger kilde]

Johan Vaaler (1866–1910) som student i 1887.
Vaalers «papirklemme», patentsøknader 1899 innvilget i 1901.
Tegning: Roede

Johan Vaaler, født i Aurskog 1866, død i Kristiania 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget i 1901.[8] Samme år fikk han også patent i USA.[9] Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur.

Det er grunn til å undres at Vaaler kunne få patent både i Tyskland og USA, til tross for at at en bedre parpirklemme allerede var i bruk, og at mange andre var patentert. Liberale myndigheter innvilget antagelig patent på nye varianter av allerede eksisterende produkter hvis de tydelig avvek fra forløperne. Det er større grunn til å undres over at Vaaler ikke søkte patent i hjemlandet. All eldre norsk litteratur om binders forteller at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men det er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885.[10] Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han kan ha erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the Gem» før han kom så langt.

Vaalers papirklemme kom aldri i produksjon, og patentet utløp i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett for upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen, ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten på arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ble ikke torsjonsprinsippet utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden.

Motstandssymbol under okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Binders som jakkemerke ble symbol på nasjonalt samhold og motstand mot okkupasjonsmyndighetene og fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig i Norge 1940–1945. I annonsen fra november 1940 advarer Hirden, NS' paramilitære organisasjon, mot «passiv organisert motstand» og truer med at de som bruker «små papirklemmer anbragt i jakkeoppslaget eller kåpen» vil bli arrestert. Ifølge «London-kringkasteren», nyhetskanalen for eksil-regjeringen i London, hadde bindersen en «demonstrativ og provoserende hensikt».
Foto: Fra utstilling i Norges Hjemmefrontmuseum, 2017

En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på samhold under andre verdenskrig i Norge, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske forbundsfeller. Evnen til å «holde sammen» var grunnen til at den egnet seg til formålet. Forfatteren Finn Bø skrev i boken Forbuden Frukt fra 1945 at det særlig var forakten for Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet…En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner».[11]

Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre okkupasjonsmakten tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var røde toppluer og blomster i knapphullet på kongens 70-årsdag 3. august 1942. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var rikskommissær Terbovens forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg og lignende som uttrykk for en demonstrasjon».[12]

Under krigen visste alle at binders ble brukt som tegn på samhold mot fienden. Da bindersen senere ble et nasjonalsymbol, antok mange at den ble valgt til å markere motstand fordi den var oppfunnet i Norge. Men «norskheten» var ukjent for de fleste til lenge etter krigen. Fortellingen om binders som motstandssymbol fant veien inn i norske leksika flere år før de proklamerte den som en norsk oppfinnelse.[13]

Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. Gaule er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter deux gaules. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle.[14]

Norsk nasjonalsymbol[rediger | rediger kilde]

«Bindersmonumentet» fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert og flyttet til BI's lokaler i Nydalen i Oslo.
Foto: Roede
Bindersmonumentet i 2008, etter flytting til Nydalen.
Foto: Roede
Frimerke fra 1999 til minne om Vaalers binders. I bakgrunnen patentbrevet fra 1901. Bindersen foran er ikke den han patenterte, men den kjente gem-bindersen.

Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i 1928[15] i konkurranse med importvarer, uten å vite at den senere skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den norske myten var overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret. I mellomkrigstideen gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som alle hadde i kontorskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser blant annet: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor».[16] Til en reportasje i A-magasinet i 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser».[17] Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden.[18]

Myten om bindersens norskhet spredte seg raskt etter 1950-årene. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie fant bindersen egnet til å gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var lik den kjente gem-bindersen. Ved 90-årsjubileet for Vaalers patent ble hans binders hyllet som en genial norsk oppfinnelse. Forfatteren festet seg ikke ved at den faktisk var mislykket, men hoverte over utenlandske oppfinneres hjelpeløse forsøk på å lage noe bedre.[17] I 1989 ble det også reist en sju meter høy binders-skulptur med en vekt på 600 kg utenfor Handelshøyskolen BI i Sandvika. Den var en gave fra den norske bindersprodusent O. Mustad & Søn til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i Guinness rekordbok som verdens største.[trenger referanse] Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika og ble gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i Gunnar Schjelderups vei 13 i Nydalen i Oslo.

Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men igjen en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved Lierfoss i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler.[19] Historielaget avbildet klokelig hans papirklemme, og ikke den han feilaktig blir tilkjent æren for.

Så sent som i 2005 hadde den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon i siste bind en biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen.[20]

«The Paper Clips Project»[rediger | rediger kilde]

Vaalers ry som bindersens oppfinner ble også utbredt i utlandet, særlig i USA. Mye feilinformasjon ble publisert til tross for resultater av nyere forskning ved Henry Petroski og andre, særlig etter 2000. På en skole i Tennessee skulle åttendeklassinger lære om drapet på 6 millioner jøder under krigen. For å illustrere det ufattelig store tallet fikk en lærer den gode idé å samle et tilsvarende stort antall små gjenstander. Valget falt på binders, og en innsamling innbrakte langt flere enn 6 millioner. Fra norsk synspunkt er det interessant at elevene ifølge én av nettsidene valgte binders «after they learned (that) Norwegians wore them on their clothes to show support for Jews during World War II».[21]

En annen nettside utdypet dette: «That symbol of resistance originally honored Johann Vaaler, the Norwegian Jew who invented the paper clip».[22]

Begge utsagn er uriktige. Vaaler var ikke jøde, og nordmenn brukte binders som tegn på samhold mot okkupasjonsmakten, ikke i protest mot folkemordet på jødene. Men «The Paper Clips Project» var både pedagogisk og ikke minst som folkeopplysningstiltak meget vellykket. Det innbrakte ikke bare langt flere binders enn de 6 millioner som var målet, men resulterte også i én film, flere bøker og et offentlig minnesmerke.[23]

«Operation Paperclip» var kodenavnet på flyttingen av tyske vitenskapsmenn til USA etter andre verdenskrig.[24]

Ymse[rediger | rediger kilde]

Den multifunksjonelle binders

Den svenske forfatteren Peter Englund har skrevet om binders i essaysamlingen Tystnadens historie och andra essäer i 2003, senere utgitt på norsk under tittelen: Stillhetens historie og andre essays, Universitetsforlaget 2004. Han mener at det finnes «knappast något annat ting som i så liten grad brukes til sådant som det egentligen är avsett för: försäkringsbolaget Lloyds i London har räknat ut att knappt var tionde gem någonsin kommer i kontakt med papper. Samtidigt finns det få ting som är så användbara: de kan brukas till att rensa öron eller naglar, laga BH-band eller CD-Romläsare. Göra pedagogiska modeller av polymerer eller helt enkelt beskjuta kollegor. Spillet är också ofantligt. En annan undersökning, suspekt i sin precision, påstår att av 100 000 gem förstörs runt 14 000 under telefonsamtal medan 15 000 bare tappas bort.»[25]

Artikkelen om Johan Vaaler i Norsk biografisk leksikon (2005) utdyper også bindersens nytteverdi for andre formål – som «universalverktøy» i mangel av sikkerhetsnål, fiskekrok, skrutrekker, tannpirker, syl, hempe osv.[26]

Årsproduksjon

Ifølge artikkelen i Norsk biografisk leksikon (2005) er verdens samlede produksjon av binders ca. 20 milliarder årlig.

Ståltrådens lengde utfoldet

Den empirisk utregnede formelen nedenfor gjelder tilnærmet for den mest vanlige typen av binders, hvor alle kurver er tilnærmede halvsirkler, og hvor de rette sidene i den ytre runden er tilnærmet lik avstanden fra ståltrådens ender til midtpunktet i den innerste kurven. Lengder som innsettes i formelen bør måles langs midtlinjen i ståltråden.

T = 4L – 5B + 3/2πB

T = ståltrådens totale lengde.

L = bindersens totale lengde (mellom ytterpunktene i de to ytterste halvsirklene).

B = avstanden mellom de to innerste langsidene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Petroski, Henry: «Polishing the Gem: A First-Year Design Project», Journal of Engineering Education, oktober 1998
  2. ^ Early Office Museum: History of the Paper Clip, http://www.earlyofficemuseum.com/paper_clips.htm
  3. ^ «gem | svenska.se» (svensk). Besøkt 10. mai 2020. 
  4. ^ https://www.officemuseum.com/paper_clips.htm
  5. ^ Petroski, Henry: «Invention by Design», Harvard University Press 1966, s. 17
  6. ^ Edwards, Owen og Douglas Whyte: «Elegant Solutions: Quintessential Technology for a User-Friendly World», Random House 1989, ISBN 9780517558331. Her sitert etter Petroski, Henry: «The Evolution of Artifacts» i American Scientist 1992, s. 416-420.
  7. ^ https://www.studiobagdisseny.com/anydedisseny
  8. ^ Søknad datert 12. november 1899, Patentschrift no. 121067 innvilget 6. juni 1901
  9. ^ US Patent No. 675,761, 4. juni 1901
  10. ^ Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter
  11. ^ Bø, Finn: Forbuden frukt. Oslo 1945, s. 62-65
  12. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 41. ISBN 8202141389.  Artikkelen i Norsk Krigsleksikon gjengir en udatert notis fra en uidentifisert avis med kunngjøring om forbudet mot slike demonstrasjoner.
  13. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon, supplementsbind, Oslo 1952
  14. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo 1974, bind 2, s. 695
  15. ^ Oppland Arbeiderblad 24.04.2007
  16. ^ Foss, Halvard «Den frittstående oppfinner», I: Svinndal, Aasmund (red.): Styret for det industrielle rettsvern 50 år, Oslo 1961, s. 190
  17. ^ a b Hesstvedt, Ola: «Den lille norske hjelperen fyller 90 år», A-magasinet nr. 52, 1988
  18. ^ «Binders» i Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo 1974, bind 2, s. 695.
  19. ^ {http://www.lierfoss.no< Lierfoss.no]
  20. ^ Haveraaen, Sverre: «Vaaler, Johan», Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2005, bind 9, s. 411. ISBN 82-573-1011-5
  21. ^ http://www.christiananswers.net/spotlight/movies/2005/paperclips2004.html
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. januar 2006. Besøkt 2. januar 2006. 
  23. ^ Schroeder, Peter W. og Dagmar Schroeder-Hildebrand: Six Million Paper Clips: The Making of A Children's Holocaust Memorial. Lerner Pub Group, Minneapolis MN 2004, ISBN 1580131697
  24. ^ Hunt, Linda: Secret Agenda: The United States Government, Nazi Scientists, and Project Paperclip, 1945 to 1990. St.Martin's Press, New York 1991, ISBN 0312055102
  25. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. desember 2012. Besøkt 7. mars 2016. 
  26. ^ Haveraaen, Sverre: «Vaaler, Johan», Norsk biografisk leksikon, bind 9 2005, s. 411

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henry Petroski (1996). Invention by Design. Cambridge, Mass: Harvard University Press, s. 8-42. 
  • Henry Petroski (1992). The Evolution of Useful Things. New York: Vintage Books. ISBN 0-679-74039-2.  [Inneholder en omfattende historikk om tidlig bindershistorie.]
  • Roede, Lars: En verdensberømt oppfinnelse fra Kristiania. I Byminner nr.4-2009, s.2-15

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Binders&oldid=23433108»