Burkhard Christoph von Münnich
| Burkhard Christoph von Münnich | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. mai 1683[1] Berne[1] | ||
| Død | 16. okt. 1767[1] (84 år) St. Petersburg[2][1] | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militært personell, politiker, ingeniør | ||
| Ektefelle | Christina Lukretia von Witzleben Barbara Eleonore Gräfin von Münnich | ||
| Far | Anton Günther von Münnich[3] | ||
| Mor | Sophia Katharina Oetken[3] | ||
| Søsken | Christian Wilhelm von Münnich | ||
| Barn | Ernst de Munnich Christina Elisabeth v. Mengden Frfr. v. Altenwoga (Gräfin v. Münnich) Louise Dorothea, Gräfin von Münnich[3] | ||
| Nasjonalitet | Oldenburg Polen-Litauen | ||
| Gravlagt | Estland | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den hvite ørns orden Andreasordenen Gullsverd for tapperhet | ||
| Troskap |  Frankrike storhertugdømmet Hessen Hessen-Darmstadt Det russiske keiserriket | ||
| Våpenart | Den franske hær | ||
| Tjenestetid | 1699–1741 | ||
| Militær grad | Generalfeltmarskalk (25. februar 1732 (Julian)) | ||
| Enhet | Den keiserlige russiske hær | ||
| Deltok i | Den spanske arvefølgekrigen Den polske tronfølgekrig Den russisk-østerrikske tyrkerkrig | ||
Burkhard Christoph Graf von Münnich (født 9. maijul./ 19. mai 1683greg. i Neuenhuntorf i Oldenburg, død 16. oktoberjul./ 27. oktober 1767greg. i St. Petersburg) var en tyskfødt ingeniør, feltmarskalk og politiker i russisk tjeneste. Han var greve av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Münnick var av en opprinnelig dansk adelslekt, da faren Anton Günther von Münnich ble adlet av den danske kong Christian IV som offiser og dikeansvarlig.
Münnick gikk i 1699 inn i fransk tjeneste i Strasbourg. Da den spanske arvefølgekrigen brøt ut i 1701, tjenestegjorde han som hauptmann i først styrkene til landgrevskapet Hessen-Darmstadt og fra 1705 for landgrevskapet Hessen-Kassel. Han deltok i kamper i Italia og Nederland, og ble etter slaget ved Malplaquet i Frankrike i 1709 utnevnt til oberstleutnant, men ble sterkt skadet satt i fransk krigsfangenskap. Etter at han ble løslatt i 1713, ble han engasjert av landgreve Karl av Hessen-Kassel i byggingen av kanalen ved Karlshafen. I 1716 gikk han som oberst inn i den kursachsiske hæren.
I russisk tjeneste[rediger | rediger kilde]
I 1721 gikk han i tjeneste i Den keiserlige russiske hær til Peter den store som ingeniørgeneral. En av hans første oppgaver var å ferdigstille den kostbare Ladogakanalen som hadde vært under bygging for mer en ti år. Deretter ledet han utbyggingen av havnen i Kronstadt og fortifikasjonene i Riga. Da Peter II ble tsar i 1727, ble Münnick utnevnt til generalløytnant og året etter ble han utnevnt til russisk greve. Under Anna av Russland fikk han en økende politisk innflytelse.
I 1732 ble han utnevnt til feltmarskalk og leder av krigsrådet, det høyeste militære koordineringsorganet i Russland. Her sto han for en reorganisering av den russiske hæren og grunnla et kadettkorps for å sikre rekrutteringen av nye offiserer.
Krigsmeritter[rediger | rediger kilde]
Etter en lengre beleiring, inntok han under den polske tronfølgekrig byen Danzig fra polske og franske styrker i 1734. Deretter slo han ned uroligheter i Warszawa og hadde kommandoen over de russiske styrkene som var rettet mot Det osmanske riket.
I 1736 begynte den russisk-østerrikske tyrkerkrig hvor hans militære renomme for alvor ble lagt. Etter å ha rykket fram langs svartehavskysten fra Krim og inntok Otsjakiv i Ukraina i 1737 etter en lengre beleiring. I 1739 vant han et større slag ikke langt fra Khotyn og inntok byen. Han etablerte deretter en sterk posisjon i Moldava. PÅ denne tiden engasjerte han seg mer i russisk politikk, særlig gjennom rivalisering med Ernst Johann von Biron, hertugen av Kurland og diplomaten Heinrich Johann Friedrich Ostermann.
Eksil i Sibir[rediger | rediger kilde]
Hans politiske virksomhet tok en brå slutt ved palassrevolusjonen i 1741 som brakte Elisabeth av Russland til makten. Han ble arrestert da han var på vei mot grensen og dømt til døden. På selve skafottet ble henrettelsen avbrutt og han ble i stedet sendt til Pelym i Sibir.
Rehabilitert[rediger | rediger kilde]
Her bodde han helt til Peter III av Russland rehabiliterte ham under sine kun seks måneder som tsar. Peter IIIs etterfølger, Katarina II engasjerte den aldrende feltmarskalken som leder av Russlands havner mot Østersjøen. Etter at han døde fire år senere, ble han gravlagt ved sin gods ikke langt fra Dorpat. Gravstedet ble imidlertid ødelagt av de sovjetiske myndighetene.
Det russiske 34. dragonregiment er oppkalt etter ham.