Dadaisme

«Det menneskelige øye og en fisk», tusjtegning og kollasj av Johannes Baargeld fra 1920.

Dadaisme, eller dada, var en kulturell bevegelse som påvirket kunstnere og forfattere i tiden fra rundt første verdenskrig og utover første halvdel av 1900-tallet.^[1] Dadaistenes aktiviteter kom til uttrykk som billedkunst, litteratur, teater og grafisk design, og inkluderte manifester, offentlige markeringer, demonstrasjoner og publikasjoner.

Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse som oppsto som en samfunnskritisk aksjon mot det etablerte i Frankrike, Sveits og Tyskland under første verdenskrig. Både krigens redsler og forakten for det borgerlige samfunnet var viktige motivasjonsfaktorer for de dadaistiske kunstnerne. Dadaistene baserte sin virksomhet på planlagt irrasjonell adferd, anarki og kynisme, samt en avvisning av alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon.

I Amerika etablerte det seg en krets av dadaister rundt galleriet til fotografen Alfred Stieglitz og på atelieret til ekteparet Louise og Walter Arensberg i New York. Man Ray, og tilreisende europeere som Francis Picabia og Marcel Duchamp var sentrale størrelser i den amerikanske vingen av dada.

Det finnes ulike forklaringer til opphavet av navnet «dada». Noen mener det ikke har noen betydning overhodet, og slik viser til det dadaistiske budskapet om meningsløshet og irrasjonalitet. Andre påpeker at navnet på fransk kan bety «kjepphest» som uttalt av et barn, eller også «hobby» (c'est mon dada – det er min hobby).

Dada har påvirket senere avantgardistiske og samfunnskritiske bevegelser, som fluxus-bevegelsen, amerikansk popkunst og situasjonistene. Mange av dadaistene samarbeidet også med de beslektede surrealistene.

Noen kjente dadaister: André Breton, Francis Picabia, Marcel Duchamp, Man Ray, Tristan Tzara, Max Ernst, Guillaume Apollinaire og Kurt Schwitters (sistnevnte riktignok ofte oppfattet som en anti-dadaist).