Den antoninske mur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det romerske imperiets grenser (Storbritannia)
   UNESCOs verdensarv   
Rester ved Barr Hill, Twechar
LandStorbritannias flagg Storbritannia
StedSkottland
Innskrevet2008
Kriterium II, III, IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
ReferanseUNESCO nr. 430

Den antoninske mur var en romersk forsvarsmur av stein og jord som gikk tvers over det som i dag er det skotske lavlandet. Den har navn etter keiseren som beordret konstruksjonen, Antoninus Pius, i 142 e.Kr. Muren strekker seg fra elvene Clyde og Forth, og strakte romersk Britannia nord fra Hadrians mur. Muren var formet som en grense for Romerriket, og som en barriere mot angripende kaledonske stammer.[1]

Lokalisering og bygging[rediger | rediger kilde]

Lokaliseringen av Den antoninske mur i nord og Hadrians mur i sør.

Det romerske keiser Antoninus Pius beordret byggingen av Den antoninske mur en gang rundt 142.[2] Quintus Lollius Urbicus, guvernør av romersk Britannia på denne tiden, ledet innledningsvis arbeidet, som tok tolv år å fullføre.[3] Den strekker seg 63 km fra landsbyen Old Kilpatrick i West Dunbartonshire i Firth of Clyde til Carriden i nærheten av Bo'ness ved Firth of Forth. Muren hadde til hensikt å utvide Romerriket og romersk herredømme ved å erstatte Hadrians mur rundt 160 km lenger sør som romernes nordligste grense. Selv om romerne etablerte mange festninger og midlertidige leier lengre nord for Den antoninske mur for å beskytte sin ruter i nordlige Skottland, greide de ikke å erobre og undertrykke kaledonerne. Isteden måtte de slå tilbake mange angrep mot muren. Romerne kalte landet nord for muren for Caledonia, skjønt i en del sammenhenger kan dette referere til hele området nord for Hadrians mur.

Den antoninske mur var kortere enn Hadrians mur, og svakere ved å bli bygget av torv på et fundament av stein framfor helt av stein. Den er likevel en imponerende prestasjon. Steinfundamentet og vingmurene av de opprinnelige festningene viser at den opprinnelige planen var å bygge en mur av stein, men at dette raskt ble oppgitt for en enklere mur. Da muren sto ferdig var den en langstrakt jordvoll på rundt fire meter høy og med en bred vollgrav på nordsiden av muren. Romerne planla også å bygge festninger mellom hver tiende kilometer, men det ble endret til mellom hver tredje km, noe som endte i nitten festninger. Den best bevarte, som også er en av de minste festningene, er Rough Castle Fort. I tillegg til disse festningene er det minst ni mindre befestninger, antagelig ved avstanden av en romersk mil, noe som utgjorde det opprinnelige planen, men en del av disse ble senere erstattet av festninger.[4] De mest synlige av de små befestningene er Kinneil ved den østlige enden av muren, i nærheten av Bo'ness.[5]

Rester av en festning ved Barr Hill, Twechar.

Det var en gang en bemerkelsesverdig romersk struktur innenfor synet av Den antoninske mur ved Stenhousemuir. Byen har sitt navn fra strukturen, et steinhus, formet som en sirkelrundt hvelv, bygget av stein, ikke ulik en mindre utgave av den langt større Pantheon i Roma. Av den grunn er den antatt å ha fungert som et tempel, eller kanskje som et tropaeum, et seiersmonument. Den ble senere kalt for Arthur's O'on, «Arthurs ovn», da den feilaktig ble knyttet til legendene og sagnene om kong Arthur. Den ble benyttet som steintak og revet stein for stein i 1743, men en etterligning er reist ved Penicuik House.[6]

Etter bare tyve år kom man til at de militære kostnadene med å holde muren var for høye, og legionene ble trukket tilbake til Hadrians mur i 164. Etter en serie angrep i 197 besøkte keiser Septimius Severus provinsen, og reparerte deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av øya. Romerne holdt muren i bare noen få år, men den kalles på grunn av denne perioden av noen senromerske historikere for den severiske mur.

Det meste av muren er borte, men seksjoner er synlige ved Bearsden, Kirkintilloch, Twechar, Croy, Falkirk og Polmont.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Antonine Wall», Scotland’s History, BBC
  2. ^ Robertson, Anne S. (1960): The Antonine Wall. Glasgow Archaeological Society. s. 7.
  3. ^ Breeze, David J. (2006): The Antonine Wall. Edinburgh. John Donald. ISBN 0-85976-655-1, s. 167.
  4. ^ Keppie, L.J.F. (1986): Scotland's Roman Remains. Edinburgh
  5. ^ «Looking after our heritage - The Antonine Wall», Historic Scotland
  6. ^ Welsh, Tom (2014): Where stood Arthur's O'on?

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Antonine Wall – galleri av bilder, video eller lyd på Commons