Douglas Mawson

Douglas Mawson
Født		5. mai 1882 Shipley i West Yorkshire
Død		14. okt. 1958 (76 år) Brighton
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, geolog
Akademisk grad		Bachelor of Science doktor nauk
Utdannet ved		University of Sydney
Doktorgrads- veileder		Edgeworth David
Ektefelle		Francisca Adriana Mawson
Barn		Patricia M. Mawson
Nasjonalitet		Storbritannia Australia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Medlem av		Royal Society Australian Academy of Science
Utmerkelser		11 oppføringer Fellow of the Royal Society Offiser av Den britiske imperieordenen Founder’s Medal (1915) Bigsbymedaljen (1919) Clarkemedaljen (1936) Mueller Medal (1930) David Livingstone Centenary Medal (1916) Fellow of the Australian Academy of Science (1953) Silver Wolf Award Knight Bachelor Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1920–)
Douglas Mawson på Commons

Douglas Mawson (født 5. mai 1882 i Shipley i England, død 14. oktober 1958 i Australia) var en australsk polfarer og geolog. Sammen med Roald Amundsen, Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton var Mawson en sentral ekspedisjonsleder i det tidlige utforskningen av Antarktis. Mawson var offiser av Order of the British Empire og Fellow av Royal Society.

Første ekspedisjon til Antarktis

Familien til Mawson utvandret til New South Wales i Australia i 1884 og han utdannet seg senere ved Universitetet i Sydney, der han spesialiserte seg innen gruveingeniørfag og naturvitenskap.

Den første ekspedisjonen han var med på var som geolog til New Hebrides (i dag Vanuatu) i 1903. I 1905 ble han foreleser ved Universitetet i Adelaide og var den første til å oppdage og beskrive mineralet daviditt, oppkalt etter et av hans mentor Edgeworth David.

I 1907 ble Mawson med på Ernest Shackletons Nimrod-ekspedisjon som geolog. Sammen med Edgeworth David var han med på den første bestigningen av Mount Erebus. Senere var han også med i gruppen som for første gang nådde den magnetiske sydpol.

Den australasiatiske antarktisekspedisjonen

Utdypende artikkel: Den australasiatiske antarktisekspedisjonen

Mawson takket nei til å være med på Robert Falcon Scotts sydpolekspedisjon i 1910. Mawson valgte å lede sin egen ekspedisjon til Antarktis for å utforske King George V Land og Adélie Land i den delen av Antarktis som ligger rett sør for Australia, på denne tiden uutforskede områder. Målet med ekspedisjonen var å utforske landskapet samt å drive vitenskapelig arbeid, og man skulle også oppsøke det magnetiske polpunktet.

Ekspedisjonen brukte skipet «Aurora», under kommando av kaptein John King Davis og gikk i land på Cape Denison i Samveldebukten 8. januar 1912. En base ble etablert der. En annen base ble satt opp lengre vest på isbremmen av Queen Mary Land. Cape Denison viste seg å være et meget forblåst sted, med gjennomsnittlig vindhastighet på 80 km/t gjennom hele det året oppholdet varte. Det ble bygget en hytte på det steinete neset og ekspedisjonen overvintret i nærmest konstant snøstorm.

Ekspedisjonen ble delt opp i fem grupper fra hovedbasen og to fra den vestlige basen som hadde ulike oppgaver. Mawsons gruppe skulle gå østover og besto i tillegg til Mawson av Belgrave E. S. Ninnis og Xavier Mertz. Like før gruppen kom til enden av turen og skulle snu, falt Ninnis, sammen med flere hunder og en slede som inneholdt store deler av forsyningene, ned i en bresprekk og forsvant.

Mawson og Mertz snudde øyeblikkelig og satte kursen tilbake mot basen. Etter at de få hundene de hadde igjen døde av utmattelse bestemte de seg for å spise dem for å få næring. Dette skulle vise seg å være en skjebnesvanger feil. Leveren til hundene forgiftet mennene og de startet å hallusinere og kort tid senere døde Mertz. Mawson måtte da fortsette alene. Han halverte lengden på sleden ved hjelp av en lommesag for å spare vekt, men hadde fremdeles 160 kilometer igjen til basen og minimalt med mat.

En gang falt han gjennom et tynt snølag som lå over en bresprekk og ble reddet av at sleden satte seg fast øverst i sprekken og av at han fremdeles hang i selene. Da han endelig kom tilbake til basen så han at skipet var på vei ut av bukten. Davis hadde imidlertid etterlatt seks menn i tilfelle Mawsons gruppe skulle komme tilbake. Sammen med disse fullførte gruppen overvintring nummer to og ble hentet igjen i desember 1913.

Etter hjemkomsten skrev han boken The Home of the Blizzard (Snøstormens hjem, ikke oversatt) der han skildrer sine opplevelser. De ulike gruppene hadde utforsket store deler av kysten og beskrevet geologien, biologien og meteorologien. Man hadde også nærmere fastslått hvor den magnetiske sydpolen var.

Livet etter ekspedisjonen

Mawson giftet seg med Paquita Delprat og ble adlet, men allmennheten tok liten notis av prestasjonene hans på grunn av nyheten om Scotts skjebne og utbruddet av første verdenskrig. Han tjenestegjorde som major i krigen og returnerte deretter til Adelaide for å fortsette med forskning og undervisning.

Han var igjen med på en britisk, australsk, newzealandsk ekspedisjon til Antarktis fra 1929 til 1932, BANZARE. Etter at han pensjonerte seg i 1952 ble han utnevnt til professor emeritus. Mawson døde i sitt hjem i Australia den 14. oktober 1958 av hemorrhagisk hjerneslag.

Den australske hundredollar-seddelen var fra 1984 til 1996 trykket med et bilde av Mawson. En australsk forskningsstasjon i Antarktis er også oppkalt etter Mawson.

Priser (utvalg)

• 1919 – Bigsbymedaljen

Se også

• Liste over antarktisekspedisjoner