Europas historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Tidlig moderne tid |
Europas historie omhandler historien til verdensdelen Europa, som det moderne mennesket har bebodd i nesten 40 000 år. Området ble tidlig dominert av sivilisasjonsdannelser omkring Middelhavet, spesielt den greske og latinske. Senere har den politiske hovedtyngden blitt flyttet mellom flere stormaktsdannelser, men ingen klarte å opprettholde hegemoniet over lengre perioder. Rivalisering mellom stormaktene førte i første halvdel av 1900-tallet til to blodige verdenskriger. I nyere tid er det blitt satt i gang en omfattende prosess for å samle verdensdelens mange nasjonalstater til en økonomisk og politisk union.
Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]
Homo erectus og neandertalere slo seg ned i Europa lenge før utviklingen av det moderne mennesket, Homo sapiens. De tidligste tilfeller av anatomisk moderne mennesker i Europa har blitt datert til rundt 35 000 f.Kr. Bevis for permanente bosetninger blir datert til det 7. årtusen f.Kr. i Bulgaria, Romania og Hellas. Den yngre steinalder nådde det sentrale Europa i det 6. årtusen f.Kr. og deler av Nord-Europa i 5. og 4. årtusen f.Kr. Det finnes ingen førhistorisk kultur som omfattet hele Europa.
Den første velkjente litterære sivilisasjonen i Europa var den minoiske på Kreta og litt senere den mykenske i de nærliggende greske områdene, fra begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. Rundt år 400 f.Kr. ble La Tène-kulturen spredt over størstedelen av det europeiske innlandet, så langt som til Den iberiske halvøy, og senere Anatolia. Etruskerne befolket det sentrale Italia og Lombardia, herfra ble de nå forskjøvet av kelterne, som også blandet seg med befolkningen av Iberia og skapte den unike keltiberiske kulturen. Siden kelterne ikke hadde skriftspråk, er vår viten om kulturen heller dårlig. Romerne møtte dem, og etterlot seg en mengde informasjon om dem. Disse arkivene og de arkeologiske bevisene former vår forståelse for denne ekstremt innflytelsesrike kulturen. Kelterne viste en formidabel, om litt desorganisert, konkurranse mot Romerriket, som etter hvert koloniserte og erobret hele den søndre delen av Europa.
Antikken[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Antikken
Hellensk kultur[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Antikkens Hellas
Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.
Romerriket[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Romerriket
Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, men dennes nederlag i punerkrigene mot slutten av det 3. århundre f.Kr. markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde så kirken ble en mektig institusjon.
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Tidlig middelalder
Vest-Europa steg fram som en distinkt sivilisasjon etter Vestromerrikets fall på 400-tallet, etter at flere invasjoner av barbariske stammer, i hovedsak germanere, separerte området fra resten av Middelhavet, hvor Østromerriket (Det bysantinske riket) skulle overleve for enda et årtusen. På 600-tallet begynte araberne en voldsom ekspansjon som førte den islamske kulturen til de søndre kystene av Middelhavet (fra Tyrkia til Sicilia og Spania), noe som skapte en enda videre kløft mellom de forskjellige middelhavssivilisasjonene. Store mengder vitenskap og teknologisk lære ble tapt, internasjonal handel minsket kraftig, og folk fant tilbake til agrariske samfunn. I det samme århundret skapte bulgarerne den første slaviske staten i Europa, Bulgaria. Føydalismen erstattet det sentraliserte romerske styresettet, den eneste institusjonen som overlevde Romerriket var kirken, som beholdt en del av den romerske kulturarv og forble den dominerende kilden for kunnskap i det vestlige Europa frem til 1200-tallet. Biskopen i Roma, etter hvert kjent som paven, ble lederen for den vestlige kirken (østen anerkjente ham aldri som overhode).
Det hellige romerske rike av den tyske nasjon ble dannet av den frankiske kongen Karl den store i år 800, etter at han hadde underkuet det vestlige Tyskland, deler av Italia og store deler av de omkringliggende landene. Han fikk betydelig hjelp i form av en allianse med paven, som ønsket å kutte sine bånd med Det bysantinske rike. Dette samarbeidet førte til dannelsen av et nytt keiserrike i Vest-Europa og at pavens domener ble omgjort til en uavhengig stat i det sentrale Italia.
Sent på 800-tallet og på 900-tallet ble det nordlige og vestre Europa preget av vikingene, som plyndret, handlet og erobret raskt og effektivt med sine avanserte skip.
De følgende hundre år, perioden til ca. år 1000, så en videre økning av føydalismen, noe som førte til at det tysk-romerske rike ble kraftig svekket, ettersom makten ble fordelt mellom de mange smårikene keiserriket var blitt oppdelt i.
Høymiddelalder[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Høymiddelalderen
Etter øst-vest-bruddet ble den vestlige (romersk-katolske) kristendommen tatt opp av de nylig dannede kongedømmene i sentrale Europa: Polen, Ungarn og Böhmen. Den romersk-katolske kirken utviklet seg til en sterk politisk maktspiller, noe som førte til konflikter mellom paven og keiseren.
Senmiddelalder[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Senmiddelalderen
Tidlige tegn på en gjenoppdagelse av den antikke sivilisasjon i Vest-Europa begynte å tre fram på 1000-tallet ettersom handelen begynte å ta seg opp igjen i Italia, som førte til økonomisk og kulturell vekst i de uavhengige italienske bystatene som Venezia og Firenze. Samtidig begynte nasjonalstater å utvikle seg i områder som Frankrike, England, Spania, og Portugal, selv om denne prosessen skulle ta flere hundre år. Det tysk-romerske riket fragmenterte ytterligere til en myriade av småstater som holdt kun en formell avhengighet av keiseren.
En av de største katastrofene Europa har sett var svartedauden. Det fantes flere utbrudd, men det mest alvorlige skjedde rundt midten av 1300-tallet og det blir regnet med at den tok livet av ca. en tredjedel av Europas befolkning. Siden mange jøder arbeidet som bankere (det var forbudt for kristne å ta betalt for å låne bort penger) og generelt sett var immune mot sykdommen (på grunn av deres kosherlover om hygiene), ble jødene ofte mislikt av europeere. Det ble populært å beskylde jødene for pesten, og dette førte til en økning i forfølgelsen av jødene i noen områder. Tusenvis av jøder flyktet til Polen som hadde unngått epidemien.
På starten av 1300-tallet ble Østersjøen en av Europas viktigste handelsårer. Hansaen, et handelsforbund mellom hovedsakelig tyske handelsbyer, åpnet for å inkludere store deler av Polen, Litauen og resten av området rundt det baltiske hav i den europeiske økonomi.
Det er vanlig å assosiere slutten av middelalderen med Konstantinopel og Det bysantinske rikes fall til osmanske tyrkere i 1453. Tyrkerne gjorde byen (de oversatte navnet til Istanbul) til hovedstad i deres osmanske rike, som varte til den første verdenskrig og som også omfattet Egypt, Syria og mesteparten av Balkan.
Renessanse og reformasjon[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Renessanse og reformasjon i Europa, renessansen og reformasjonen
På 1400-tallet, ved middelalderens slutt, hadde nye mektige nasjoner utviklet seg, bygget av de såkalte nye monarker som hadde sentralisert makt i Frankrike, England og Spania. I motsetning hadde kirken tapt mye av sin makt på grunn av korrupsjon, interne konflikter og utbredelsen av kultur som førte til kunstneriske, filosofiske, vitenskapelige og tekniske nyvinninger i tiden som er kjent som renessansen (gjenfødelsen av sivilisasjonen).
De nye statene var ofte i politiske kriser og krig. Spesielt etter at Martin Luther startet reformasjonen i 1517, herjet en rekke politiske og religiøse kriger kontinentet. Splittelsen av den dominerende vestlige kirken skulle få store politiske, sosiale og kulturelle implikasjoner for Europa. Striden mellom katolikker og protestanter ble spesielt følt i England, hvor kong Henrik VIII brøt med paven og erklærte seg selv for kirkens overhode (slik ble den engelske kirke til), og i Tyskland hvor reformasjonen forente de forskjellige protestantiske småfyrstene mot de katolske Habsburg-keiserne.
I motsetning til Vest-Europa løste landene i Sentral-Europa, Det polsk-litauiske samvelde og Ungarn, den religiøse krisen ved å innføre religiøs toleranse. Sentral-Europa var allerede splittet mellom østlig og vestlig kristendom, splittelsen ble nå utvidet til å være mellom katolikker, protestanter, gresk-ortodokse og jøder.
Moderne historie[rediger | rediger kilde]
Koloniseringstiden[rediger | rediger kilde]
De utallige krigene stoppet ikke de nye statene fra å utforske og erobre store deler av verden, spesielt i Asia (Sibir) og det nylig oppdagede Amerika. På 1400-tallet førte Portugal an med sine geografiske utforskinger, fulgt av Spania tidlig på 1500-tallet. De var de første som opprettet kolonier i Sør-Amerika og handelsstasjoner langs Afrika og Asias kyster, men de ble raskt fulgt av Frankrike, England og Nederland.
Imperialistiske utvidelser av økonomiske og politiske kontrollområder fortsatte de neste århundrene (med noen tilbakeslag, som den amerikanske revolusjon og frigjøringskrigene i Sør-Amerika). Spania holdt kontroll over den største delen av Sør-Amerika, Karibia og Filippinene. England tok hele Australia og New Zealand, mesteparten av India og store deler av Afrika og Nord-Amerika. Frankrike tok deler av Canada og India (som de tapte til England i 1763), Indokina og store deler av Afrika. Nederland vant Øst-India (nå Indonesia) og øyer i Karibia. Portugal skaffet seg kontroll over Brasil og mange områder i Afrika og Asia. Senere kom makter som Tyskland, Belgia, Italia og Russland til å anskaffe Europa enda flere kolonier.
Tidlig moderne historie[rediger | rediger kilde]
(1500-, 1600- og 1700-tallet) Reformasjonen fikk varende effekt på ideen om et samlet Europa. Ikke bare sto nasjonene mot hverandre på grunn av forskjellige religiøse syn, men noen stater ble revet i stykker av interne religiøse stridigheter, støttet av deres utenlandske fiender. Frankrike led denne skjebnen på 1500-tallet med en serie konflikter kjent som hugenottkrigen, som endte med triumf for Huset Bourbon. England unngikk dette, og slo seg til ro under Elisabeth, med en moderat anglikanisme. Tyskland, delt opp i små fyrstedømmer under det teoretiske rammeverket til det tysk-romerske rike, ble også splittet internt, til tredveårskrigen byttet ut religion for nasjonalisme som drivkraft for europeiske konflikter.
Gjennom den tidlige del av denne perioden vek føydalsystemet for kapitalismen som Europas viktigste økonomiske filosofi, i det minste i Vest-Europa. Den økende utnyttelsen og ekspansjonen av det europeiske kolonioverherredømmet førte til en kommersiell revolusjon. I denne perioden så Europa begynnelsen på moderne vitenskaper og bruk av dets viten for å skape nye teknologiske forbedringer, som kulminerte i den industrielle revolusjon. Nye typer handel og utvidede horisonter gjorde utviklingen av internasjonale lover nødvendig.
Etter freden i Westfalen som endte tredveårskrigen ble absolutisme det normale styresettet i Europa, mens noen land eksperimenterte med grunnlover, ført an av den engelske borgerkrigen. Europeiske internasjonale konflikter sluttet ikke, men fikk mindre ødeleggende effekter på livet til vanlige mennesker. Opplysningstiden ga en filosofisk grunnstøtte for den nye europeiske modellen, og den fortsatte spredningen av litterære kunnskaper, gjort mulig av trykkekunstens oppfinnelse, fødte en ny sekulær tankegang.
Øst-Europa var en arena med konflikter, hvor Sverige, Det polsk-litauske samvelde og Det osmanske rike kjempet for dominasjon. Denne perioden så et gradvis forfall av disse tre stormaktene, som etter hvert ble forskjøvet av absolutistiske monarkier som Russland, Preussen og Østerrike. Ved slutten av 1700-tallet overtok disse posisjonene som stormakter i Øst-Europa, etter å ha delt Polen mellom seg, mens Sverige og Tyrkia led store territorialtap til Russland og Østerrike henholdsvis. Flere polske jøder emigrerte nå til Vest-Europa og etablerte jødiske samfunn i områder hvor de hadde blitt utvist fra under middelalderen.
Den engelske borgerkrig[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den engelske borgerkrigen
Den engelske borgerkrigen ble utkjempet mellom kong Karl I og parlamentet. Under regjeringen til Elisabeth I og Jakob I hadde England vokst til å bli en relativt velstående stat, men under Karl I skulle landet erfare store omveltninger.
Den viktigste grunnen til borgerkrigen i England var religion. Elisabeth hadde etablert den anglikanske kirken i 1559 og hadde bevisst unngått kontroversielle diskusjoner, som katolske relikvier i kirkene og presteskapets seremonielle makt, for å opprettholde fred og orden. Jakob tillot den elisabethanske kirkens fortsatte eksistens, men da Karl ble konge i 1625 lot han den arministiske tankegangen få innpass i den anglikanske kirken, noe som virket som et steg tilbake mot katolismen.
Selve krigshandlingene begynte da kongen reiste sin standard i Nottingham mai 1642. Karls side ble kalt cavaliers mens parlamentets side ble kalt roundheads. Til tross for en rekke suksesser i starten var Karls nederlag klart allerede i 1644, da parlamentet allierte seg med skottene. Karl ble slått og tatt til fange i 1647 i slaget ved Marston Moor, men han flyktet fra fangenskapet. Han skaffet seg hjelp fra skottene, som hadde blitt sviktet av parlamentet, men Karls nye hær ble slått av roundheads ved Naseby.
Karl ble brakt for retten januar 1649, han ble funnet skyldig for høyforræderi og henrettet. England avskaffet monarkiet og innførte det engelske samveldet. I 1653 ble Oliver Cromwell utnevnt til Lord Protector of the Protectorate. Etter Cromwells død i 1658 arvet hans sønn Richard tittelen Lord Protector, men ikke makten tittelen medførte. Etter en kort periode ble så monarkiet gjeninnført av Karls sønn Karl II.
Den franske revolusjonen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den franske revolusjonen
I 1789 var Frankrike på terskelen til krise, men tanken på en omfattende revolusjon var ikke åpenbar før dette. Dens grunner var absolutismen, ideene om opplysningen, og den amerikanske frihetskrigen. Da kong Ludvig XVI nektet å gi folket makten, svarte folket med stormingen av bastillen i Paris 14. juli 1789. Ludvig ble tvunget til å innkalle Les Estates-General, det franske parlamentet, som ikke hadde sittet siden 1614. Dette parlamentet besto av tre Estates, kirkeskapet, adelen og middelklassen (den øvrige befolkningen). Parlamentet ga ut erklæringen om menneskenes rettigheter, hvor de krevde slutt på føydalismen. Le Serment du Jeu de paume (Tennisbaneeden) fra 1789 åpnet veien for nedskrivingen av en grunnlov og etableringen av konstitusjonelt monarki, som kongen ignorerte.
Hungersnøden som plaget Paris forverret seg, hundrevis av parisere marsjerte mot det kongelige slottet i Versailles for å kreve deres daglige brød. Ludvig var ute på jakt, men hans dronning, Marie-Antoinette, ble tatt til fange. Liberté, Égalité et Fraternité (Frihet, likhet og brorskap) ble det nye ordspråket for revolusjonen. Ludvig valgte å la være å svare på problemene, og økende voldshandlinger førte snart til at kongen og dronningen følte det nødvendig å forsøke å flykte til Østerrike. De kom ikke lengre enn til Varennes i Nord-Frankrike, før de ble oppdaget og tvunget til å returnere til Paris. Hertugen av Braunschweig, Marie-Antoinettes bror, utga Braunschweig-manifestet, hvor han truet med å erklære krig mot de franske revolusjonære hvis det ble gjort skade på kongefamilien.
I 1791 dannet komiteen for folkets sikkerhet den første franske republikk, ledet av advokaten Maximilien Robespierre. Over 40 000 parisere ble henrettet ved hjelp av den nylig oppfunnede giljotinen i et forsøk på å bli kvitt alle aristokrater. Ludvig og Marie-Antoinette skulle også erfare denne skjebnen i 1793. Robespierre ble etter hvert motarbeidet og endte selv under giljotinen i 1794. Østerrike og Frankrike gikk til krig mot hverandre etter kong Ludvig og hans kones død, men Østerrike ble beseiret. Det burde nevnes at den franske revolusjonen også var et opprør mot den katolske kirken. Kirkens besittelser ble tatt, mye av presteskapet ble henrettet og pavens autoritet ble utfordret. Kirkens makt og innflytelse i Frankrike skulle for alltid bli sterkt redusert.
Den revolusjonære tiden endte med at general Napoléon Bonaparte grep kontroll over regjeringene med et statskupp i 1799. Selv om hans opprinnelige handlinger var som en forsvarer av revolusjonsideene mot Østerrike og Storbritannia, erobret han etter hvert halve Europa før han ble beseiret og avsatt av hans allierte motstandere.
Det 19. århundre[rediger | rediger kilde]
Etter det revolusjonære Frankrikes fall prøvde de andre statene å gjenetablere situasjonen slik den var før 1789. Men deres forsøk klarte ikke å forhindre at de revolusjonære tankene spredde seg, ideene om demokrati hadde hatt en dyp innflytelse på middelklassen. Den industrielle revolusjonen brakte viktige økonomiske og sosiale forandringer, de lavere klassene begynte å føle innflytelse fra sosialistiske, kommunistiske og anarkistiske ideer, og de nye kapitalistene begynte å lene seg mot liberalismen (et begrep som betydde noe annet da enn det gjør nå).
- For utfyllende lesing, se: Revolusjonene av 1848
Videre ble situasjonen påvirket av flere nye nasjonalistiske bevegelser (i Tyskland, Italia, Polen osv.) som søkte nasjonal samling og frigjøring fra utenlandsk styre. Perioden mellom 1815 og 1871 så et stort antall revolusjonsforsøk og frigjøringskriger. Selv om de revolusjonære som oftest ble beseiret hadde de fleste europeiske stater blitt konstitusjonelle monarkier før 1871, og Tyskland og Italia hadde utviklet seg til nasjonalstater. Det 19. århundre så også det britiske imperiet tre frem som verdensmakt på grunn av den industrielle revolusjon og deres rolle i Napoleonskrigene.
Den politiske dynamikken i Europa forandret seg tre ganger i løpet av 1800-tallet, først Wienerkongressen, så Krimkrigen og til slutt de forskjellige småkrigene som førte til samlingen av Italia og Tyskland. Etter Napoleons fall møttes de allierte lederne i Wien for å diskutere fredsavtaler etter Napoleonskrigene. Wienerkongressen, som varte fra 1. oktober 1814 til 9. juni 1815, førte til dramatiske endringer i den europeiske politiske situasjon. Frankrike tapte alt land det hadde vunnet siden 1795, Russland overtok det meste av Hertugdømmet Warszawa, Preussen overtok Westfalen og det nordre Rhinland, Sverige fikk Norge, Tysklands småstater ble omgjort til en løs føderasjon under lederskap fra Østerrike og Preussen, og flere andre mindre forandringer i det politiske landskap. Statsmennene i Wien ble også enige om å møtes igjen regelmessig og etablerte det såkalte kongressystemet, et tidlig forsøk på et overnasjonalt diplomatisk organ à la FN.
Men freden varte kun til Det osmanske riket nektet å være et mål for de andre stormaktenes spill, dette førte til Krimkrigen i 1854 og en serie mindre trefninger blant de verdensomspennende europeiske imperiene som la scenen til rette for den første verdenskrig. En tredje gangs forandring kom med Italias og Tysklands samling som drastisk forandret maktbalansen i Europa.
Nyere historie[rediger | rediger kilde]
De to verdenskriger[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Første verdenskrig og Andre verdenskrig
Etter en relativt fredelig tid gjennom den største delen av det 19. århundre, skulle nå rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene eksplodere i 1914 med den første verdenskrig. På den ene siden sto trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) og Tyrkia, på den andre siden Serbia og trippelententen (Frankrike, Storbritannia og Russland). Italia skiftet side i 1915 og USA sluttet seg til ententen i 1917. Til tross for at Russland trakk seg ut av krigen (på grunn av den russiske revolusjon) klarte ententen til slutt å beseire sentralmaktene høsten 1918.
I Versaillestraktaten fra 1919 påla vinnerne harde kompensasjonsplikter på Tyskland og anerkjente de nye statene (som Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia) som hadde blitt dannet i Øst-Europa av de gamle imperiene (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland), på grunnlag av nasjonal selvbestemmelse. I de følgende tiår førte redsel for kommunismen og den økonomiske depresjonen til dannelsen av ekstreme fascistiske eller nasjonalsosialistiske regjeringer – i Italia (1922), Tyskland (1933), Spania (1939)) og andre land som Ungarn.
Etter å ha alliert seg med Mussolinis Italia i stålpakten, underskrevet en ikkeangrepsavtale med Sovjetunionen, og etter en militær oppbygging gjennom den siste halvdel av 1930-årene, startet den tyske diktatoren Adolf Hitler den andre verdenskrig i september 1939. Aksemaktene hadde i starten av krigene flere store suksesser (som erobringen av Polen, Norge, Frankrike og Balkan før 1941), men i 1941 begynte de å overstrekke ressursene. Hitlers ideologiske fiender var kommunistene i Sovjetunionen, men på grunn av at Tyskland ikke klarte å beseire Storbritannia og Italia sviktet i Nord-Afrika og Middelhavet ble aksemaktenes hærer delt mellom å forsvare Vest-Europa og Skandinavia og også å angripe Afrika. Angrepet på Sovjetunionen ble derfor ikke kraftig nok, og de tyske troppene ble stoppet utenfor Moskva i desember 1941.
De neste årene snudde krigslykken. Japan, som var alliert med aksemaktene, angrep britene i Sørøst-Asia og den amerikanske marinebasen Pearl Harbor på Hawaii, Tyskland erklærte så krig mot USA. De allierte statene vant i Nord-Afrika og invaderte Italia i 1943, og invaderte så Frankrike i 1944. Våren 1945 ble Tyskland selv angrepet av Sovjetunionen fra øst og vest av de andre allierte. Hitler begikk selvmord og Tyskland overga seg tidlig i mai.
Den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den kalde krigen
Den første og spesielt den andre verdenskrig avsluttet den førende posisjonen Vest-Europa holdt over verden. Kartet over Europa ble tegnet opp på nytt på Jalta-konferansen og senere delt mellom to maktblokker; de kapitalistiske vestlige landene i allianse med USA gjennom NATO og den østlige kommunistiske Warszawapakten ledet av Sovjetunionen.
Spenningen mellom NATO-landene og Warszawapakten økte utover på 1950- og 60-tallet, også på grunn av forhold andre steder i verden. Koreakrigen 1950-53, oppstanden i Ungarn 1956, U2-affæren 1960, byggingen av Berlinmuren 1961 og Cubakrisen 1962 brakte verden nær en ny verdenskrig. Senere på 1960-tallet ble spenningen holdt ved like gjennom Vietnamkrigen 1965–1975, invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 og flere andre konflikter.
Samtidig begynte de vestlige landene en prosess for politisk og økonomisk integrasjon, for å forene Europa og forhindre en ny verdenskrig. Denne prosessen førte til utviklingen av organisasjoner som Den europeiske union og Europarådet.
1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Bedre dialog mellom Øst- og Vest-Tyskland under Willy Brandts Ostpolitik og inngåelser av nedrustningsavtalene Salt 1 og Salt 2 var fremskritt, men fremdeles måtte forholdet mellom øst og vest betegnes som en kald krig. Sovjetunionens krig og innblanding i Afghanistan og uroen i Polen rundt fagforeningen Solidaritet var viktige årsaker til dette.
Den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985. med sin perestrojka- og glasnost-politikk minsket den sovjetiske innflytelsen over Øst-Europa. De gamle kommunistiske regjeringene brøt sammen og Vest-Tyskland absorberte Øst-Tyskland i 1990. I 1991 falt Sovjetunionen selv fra hverandre, den gamle unionen ble delt i tretten nye stater, med Den russiske føderasjon som den staten som tok over Sovjetunionens sete i FNs sikkerhetsråd.
Det mest voldelige bruddet skjedde i Jugoslavia. Fire av de seks jugoslaviske republikkene (Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia) erklærte seg selvstendige, noe som førte til en serie kriger som i noen områder varte til 1995. De siste to republikkene dannet den føderale jugoslaviske republikk under Slobodan Milošević. Milošević førte landet til krig mot NATO over Kosovo, og ble avsatt av en fredelig revolusjon i oktober 2000. Den føderale republikken ble omdannet til en union mellom de to republikkene Serbia og Montenegro og et vestlig demokratisk styresett ble innført.
Den europeiske union[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: EUs historie
Prosessen for europeisk integrasjon begynte med etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap mellom Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg i 1952, og utvidelsen til nye samarbeidsområder gjennom Romatraktaten i 1957. Arbeidet var styrt av ønsket om å skape et felles europeisk marked som skulle gi bedrifter og næringsliv tilgang til markeder, kapital og arbeidskraft og på den måten skape positiv utvikling og fred mellom landene. Gjennom opprettelsen av Det europeiske fellesskap ble det etablert sterkere felles styringsorganisasjon. I 1992 ble Den europeiske union etablert og det ble fastsatt målsettinger om sterkere integrasjon innen økonomisk og monetær politikk, felles forsvarspolitikk og justissamarbeid.
Samarbeidet ble utvidet til nye land i 1973 med Storbritannia, Danmark og Irland, i 1981 med Hellas og i 1986 med Spania og Portugal. I 1995 kom Sverige, Finland og Østerrike med, mens Norge for annen gang valgte å stå utenfor.
Ved begynnelsen til det nye århundret hadde nasjonene i unionen skapt en frihandelssone og eliminert de fleste barrierer for å reise over grensene. En ny felles valuta, euroen, ble etablert elektronisk i 1999 og knyttet sammen de deltagende landenes valuta. Den nye valutaen ble åpnet for sirkulasjon i 2002 og de gamle valutaer ble etter hvert tatt ut av sirkulasjon. Men ikke alle EU medlemmene valgte å bli med i den monetære unionen, bl. a. Storbritannia, Danmark og Sverige.
I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland i Øst- og Sør-Europa: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros. Dette har gitt store konsekvenser både for de nye og de tidligere medlemmene. Størst har trolig oppmerksomheten vært om det nye store arbeidsmarkedet, som ga mange fra de nye medlemslandene en mulighet til å finne bedre betalt arbeid i Vest-Europa.
I 2005 strandet EUs forsøk på å skape en felles grunnlov, etter at både Frankrike og Nederland gjennomførte folkeavstemninger med negativt resultat. I debatten som fulgte, har det blitt økende tvil om de politiske lederne er i utakt med store velgergrupper. EU-systemet har som tidligere tilpasset seg realitetene og fortsetter sin integrasjon med små skritt.
I 2006 ble medlemskapsforhandlingene med Romania og Bulgaria sluttført, med sikte på medlemskap fra 2007. Tyrkias forhandling om medlemskap er imidlertid mer usikkert, og det er stor indre uenighet dette temaet blant EU-landene.