Eurovision Song Contest 1973

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1973
Datoer
Finale: 7. april 1973
Vertskap
Sted: Luxembourgs flagg Nouveau Théâtre, Luxembourg, Luxembourg
Programleder: Helga Guitton
Sjefdirigent: Pierre Cao
Regi: René Steichen
Produsent: Paul Ulveling
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion (CLT)
Deltakelse
Deltakere: 17
Vinner: Luxembourgs flagg Luxembourg
«Tu te reconnaîtras»
Anne-Marie David
Debuterte: Israels flagg Israel
Trakk seg: Østerrikes flagg Østerrike
Maltas flagg Malta
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1972        1974 ►

Eurovision Song Contest 1973 var den 18. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Luxembourg som følge av landets seier året før med Vicky Leandros og «Après toi». Konkurransen ble arrangert av den luxembourgske kringkasteren CLT og avholdt lørdag 7. april 1973 i Nouveau Théâtre i Luxembourg. Dette var tredje gang Luxembourg arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1962 og 1966. Programleder var fjernsyns- og radiopersonligheten Helga Guitton.

Til sammen deltok 17 land, ett færre enn de to foregående årene. Malta og Østerrike trakk seg fra konkurransen dette året, mens Israel debuterte. Dette året opphevet EBU språkregelen som hadde vært gjeldende siden 1966, og landene kunne synge på det språket de ønsket.

Etter en svært tett avstemning vant Luxembourg sin andre seier på rad med «Tu te reconnaîtras», fremført av Anne-Marie David. Spanias Mocedades kom på andreplass med «Eres tú», og sangen fikk stor internasjonal suksess etter finalen. Storbritannias Cliff Richard og «Power to All Our Friends» ble nummer tre og toppet norske VG-lista etter konkurransen. Debutantlandet Israel ble nummer fire, mens Sverige kom på femteplass. Norge deltok for første gang med en gruppe: kvartetten Bendik Singers og sangen «It's Just a Game». Det norske bidraget endte på syvendeplass, noe som var det beste norske resultatet mellom 1966 og 1985.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nouveau Théâtre i Luxembourg, i dag kalt Grand Théâtre de Luxembourg.

Etter å ha vunnet konkurransen året før med «Après toi», la den luxembourgske kringkasteren CLT konkurransen til Luxembourg by og teaterarenaen Nouveau Théâtre. Som programleder valgte tv-kanalen Helga Guitton, kjent som programleder og plateprater på Radio Luxembourg.

Deltakende land[rediger | rediger kilde]

I alt stilte 17 land i konkurransen. Østerrike trakk seg av ukjente grunner, mens Malta trakk seg like før den endelige fristen. Malta var trukket til å delta som nummer seks, mellom Norge og Monaco.[1] Til gjengjeld debuterte Israel. Landets kringkaster IBA var medlem av EBU, og Israel ligger innenfor det europeiske kringkastingsområdet, noe som er de to hovedkravene for å delta i Eurovision Song Contest.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble arrangert lørdag 7. april 1973 fra klokken 20.30 til 22.10 lokal tid (21.30–23.10 norsk tid).[2] Opptil 400 millioner mennesker kunne se den 1 time og 40 minutter lange sendingen.[3] Programmet startet med en introfilm med bilder fra Luxembourg, og med fjorårets vinnermelodi «Après toi» i bakgrunnen.[4] Deretter ble det vist bilder inne fra Nouveau Théâtre, med orkesteret plassert i en tre-etasjers scenedekorasjon. Programleder Helga Guitton kom deretter på scenen og holdt en introduksjon på fransk, engelsk og tysk.[4]

Deretter startet gjennomgang av de 17 deltakermelodiene, før den anerkjente spanske klovnen Charlie Rivel underholdt i pausen før avstemningen.[4]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1973

Norge var for første gang representert av en gruppe: kvartetten Bendik Singers, bestående av Anne-Karine Strøm, Ellen Nikolaysen og brødrene Bjørn Kruse og Philip Kruse. De vant den norske finalen i Oslo 17. februar 1973 med sangen «Å, for et spill» skrevet av Arne Bendiksen. Dette var Bendiksens fjerde og siste bidrag til en internasjonal finale, de tre andre var «Intet er nytt under solen» (1966), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969) og «Lykken er» (1971).

Siden EBU hadde opphevet språkkravet, ble sangen oversatt med tittelen «It's Just a Game» til den internasjonale finalen. Den nye teksten var hovedsakelig på engelsk og fransk, men inneholdt tekstfragmenter på spansk, italiensk, nederlandsk, tysk, irsk, hebraisk, serbokroatisk, finsk, svensk og norsk. Det var NRKs amerikanske tv-produsent Robert «Bob» Williams som oversatte teksten.[5] Med til Luxembourg var Carsten Klouman som Norges dirigent, mens John Andreassen for første gang kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[6][7]

Norges to jurymedlemmer var Inger Ann Folkvord (under 25 år) og Johs. Bergh (over 25 år).[8] Orkesteret i Luxembourg hadde utfordringer med å mestre det uvanlige norske arrangementet til «It's Just a Game»: «Det tok Carsten Klouman lang tid å få det elefanttunge orkesteret med seg i den lette og uvante fem fjerdedels melodien vi stiller med. Det er åpenbart at orkesteret hadde gruet seg til Norges sang», skrev avisen VG etter prøvene.[6] Norge var heller ikke blant favorittene: «Jeg har inntrykk av at mange mennesker ikke skjønner sangen vår. Veldig mange stiller seg helt uforstående til hva vi har å fremføre», sa Anne-Karine Strøm til VG på finaledagen.[6] Likevel ble det norske bidraget nummer syv – Norges beste plassering siden 1966. Det skulle også gå tolv år før plasseringen ble slått, da Bobbysocks vant med «La det swinge».

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

EBU brukte det samme avstemningssystemet som de to årene i forveien. Hvert deltakerland stilte med to dommere som var på plass i Luxembourg. Den ene dommeren måtte være under 25 år, og den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom dem. Dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Hvert land ga dermed mellom 2 til 10 poeng til hvert av de andre landene. En sang kunne få minimum 32 poeng, og maksimalt 160 poeng.

Under avstemningen stemte tre og tre land om gangen, direkte fra studio i CLTs hovedkvarter Villa Louvigny.[3] Hvert jurymedlem avga poengene sine etter hvert lands fremføring. Stemmene ble samlet inn av sekretariatet og deretter regnet sammen. Under avstemningen bekreftet jurymedlemmene stemmene sine for åpen skjerm ved å vippe opp små tavler påført den respektive poengsummen. Poengene ble deretter summert og plottet inn i den mekaniske poengtavlen. Clifford Brown var EBUs overoppsynsmann for avstemningen.[3] For første gang satt artistene ute blant publikum i salen under avstemningen – unntaket var Cliff Richard som hadde slitt med nervøsitet under sendingen.[3][9]

Avstemningen ble svært jevn, og for første gang på mange år var Norge blant de øverste landene – i alle fall i begynnelsen av avstemningen. Etter første stemmerunde ledet Storbritannia med 21 poeng, Spania og Luxembourg hadde 20 hver, og Norge var nummer fire med 18 poeng. Etter andre stemmerunde var topp tre uforandret: Storbritannia ledet med 43, mens Spania og Luxembourg lå like bak med 42 poeng. Norge hadde falt ned til sjetteplass.[3]

Etter fjerde runde lå Storbritannia fremdeles i føringen med 87 poeng, og Spania og Luxembourg delte fremdeles andreplassen med 84 poeng. Før de siste poengene skulle leses opp, lå Luxembourg i tet med 111 poeng, Spania hadde 108 og Storbritannia 106. De siste to juryene ga høye poeng til Luxembourg, som vant med 129 poeng. Spania ble nummer to med 125 poeng og Storbritannia ble nummer tre med 123 poeng. Israel ble nummer fire. De nordiske landene gjorde det også bra: Sverige kom på femteplass, Finland på sjetteplass og Norge ble nummer syv.[3]

Luxembourgs poengsum er også den prosentvis høyeste poengsummen som noen gang er oppnådd i konkurransen. Med 129 poeng av 160 mulige fikk «Tu te reconnaîtras» 80,6 prosent av hva som var mulig. Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009. Men med poengsystemet i årene 1971–1973 var samtidig alle sanger garantert minst 2 poeng fra hvert av de andre deltakerlandene, derfor kan ikke poengsummene sammenlignes direkte.[10]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[12] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Finlands flagg Finland Marion Rung «Tom Tom Tom» Engelsk – 6 93
02 Belgias flagg Belgia Nicole og Hugo «Baby, Baby» Nederlandsk Kjære, kjære 17 58
03 Portugals flagg Portugal Fernando Tordo «Tourada» Portugisisk Azorisk tyrefekting 10 80
04 Tysklands flagg Tyskland Gitte «Junger Tag» Tysk Unge dag 8 85
05 Norges flagg Norge Bendik Singers «It's Just a Game» Engelsk, fransk Det er bare et spill 7 89
06 Monacos flagg Monaco Marie «Un train qui part» Fransk Et tog som går 8 85
07 Spanias flagg Spania Mocedades «Eres tú» Spansk Det er du 2 125
08 Sveits’ flagg Sveits Patrick Juvet «Je vais me marier, Marie» Fransk Jeg skal gifte meg, Marie 12 79
09 Jugoslavias flagg Jugoslavia Zdravko Čolić «Gori vatra» Bosnisk Ilden brenner 15 65
10 Italias flagg Italia Massimo Ranieri «Chi sarà con te» Italiensk Hvem blir hos deg? 13 74
11 Luxembourgs flagg Luxembourg Anne-Marie David «Tu te reconnaîtras» Fransk Du vil kjenne deg igjen 1 129
12 Sveriges flagg Sverige Nova og The Dolls «You're Summer» Engelsk Du er sommer 5 94
13 Nederlands flagg Nederland Ben Cramer «De oude muzikant» Nederlandsk Den gamle musikanten 14 69
14 Irlands flagg Irland Maxi «Do I Dream» Engelsk Drømmer jeg? 10 80
15 Storbritannias flagg Storbritannia Cliff Richard «Power to All Our Friends» Engelsk Makt til alle våre venner 3 123
16 Frankrikes flagg Frankrike Martine Clémenceau «Sans toi» Fransk Uten deg 15 65
17 Israels flagg Israel Ilanit «Ey sham» (אי שם) Hebraisk Et sted 4 97

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i
Marion Rung Finlands flagg Finland 1962
Cliff Richard Storbritannias flagg Storbritannia 1968
Massimo Ranieri Italias flagg Italia 1971

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[13]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Finlands flagg Belgias flagg Portugals flagg Tysklands flagg Norges flagg Monacos flagg Spanias flagg Sveits’ flagg Jugoslavias flagg Italias flagg Luxembourgs flagg Sveriges flagg Nederlands flagg Irlands flagg Storbritannias flagg Frankrikes flagg Israels flagg
Finlands flagg Finland 9 5 6 6 5 6 6 7 2 6 7 5 5 9 4 5 93 6
Belgias flagg Belgia 4   3 4 3 6 6 4 4 2 4 2 3 4 5 2 2 58 17
Portugals flagg Portugal 4 6 5 5 4 8 8 6 3 4 2 5 4 5 6 5 80 10
Tysklands flagg Tyskland 2 5 6   4 5 9 7 4 3 7 6 5 6 5 7 4 85 8
Norges flagg Norge 8 5 5 6   7 6 7 6 5 7 3 3 3 3 6 9 89 7
Monacos flagg Monaco 6 3 2 4 3   6 5 9 8 6 4 5 6 9 5 4 85 8
Spanias flagg Spania 3 8 9 9 4 9   8 9 10 8 7 10 10 4 9 8 125 2
Sveits’ flagg Sveits 4 3 3 4 7 5 7   6 4 6 3 8 7 7 2 3 79 12
Jugoslavias flagg Jugoslavia 5 3 3 4 2 5 8 6   2 4 2 4 5 4 4 4 65 15
Italias flagg Italia 2 5 3 5 5 5 5 7 5   5 5 4 4 5 5 4 74 13
Luxembourgs flagg Luxembourg 6 6 8 7 8 7 6 10 9 9   8 9 8 10 10 8 129 1
Sveriges flagg Sverige 8 4 4 5 8 5 7 9 6 5 6   6 5 7 4 5 94 5
Nederlands flagg Nederland 4 4 2 5 5 4 5 5 5 4 7 3   5 3 6 2 69 14
Irlands flagg Irland 3 7 2 4 6 6 7 5 5 5 6 5 6   5 4 4 80 10
Storbritannias flagg Storbritannia 9 6 6 7 7 8 4 8 8 5 10 9 10 9   8 9 123 3
Frankrikes flagg Frankrike 4 3 2 4 4 5 5 4 7 2 3 5 5 5 5   2 65 15
Israels flagg Israel 6 6 5 7 5 7 4 6 7 7 8 6 6 7 5 5 97 4

Toppoeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land kunne gi inntil 10 poeng til hvert bidrag. Under er en oversikt over alle 10-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 10 poeng:
3 Luxembourgs flagg Luxembourg Frankrike, Sveits, Storbritannia
Spanias flagg Spania Irland, Italia, Nederland
2 Storbritannias flagg Storbritannia Nederland, Luxembourg

Jurymedlemmer[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland stilte med to jurymedlemmer som var på plass i Luxembourg. Det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år, mens den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom dem.

Land Under 25 år Over 25 år Kilde
Finlands flagg Finland Kristiina Kauhtio Heikki Sarmanto [14]
Belgias flagg Belgia Ikke kjent
Portugals flagg Portugal José Calvário Teresa Silva Carvalho
Tysklands flagg Tyskland Ikke kjent
Norges flagg Norge Inger Ann Folkvord Johs. Bergh [8][15]
Monacos flagg Monaco Ikke kjent
Spanias flagg Spania Teresa González José Luis Balbín [16]
Sveits’ flagg Sveits Paola del Medico Yor Milano [17]
Jugoslavias flagg Jugoslavia Dušan Lekić Ivan Antonov [18][19]
Italias flagg Italia Ikke kjent
Luxembourgs flagg Luxembourg Ikke kjent
Sveriges flagg Sverige Lena Andersson Lars Samuelson [20]
Nederlands flagg Nederland Ikke kjent
Irlands flagg Irland Ikke kjent
Storbritannias flagg Storbritannia Catherine Woodfield Pat Williams [21]
Frankrikes flagg Frankrike Adeline Estragnat Danièle Heymann
Israels flagg Israel Ikke kjent

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Israels debut fører til stort sikkerhetsoppbud[rediger | rediger kilde]

Israels deltakelse stilte store krav til sikkerheten rundt arrangementet. Dette skyldtes i stor grad München-massakren, terrorangrepet mot israelske OL-deltakere under Sommer-OL i München året før. Sikkerhetsopplegget rundt finalen det største og mest omfattende til da. Avisen VG kunne melde om «en dyster skygge» over arrangementet, blant annet var det en jernring av politi- og sikkerhetsfolk i byen. Den israelske delegasjonen ble også kontinuerlig fulgt av vakter med maskinpistoler.[22] VGs journalist Espen Eriksen beklaget seg også over å måtte vise legitimasjon til enhver tid og la sarkastisk til: «det neste er formodentlig at det skal pass til for å bestille drosje».[22] Også britenes legendariske kommentator Terry Wogan noterte seg det omfattende sikkerhetsregimet, og han var opphavsmannen til anekdoten om at publikum i salen risikerte å bli skutt av sikkerhetsstyrker om de reiste seg for å applaudere.[23]

En annen anekdote gikk ut på at Israels deltaker, Ilanit, opptrådte med en skuddsikker vest under kjolen, noe Ilanit har tilbakevist i ettertid.[22][24]

EBU fjerner språkregelen[rediger | rediger kilde]

EBU opphevet dette året kravet om at alle land måtte synge på et av sine offisielle språk, og Finland, Sverige og Norge utnyttet dette ved å synge på engelsk.[4]

Endringer i artister og artistnavn[rediger | rediger kilde]

Irlands artist, Maxi, truet med å trekke seg like før finalen. Årsaken var at hun ikke likte det nye arrangementet til «Do I Dream». Det gikk så langt at den irske kringkasteren RTÉ sendte over sangeren Tina Reynolds, slik at hun kunne ta over om Maxi trakk seg. Til slutt valgte Maxi å synge, og i stedet representerte Tina Reynolds Irland året etter.[25]

Cliff Richard deltok for andre gang og slet med nerver før sendingen.

Den svenske duoen Malta, bestående av Claes af Geijerstam og Göran Fristorp, måtte bytte navn til Nova før finalen. Årsaken var for å unngå forveksling med landet Malta som egentlig skulle ha deltatt. Svenskene brukte også tekstfrasen «your breasts are like swallows-a-nesting» (brystene dine er som svaler som hekker), uten at det fikk konsekvenser for deltakelsen.[26]

Kvinnene overtar taktstokken[rediger | rediger kilde]

For første gang i Eurovision Song Contest dirigerte en kvinne orkesteret. Blant dirigentene dette året var det nemlig to kvinner: Svenske Monica Dominique var den første, og israelske Nurit Hirsh fulgte noen minutter senere.[4]

Vinner og hiter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Eres tú, Power to All Our Friends og Tu te reconnaîtras

Under en svært tett avstemning vant Luxembourg sin andre seier på rad med «Tu te reconnaîtras», fremført av franske Anne-Marie David. Vinnersangen fikk kommersiell suksess i flere europeiske land, og i Norge nådde sangen en andreplass på VG-lista.[27][28]

Men det var tredjeplassen, Storbritannias Cliff Richard og «Power to All Our Friends», som toppet VG-lista samtidig. Cliff Richard hadde hatt stor suksess med «Congratulations» i konkurransen i 1968, og fikk en ny storslager med «Power to All Our Friends». I tillegg til Norge, toppet også sangen singellistene i Danmark, Sverige og Nederland, og den nådde en fjerdeplass hjemme i Storbritannia.[29][30][31] Richard skal ha vært så nervøs før sendingen at han tok valium for å overvinne nervene – så mye at manageren hans nesten ikke fikk vekket Richard før opptredenen.[9]

Spanske Mocedades fikk en stor slager med «Eres tú».

Størst kommersiell suksess fikk imidlertid andreplassen, Spanias «Eres tú» med gruppen Mocedades. Før finalen ble sangen anklaget for å være et plagiat av Jugoslavias bidrag fra 1966, «Brez besed». Det spanske bidraget ble imidlertid ikke diskvalifisert og fikk delta i finalen.[4] Etter finalen fikk «Eres tú» en omfattende kommersiell suksess verden over, ikke minst ble sangen en klassiker i spansktalende land i Sør- og Mellom-Amerika. Den gikk inn på hitlister over hele Europa, også i Norge. I USA nådde den engelske versjonen, «Touch the Wind», en niendeplass på Billboard Hot 100 i mars 1974.[32][33] Dette er et av få Eurovision-bidrag som har tatt seg inn på den offisielle amerikanske hitlisten, og et av enda færre som nådde topp 10 i USA.

I Norge nådde den en åttendeplass på VG-lista.[34] Sangen har også blitt spilt inn i en rekke ulike versjoner, og i Norge spilte Inger Lise Rypdal inn en norsk versjon, kalt «I mitt liv». Den norske versjonen nådde en sjetteplass på VG-lista i 1973.[35]

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Pierre Cao var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[36]

Land Dirigent
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Belgias flagg Belgia Francis Bay
Portugals flagg Portugal Jorge Costa Pinto
Tysklands flagg Tyskland Günther-Eric Thöner
Norges flagg Norge Carsten Klouman
Monacos flagg Monaco Jean-Claude Vannier
Spanias flagg Spania Juan Carlos Calderón
Sveits’ flagg Sveits Hervé Roy
Jugoslavias flagg Jugoslavia Esad Arnautalić
Italias flagg Italia Enrico Polito
Luxembourgs flagg Luxembourg Pierre Cao
Sveriges flagg Sverige Monica Dominique
Nederlands flagg Nederland Harry van Hoof
Irlands flagg Irland Colman Pearce
Storbritannias flagg Storbritannia David Mackay
Frankrikes flagg Frankrike Jean Claudric
Israels flagg Israel Nurit Hirsh

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Finalen ble kringkastet direkte til alle de 17 deltakerlandene. De fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1973:[37]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [38][39][40]
BRT 1 Ukjent
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [39][41]
Finlands flagg Finland Yle TV1 Finsk: Erkki Pohjanheimo [42]
Yleisohjelma Finsk: Erkki Melakoski
Ruotsinkielinen ohjelma Svensk: Ukjent
Frankrikes flagg Frankrike ORTF Première Chaîne Pierre Tchernia [41][43][44]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ Mike Murphy [45][46]
RTÉ Radio Liam Devally [47][48][49]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [50]
Italias flagg Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [51][52]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TV Beograd 1 Serbisk: Milovan Ilić [53]
TV Ljublijana 1 Slovensk: Tomaž Terček [54][55]
TV Zagreb 1 Kroatisk: Oliver Mlakar [53][56]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Fransk: Jacques Navadic [39][41][43][57]
RTL Fransk: Ukjent
Radio Luxembourg Ukjent
Monacos flagg Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [58]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 1 Pim Jacobs [39][59]
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen [60]
NRK Radio John Andreassen, sendt i opptak fra 23.00
Portugals flagg Portugal RTP I Programa Artur Agostinho [61][62]
Spanias flagg Spania TVE TVE 1 Julio Rico [63][64]
RNE Radio Nacional Ukjent [64]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan [65][66]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Pete Murray [67][68]
BFBS BFBS Radio Richard Astbury [65]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [69][70]
DRS 1 Tysk: Ukjent, sendt i opptak 9. april 1973 [71]
TSR Fransk: Georges Hardy [44]
RSR 1 Fransk: Robert Burnier [72]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [73][74]
RSI 1 Italiensk: Ukjent [74]
Sveriges flagg Sverige Sveriges Radio TV1 Alicia Lundberg [42][60][75]
SR P3 Ursula Richter
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hanns Verres [41][69][76][77]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 15 ikke-deltakende land.[6] Konkurransen ble overført til asiatiske og søramerikanske land. Hellas, Tyrkia, Malta og Østerrike sendte konkurransen direkte, mens Island og Ungarn sendte den i opptak senere på våren.[78] Under er bekreftede sendinger:

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Jón O. Edwald, sendt i opptak 29. april 1973 [78]
Hellas’ flagg Hellas EIRT EIRT Mako Georgiadou [79][80]
Maltas flagg Malta MTPBS MTS, National Network Victor Aquilina [81][82]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TRT Televizyon Bülend Özveren [83][84]
Ungarns flagg Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent, sendt i opptak 8. mai 1973 [85]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [86][87]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «NO, NO, NEVER!!! - SONGS THAT DID NOT MAKE IT TO EUROVISION». Arkivert fra originalen 3. januar 2007. Besøkt 26. juli 2017. 
  2. ^ «Se og hør». Moss Dagblad. – via Nasjonalbiblioteket. 7. april 1973. s. 4. 
  3. ^ a b c d e f «Eurovision Song Contest 1973 – full show». CLT/EBU. 7. april 1973. Besøkt 1. mai 2023 – via YouTube. 
  4. ^ a b c d e f «Eurovision Song Contest Luxembourg 1973». eurovision.tv. 2017. Besøkt 26. juli 2017. 
  5. ^ «Melodi Grand Prix i radio og tv». Ringerikes Blad. – via Nasjonalbiblioteket. 4. april 1973. s. 7. 
  6. ^ a b c d Eriksen, Espen (7. april 1973). «Uhyggestemning under Grand Prix dempes: Sjarmoffensiv fra Israel». VG. – via Nasjonalbiblioteket. s. 16. 
  7. ^ «'Melodi Grand Prix'-finale i radio og fjernsyn i kveld». Bergens Arbeiderblad. 7. april 1973. s. 4. 
  8. ^ a b «Melodi Grand Prix». Telen. Nasjonalbiblioteket. 7. april 1973. s. 5. Besøkt 9. mai 2023. 
  9. ^ a b O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest – The Official History. Carlton Books, UK. 2007. ISBN 978-1-84442-994-3
  10. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest – The Official History. Carlton Books. ISBN 978-1-84732-521-1 April 2010
  11. ^ «Final of Luxembourg 1973 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  12. ^ «1973 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 1. mai 2023. 
  13. ^ «Eurovision Song Contest 1973 – resultater land for land». eurovision.tv. Besøkt 1. mai 2023. 
  14. ^ «Marion tulessa ensimmäisenä». Helsingin Sanomat (finsk). 7. april 1973. s. 39. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  15. ^ Eriksen, Espen (6. april 1973). «Dyster skygge over Melodi Grand Prix». Verdens Gang. s. 14.
  16. ^ «Eurovisión 1978 Jurado TVE (I)». YouTube. 25. januar 2008. Besøkt 10. august 2012. 
  17. ^ «Eurovisione della canzone – Vince il Lussemburgo». La Voce delle Valli (italiensk). Locarno, Sveits: – via e-newspaperarchives.ch. 12. april 1973. s. 5. Besøkt 6. januar 2023. 
  18. ^ Vladimir Pinzovski.
  19. ^ «OGAE Macedonia». OGAE Macedonia. Arkivert fra originalen 14. desember 2013. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. desember 2013. Besøkt 26. juli 2017. 
  20. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), s. 102. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2
  21. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. UK: Telos Publishing. s. 113–128. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  22. ^ a b c Eriksen, Espen (6. april 1973). «Dyster skygge over Melodi Grand Prix». Verdens Gang. s. 14. 
  23. ^ «Grand Final: 1973, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 26. juli 2017. 
  24. ^ Josh Hamerman (8. mai 2007). «Debunking a Eurovision Myth». Ynetnews Culture. Besøkt 17. desember 2016. 
  25. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  26. ^ «The funniest Eurovision lyrics of all-time». The Independent (engelsk). 10. mai 2016. Besøkt 26. juli 2017. 
  27. ^ «VG-lista for 'Tu te reconnaîtras'». Norwegian Charts. Besøkt 1. mai 2023. 
  28. ^ Eivind M. Sætre (23. april 2013). «Anne Marie David – Tu te reconnaitras». GV-musikk. Arkivert fra originalen . Besøkt 18. februar 2017. 
  29. ^ «Cliff Richard | full Official Chart History | Official Charts Company». www.officialcharts.com. Besøkt 1. mai 2023. 
  30. ^ «power to all our friends | full Official Chart History | Official Charts Company». www.officialcharts.com (engelsk). Besøkt 1. mai 2023. 
  31. ^ «Cliff Richard - Power To All Our Friends – ulike hitlister». norwegiancharts.com. norwegiancharts.com. Besøkt 1. mai 2023. 
  32. ^ Aguilera, Tere (27. januar 2023). «Mocedades Returns with a New ‘Eres Tú’, Featuring Plácido Domingo». Billboard (engelsk). Besøkt 1. mai 2023. 
  33. ^ «Chart History for Mocedades». Billboard. Arkivert fra originalen 5. mars 2017. Besøkt 5. mars 2017. 
  34. ^ «VG-lista for 'Eres tú'». Norwegian Charts. Besøkt 1. mai 2023. 
  35. ^ «VG-lista for 'I mitt liv'». Norwegian Charts. Besøkt 1. mai 2023. 
  36. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  37. ^ «The Eurovision Song Contest (1973)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  38. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  39. ^ a b c d «Zaterdag – TV | Radio». Limburgs Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 7. april 1973. s. 5. 
  40. ^ «Radio vandaag». Trouw (nederlandsk). Amsterdam, Nederland – via Delpher. 7. april 1973. s. 4. 
  41. ^ a b c d «Télé-programmes – samedi 7 avril». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 6. april 1973. Besøkt 6. januar 2023. 
  42. ^ a b «Radio ja TV». Helsingin Sanomat (finsk). 7. april 1973. s. 39. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  43. ^ a b «1973 – Luxembourg». songcontest.free.fr. Besøkt 1. mai 2023. 
  44. ^ a b «TV – samedi 7 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 5. april 1973. s. 30–31. Besøkt 9. mai 2023. 
  45. ^ «Television Today». The Irish Times. 7. april 1973. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  46. ^ «Broadcaster Mike Murphy, RTÉ Television's commentator at the 1973 Eurovision Song Contest, at his commentary position in the Nouveau Théâtre de Luxembourg on 7 April that year.». stillslibrary.rte.ie (engelsk). RTÉ Archives. 5. juli 2012. Arkivert fra originalen 22. desember 2022. Besøkt 9. mai 2023. 
  47. ^ «Liam Devally and Róisín Lorigan at Eurovision Song Contest (1973)». stillslibrary.rte.ie (engelsk). RTÉ Archives. 5. juli 2012. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 10. april 2023. 
  48. ^ «Radio Today». The Irish Times. 7. april 1973. s. 19. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  49. ^ «Broadcaster and judge who became a household name». The Irish Times (engelsk). 12. mai 2012. Besøkt 10. april 2023. 
  50. ^ «(Televizia) טלוויזיה». Al HaMishmar. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 6. april 1973. s. 35. Besøkt 7. januar 2023. 
  51. ^ «Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 7. april 1973. s. 6. Besøkt 9. mai 2023. 
  52. ^ «Stasera alla TV – Eurocanzone». Stampa Sera. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 7. april 1973. s. 8. Besøkt 9. mai 2023. 
  53. ^ a b «Eurovision 1973 Yugoslavia: Zdravko Colic – "Gori Vatra"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 9. mai 2023. 
  54. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  55. ^ «Televizija – 7. aprila» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 7. april 1973. s. 12. Arkivert (PDF) fra originalen 6. januar 2023. 
  56. ^ «TV Program – JRT». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 7. april 1973. s. 17. Besøkt 9. mai 2023. 
  57. ^ «Radio Luxembourg – samedi 7 avril». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg. 6. april 1973. s. 31. 
  58. ^ «Monaco – Luxembourg 1973». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 9. mai 2023. 
  59. ^ «Spanje, Luxemburg en Nederland favoriet op Songfestival». De Telegraaf. Amsterdam, Nederland: Delpher. 7. april 1973. s. 2. 
  60. ^ a b «Melodi Grand Prix». Telen. Nasjonalbiblioteket. 7. april 1973. s. 5. Besøkt 9. mai 2023. 
  61. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 7. april 1973. s. 30. Besøkt 9. mai 2023. 
  62. ^ Castrim, Mário (9. april 1973). «Festival da Canção: mezinha do pinga-amor». Diário de Lisboa (portugisisk). s. 5, 8. 
  63. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  64. ^ a b «Programas de Radio y Televisión». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 7. april 1973. s. 64. Besøkt 6. januar 2023. 
  65. ^ a b Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 113–128. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  66. ^ «Eurovision Song Contest 1973 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 7. april 1973. Besøkt 9. mai 2023. 
  67. ^ «Eurovision Song Contest 1973 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 7. april 1973. Besøkt 9. mai 2023. 
  68. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 7 April 1973». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 7. april 1973. Besøkt 9. mai 2023. 
  69. ^ a b «Tele-Tip heute – Samstag 7. April 1973». Bieler Tagblatt. Biel, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 7. april 1973. s. 45. Besøkt 9. mai 2023. 
  70. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  71. ^ «Radioprogramm fur die Woche vom 8. bis 14. April 1973». Neue Zürcher Nachrichten (tysk). www.e-newspaperarchives.ch. 7. april 1973. s. 14. Besøkt 9. mai 2023. 
  72. ^ «Radio – samedi 7 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 5. april 1973. s. 60–61. Besøkt 9. mai 2023 – via Scriptorium. 
  73. ^ «Eurovision Song Contest 1973» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 9. mai 2023. 
  74. ^ a b «Radio | Televisione». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 7. april 1973. s. 3. Besøkt 9. mai 2023. 
  75. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 102–103. ISBN 91-89136-29-2. 
  76. ^ «Eurovision Song Contest 1973». www.ecgermany.de. Besøkt 9. mai 2023. 
  77. ^ «Eurovision 1973 Germany: Gitte – "Junger Tag"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 9. mai 2023. 
  78. ^ a b Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands -. «Timarit.is». timarit.is (islandsk). Besøkt 26. juli 2017. 
  79. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  80. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  81. ^ «Sound and Vision – Today's TV Log». Times of Malta. 7. april 1973. s. 10. 
  82. ^ «Eurovision Song Contest 1973». Times of Malta. 7. april 1973. s. 11. 
  83. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 1. mai 2023. 
  84. ^ «TV». Cumhuriyet (tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. 7. april 1973. s. 6. Arkivert fra originalen 6. januar 2023. Besøkt 1. mai 2023. 
  85. ^ «TV – kedd május 8». Rádió- és Televízió-újság (ungarsk). MTVA Archívum. 7. mai 1973. s. 12. Archived from the original on 6. januar 2023. Besøkt 1. mai 2023. 
  86. ^ «Tele-Tip heute – Samstag 7. April 1973». Bieler Tagblatt (tysk). Biel, Sveits: – via e-newspaperarchives.ch. 7. april 1973. s. 45. Besøkt 6. januar 2023. 
  87. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1973&oldid=24260855»