Eurovision Song Contest 1976

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1976
Datoer
Finale: 3. april 1976
Vertskap
Sted: Nederlands flagg Nederlands Congresgebouw,
Haag, Nederland
Programleder: Corry Brokken
Hans van Willigenburg (green room)
Sjefdirigent: Jan Stulen
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Fred Oster
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakelse
Deltakere: 18
Vinner: Storbritannias flagg Storbritannia
«Save Your Kisses for Me»
Brotherhood of Man
Tilbake: Hellas’ flagg Hellas
Østerrikes flagg Østerrike
Trakk seg: Sveriges flagg Sverige
Maltas flagg Malta
Tyrkias flagg Tyrkia
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1975        1977 ►

Eurovision Song Contest 1976 var den 21. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Nederland som følge av landets seier året før med Teach-In og «Ding-a-dong». Konkurransen ble arrangert av den nederlandske kringkasteren NOS og avholdt lørdag 3. april 1976 i Nederlands Congresgebouw i Haag. Dette var tredje gang Nederland arrangerte en finale, og vinneren fra 1957, Corry Brokken, ledet sendingen.

Til sammen stilte 18 land i konkurransen, én ned fra året før. Hellas og Østerrike var tilbake, mens Malta, Sverige og Tyrkia trakk seg.

Storbritannia vant sin tredje seier med låten «Save Your Kisses for Me», fremført av gruppen Brotherhood of Man. Dette var tredje året på rad at en gruppe vant konkurransen, og vinnersangen fikk stor salgssuksess verden over og toppet hitlistene i en rekke land, inkludert Norge. I Storbritannia ble den årets mest solgte singel og er fremdeles et av de mestselgende Eurovision-bidragene gjennom historien.[1][2] Frankrike ble nummer to og fikk også en stor hit med «Un, deux, trois». Monaco ble nummer tre, mens Sveits kom på fjerdeplass med låten «Djambo, Djambo». Østerrike endte på femteplass.

Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Landet var for tredje gang representert av Anne-Karine Strøm, dette året med sangen «Mata Hari». Det norske bidraget kom sist med 7 poeng, og dette var Norges fjerde sisteplass i konkurransen til da.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Congresgebouw, i dag kjent som World Forum.

Nederland sto vertskap etter å ha vunnet konkurransen året før med gruppen Teach-In og «Ding-a-dong». Dette var tredje gang Nederland arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1958 og 1970. Kringkasteren NOS la konkurransen til Haag og kongressenteret Nederlands Congresgebouw, i dag kjent som World Forum. Hovedsalen hadde plass til rundt 2000 publikummere, men antall seter var noe redusert for å gi plass til teknisk utstyr og rundt 50 kommentatorbokser.[2]

Fra og med dette året var konkurransen et spleiselag mellom de deltakende nasjonene. Tidligere var det vertslandet ene og alene som tok på seg alle kostnadene med arrangementet. Nå hadde imidlertid konkurransen vokst seg såpass stor, at selv middels store kringkastere som Sveriges Radio hadde problemer med å ta på seg arrangementet. Hvert land betalte heretter en deltakeravgift basert på landets størrelse, økonomi og antall tv-lisenser.[3]

Returer og politiske fravær[rediger | rediger kilde]

Hellas var tilbake etter ett års pause, mens Østerrike var tilbake etter tre års pause. Sverige trakk seg fra konkurransen dette året. Bakgrunnen var at Sveriges Radio, som arrangerte konkurransen året før, mente den musikalske kvaliteten i konkurransen var for lav. I begrunnelsen fra svensk tv het det: «Den musikk festivalen formidler, forsvarer neppe sin plass i kanalens musikktilbud».[4] Bakgrunnen for denne negative innstillingen lå også i de kraftige protestene som hadde oppstått i Sverige månedene før Eurovision Song Contest 1975. Da hadde den svenske venstresiden gått sammen med en rekke organisasjoner innen svensk musikk- og kulturliv for å tvinge Sveriges Radio til å trekke seg fra konkurransen.[5] Venstresiden arrangerte også en alternativ festival i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest.[6][7] Sverige var imidlertid tilbake igjen i 1977.

Greske Maríza Kokh sang et kontroversielt bidrag.

Også Tyrkia trakk seg fra konkurransen, trolig på grunn av Hellas' bidrag, «Panajá mou, panajá mou» (norsk: min dame, min dame). Det greske bidraget var kontroversielt, fordi sangteksten kunne tolkes som en protest mot tyrkisk utenrikspolitikk og Tyrkias invasjon av Kypros i 1974. Tyrkisk tv sendte likevel finalen, men sensurerte det greske bidraget og spilte i stedet den patriotiske sangen «Memleketim».[8][9]

Malta trakk seg også, selv om landet hadde konkrete planer om å delta med artisten Enzo Guzman og sangen «Sing Your Song, Country Boy».[10][11] Malta trakk seg imidlertid før fristen av ukjente grunner, og landet vendte ikke tilbake i konkurransen igjen før i 1991.

Også fyrstedømmet Liechtenstein gjorde dette året et forsøk på å delta i konkurransen, med bidraget «Little Cowboy» og artisten Biggi Bachman.[12] Problemet var imidlertid at landet ikke hadde noen egen kringkaster, og dermed kunne ikke landet stille i konkurransen.[10][12][13] Til sammen deltok 18 land i Eurovision Song Contest 1976, ett land mindre enn rekordåret 1975.

Format[rediger | rediger kilde]

Corry Brokken vant konkurransen i 1958 og var programleder i 1976.

Programleder for finalen var sangeren og skuespilleren Corry Brokken. Hun hadde deltatt flere ganger for Nederland, og hun vant konkurransen i 1957 med «Net als toen». Hun ble med det den første personen som både hadde vunnet og ledet en utgave av Eurovision Song Contest. Siden har italienske Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno (1991), latviske Marie N (2003), aserbajdsjanske Eldar Qasımov (2012) og svenske Måns Zelmerlöw (2016) gjort det samme.[14]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Storbritannia ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte. Norge fikk startnummer ni.[15]

Dette året tillot EBU for første gang ferdiginnspilte instrumenter på bånd – dersom enkelte passasjer av sangen ikke kunne gjenskapes av et levende orkester.[16] Dette var også første gang man produserte et eget stereolydspor av sendingen. Stereosendingen var forbeholdt radio; på fjernsyn gikk sendingen fortsatt med monolyd.[17] Først i 1984 ble konkurransen første gang tv-sendt med stereolyd, men de fleste kringkasterne overførte fortsatt konkurransen i monolyd frem til slutten av 1980-årene.[17]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Sendingen åpnet med en kortfilm med ulike bilder fra Haag, Nederlands politiske hovedsete. Filmen ble akkompagnert av det nederlandske Metropol-orkesteret direkte fra Congresgebouw. Orkesteret spilte også i finalene i 1958 og 1970. Deretter kom Corry Brokken på scenen og ønsket velkommen på nederlandsk, før hun deretter holdt en kort introduksjon på fransk og engelsk.

Scenen var designet av Roland de Groot. Sceneelementene besto av en sirkel og flere bjelker som alle kunne senkes, heves og tippes for hvert bidrag.

I perioden 1973–1976 kunne landene synge på det språket de ønsket, og nesten halvparten av landene valgte å synge på engelsk i håp om å øke vinnersjansene.

Sendingen varte i 2 timer 11 minutter og ble sendt til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere.[15] Hvert bidrag ble introdusert med en postkort-film med artistene filmet i sine hjemland. Etter fremføringen fikk artistene overrakt en blomsterbukett.[15]

Blant deltakerne var det flere som returnerte: Trioen Peter, Sue og Marc hadde deltatt for Sveits i 1971, Sandra Reemer for Nederland i 1972, finske Fredi for Finland i 1967 og norske Anne-Karine Strøm hadde deltatt for Norge i 1973 og 1974. Italias Al Bano og Romina Power skulle også delta igjen i 1985. Power var datter av den amerikanske skuespilleren Tyrone Power.[16]

Pausenummeret var en kort dixieland-konsert med storbandet Dutch Swing College Band, ledet av Peter Schilperoort. Underveis i konserten ble det vist bilder direkte fra artistenes oppholdsrom, der reporter Hans van Willigenburg intervjuet artistene om deres favorittsanger.[15] Han spurte artistene fra Frankrike, Israel, Østerrike, Belgia og Spania om hvem de trodde ville vinne. Bare Frankrikes Catherine Ferry var villig til å gi et tydelig svar, og hun tippet Storbritannia, som også vant konkurransen.[15]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Anne-Karine Strøm under prøvene i 1976.

Norge var representert av Anne-Karine Strøm og den engelskspråklige sangen «Mata Hari». Sangen vant en klar seier i den norske finalen i februar, og den ble fremført av Gudny Aspaas med lite orkester og Strøm med stort orkester. Anne-Karine Strøm hadde representert Norge i 1973 som en del av Bendik Singers med «It's Just a Game», og i 1974 som soloartist med «The First Day of Love».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1976

I likhet med Norges bidrag i 1974 var komponistene også denne gang Frode Thingnæs og Philip Kruse. Anne-Karine Strøm stilte på scenen i Haag med store solbriller og en åletrang buksedress av gullpaljetter, og hun ble støttet av den nederlandske korgruppen The Secrets.[15] Hun mottok også et telegram fra Mata Haris fødeby, Leeuwarden, der de ønsket Strøm lykke til og takket for sangen. Kommentator Jo Vestly leste opp telegrammet på direkten etter den norske fremføringen.[15]

Sangen om den nederlandske spionen imponerte imidlertid ikke de europeiske juryene, for i likhet med 1974 kom Anne-Karine Strøm også denne gangen sist. Monaco ga 4 poeng, mens Mata Haris fødeland, Nederland, ga 3 poeng. Dette var Norges fjerde sisteplass og tredje bunnplassering på rad i konkurransen.

Komponist Frode Thingnæs dirigerte Metropol-orkesteret under Norges fremføring. Jo Vestly kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet for første og eneste gang, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Sverre Christophersen leste nok en gang de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Catherine Ferry og Frankrike ble nummer to med «Un, deux, trois».

Poengsystemet var det samme som ble innført året før. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.[18] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[15] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den elektroniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

Avstemningen ble raskt en tett kamp mellom Storbritannia og Frankrike, og først halvveis uti avstemningen tok Storbritannia ledelsen tre poeng foran Frankrike. Norge lå lenge sist uten poeng, men da Nederland stemte som åttende land, fikk Norge sine første tre poeng. I andre halvdel av avstemningen ledet Storbritannia hele veien, med Frankrike like bak. Da den franske juryen som nest siste land, ga 7 poeng til Storbritannia, var den britiske seieren sikret med 164 poeng mot Frankrikes 147.[15]

Glemte poeng ga norsk sisteplass[rediger | rediger kilde]

Brotherhood of Man vant konkurransen.

Frankrike ga 4 poeng til Jugoslavia, men under avstemningen glemte den franske oppleseren å lese opp poengene til Jugoslavia. Da avstemningen var over, sto Jugoslavia oppført med 6 poeng og en sisteplass. De manglende fire franske poengene ble imidlertid lagt til etter konkurransen, og i de offisielle resultatlistene står Jugoslavia oppført med 10 poeng og plass 17 av 18.[19] Korrigeringen gjorde at Norge ble dyttet fra nest sisteplass og ned til 18. og sisteplass. Dette var Norges fjerde og Anne-Karine Strøms andre sisteplass i konkurransen.

Suksessrik vinner[rediger | rediger kilde]

«Save Your Kisses for Me» var Storbritannias tredje seier, og vinnersangen toppet singlelistene i mange land i Europa, blant annet Norge, Belgia, Danmark, Sverige, Storbritannia og Frankrike. Sangen nådde også Billboard-listen i USA. I Norge lå den ni uker på topp, noe som gjør den til en av de mest suksessrike Eurovision-låtene i Norge. Totalt solgte singelen nærmere seks millioner eksemplarer verden over, et av de høyeste salgstallene for en singel noensinne.[20] I Storbritannia ble den sertifisert til platina av British Phonographic Industries.[21] Vinnersangen fikk 164 poeng av 204 mulige – tilsvarende 80,4 prosent av det som var mulig å oppnå. Dette er fremdeles rekord med dagens poengssystem, innført i 1975.[5] Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009.

Utdypende artikkel: Save Your Kisses for Me

Også Frankrikes «Un, deux, trois» fikk kommersiell suksess etter finalen. Sangen gikk inn på en rekke singellister i Europa, og på norske VG-lista nådde den en femteplass som høyeste notering.[22]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[19] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang  Språk[23] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Storbritannias flagg Storbritannia Brotherhood of Man «Save Your Kisses for Me» Engelsk Spar kyssene dine til meg 1 164
02 Sveits’ flagg Sveits Peter, Sue og Marc «Djambo, Djambo» Engelsk – 4 91
03 Tysklands flagg Tyskland Les Humphries Singers «Sing Sang Song» Tysk, engelsk Syng, sang, sang 15 12
04 Israels flagg Israel Chocolate, Menta, Mastik «Emor shalom» (אמור שלום) Hebraisk Si hallo 6 77
05 Luxembourgs flagg Luxembourg Jürgen Marcus «Chansons pour ceux qui s'aiment» Fransk Sanger for dem som elsker hverandre 14 17
06 Belgias flagg Belgia Pierre Rapsat «Judy et cie» Fransk Judy og co 8 68
07 Irlands flagg Irland Red Hurley «When» Engelsk Når 10 54
08 Nederlands flagg Nederland Sandra Reemer «The Party's Over Now» Engelsk Festen er over nå 9 56
09 Norges flagg Norge Anne-Karine Strøm «Mata Hari» Engelsk – 18 7
10 Hellas’ flagg Hellas Maríza Kokh «Panajá mou, panajá mou»
(Παναγιά μου, Παναγιά μου) 		Gresk Min dame, min dame 13 20
11 Finlands flagg Finland Fredi og Ystävät «Pump-Pump» Engelsk – 11 44
12 Spanias flagg Spania Braulio «Sobran las palabras» Spansk Ord er overflødige 16 11
13 Italias flagg Italia Al Bano og Romina Power «We'll Live It All Again» Engelsk, italiensk Vi vil gjenoppleve det hele 7 69
14 Østerrikes flagg Østerrike Waterloo & Robinson «My Little World» Engelsk Min lille verden 5 80
15 Portugals flagg Portugal Carlos do Carmo «Uma flor de verde pinho» Portugisisk En blomst fra en grønn furu 12 24
16 Monacos flagg Monaco Mary Christy «Toi, la musique et moi» Fransk Deg, musikken og meg 3 93
17 Frankrikes flagg Frankrike Catherine Ferry «Un, deux, trois» Fransk Én, to, tre 2 147
18 Jugoslavias flagg Jugoslavia Ambasadori «Ne mogu skriti svoju bol» Bosnisk Jeg kan ikke skjule min smerte 17 10

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Fredi (sammen med The Friends) Finlands flagg Finland 1967
Anneli Koivisto (som del av The Friends) 1971 Som del av gruppen Koivistolaiset
Corry Brokken (som programleder) Nederlands flagg Nederland 1956, 1957, 1958 Vant i 1957 med «Net als toen»
Sandra Reemer 1972
Anne-Karine Strøm Norges flagg Norge 1973, 1974 I 1973 som del av gruppen Bendik Singers
Peter, Sue og Marc Sveits’ flagg Sveits 1971

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[24]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Storbritannias flagg Sveits’ flagg Tysklands flagg Israels flagg Luxembourgs flagg Belgias flagg Irlands flagg Nederlands flagg Norges flagg Hellas’ flagg Finlands flagg Spanias flagg Italias flagg Østerrikes flagg Portugals flagg Monacos flagg Frankrikes flagg Jugoslavias flagg
Storbritannias flagg Storbritannia 12 8 12 8 12 3 10 12 12 10 12 4 10 12 10 7 10 164 1
Sveits’ flagg Sveits 12 5 4 1 7 1 6 10 2 7 4 8 7 4 6 7 91 4
Tysklands flagg Tyskland 2 2 1 2 2 3 12 15
Israels flagg Israel 6 7 3 7 5 4 2 7 8 1 10 6 2 1 8 77 6
Luxembourgs flagg Luxembourg 6 6 5 17 14
Belgias flagg Belgia 7 6 1 4 6 12 8 3 8 8 5 68 8
Irlands flagg Irland 10 1 3 3 8 5 12 2 6 3 1 54 10
Nederlands flagg Nederland 4 4 8 4 4 2 1 7 3 2 4 6 2 5 56 9
Norges flagg Norge 3 4 7 18
Hellas’ flagg Hellas 2 4 5 1 8 20 13
Finlands flagg Finland 2 6 6 5 1 4 6 7 7 44 11
Spanias flagg Spania 3 1 3 3 1 11 16
Italias flagg Italia 1 8 2 12 3 10 6 1 10 10 6 69 7
Østerrikes flagg Østerrike 4 3 10 10 5 3 10 7 2 6 5 8 5 2 80 5
Portugals flagg Portugal 6 4 1 1 12 24 12
Monacos flagg Monaco 5 5 7 7 12 8 8 8 5 2 7 7 5 3 4 93 3
Frankrikes flagg Frankrike 8 10 12 5 10 10 7 12 8 5 3 10 6 12 5 12 12 147 2
Jugoslavias flagg Jugoslavia 1 2 3 4[25] 10 17

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 12 poeng
7 Storbritannias flagg Storbritannia Belgia, Hellas, Israel, Norge, Portugal, Spania, Sveits
5 Frankrikes flagg Frankrike Østerrike, Tyskland, Monaco, Nederland, Jugoslavia
1 Belgias flagg Belgia Finland
Italias flagg Italia Irland
Irlands flagg Irland Italia
Monacos flagg Monaco Luxembourg
Portugals flagg Portugal Frankrike
Sveits’ flagg Sveits Storbritannia

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Jan Stulen var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[26]

Land Dirigent
Storbritannias flagg Storbritannia Alyn Ainsworth
Sveits’ flagg Sveits Mario Robbiani
Tysklands flagg Tyskland Les Humphries
Israels flagg Israel Matti Kaspi
Luxembourgs flagg Luxembourg Jo Plée
Belgias flagg Belgia Michel Bernholc
Irlands flagg Irland Noel Kelehan
Nederlands flagg Nederland Harry van Hoof
Norges flagg Norge Frode Thingnæs
Hellas’ flagg Hellas Michalis Rozakis
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Spanias flagg Spania Juan Barcons
Italias flagg Italia Maurizio Fabrizio
Østerrikes flagg Østerrike Erich Kleinschuster
Portugals flagg Portugal Thilo Krasmann
Monacos flagg Monaco Raymond Donnez
Frankrikes flagg Frankrike Tony Rallo
Jugoslavias flagg Jugoslavia Esad Arnautalić

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Storbritannias flagg Storbritannia – Ray Moore[27]
  2. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[28]
  3. Tysklands flagg Tyskland – Hans-Joachim Scherbening
  4. Israels flagg Israel – Yitzhak Shim'oni[29]
  5. Luxembourgs flagg Luxembourg – Jacques Harvey
  6. Belgias flagg Belgia – André Hagon
  7. Irlands flagg Irland – Brendan Balfe
  8. Nederlands flagg Nederland – Dick van Bommel
  9. Norges flagg Norge – Sverre Christophersen
  10. Hellas’ flagg Hellas – Irini Gavala
  11. Finlands flagg Finland – Erkki Vihtonen[30]
  12. Spanias flagg Spania – José María Íñigo
  13. Italias flagg Italia – Rosanna Vaudetti
  14. Østerrikes flagg Østerrike – Jenny Pippal
  15. Portugals flagg Portugal – Ana Zanatti[31]
  16. Monacos flagg Monaco – Carole Chabrier
  17. Frankrikes flagg Frankrike – Marc Menant
  18. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Viktor Blažič

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Finalen ble overført til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere.[15] De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1976:[32]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT BRT Nederlandsk: Luc Appermont [33][34][35]
RTB RTB Fransk: Georges Désir [34][35][36]
Finlands flagg Finland Yle TV1 Heikki Seppälä [37][38]
Rinnakkaisohjelma Erkki Melakoski
Frankrikes flagg Frankrike TF1 Jean-Claude Massoulier [36][39][40]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ Mike Murphy [41][42]
RTÉ Radio Liam Devally [43]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [44]
Italias flagg Italia Rai Rete 1 Silvio Noto [45][46]
Hellas’ flagg Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [47][48]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TVB 2 Serbisk: Milovan Ilić [49]
TV Koper-Capodistria Italiensk: Ukjent [46]
TVL1 Slovensk: Tomaž Terček [50][51]
TVZ 1 Kroatisk: Oliver Mlakar [52]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic [36][53]
Monacos flagg Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys [35]
Hilversum 3 Ukjent
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet Jo Vestly [54]
NRK Radio Erik Heyerdahl (sendt i opptak fra 22.20)
Portugals flagg Portugal RTP I Programa Eládio Clímaco [55]
RDP Programa 1 Amadeu Meireles [56]
Spanias flagg Spania TVE TVE 1 José Luis Uribarri [57][58]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 Michael Aspel [27][59]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Terry Wogan [27][60][61]
BFBS BFBS Radio Andrew Pastouna [27]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [62][63]
TSR Fransk: Georges Hardy [40]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [45][64]
RSI 2 Italiensk: Ukjent [65]
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel [35][63][66]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [62][67]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Ifølge arrangørene ble sendingen overført til 33 land, blant andre land via Intervision. Under er en liste med kjente og bekreftede sendinger i ikke-deltakende land.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Danmarks flagg Danmark Danmarks Radio DR TV Per Møller Hansen [68]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Jón Skaptason, sendt i opptak 25. april [69]
Sveriges flagg Sverige Sveriges Radio SR P3 Ursula Richter (ikke sendt på fjernsyn) [37][70]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TRT Ankara Televizyonu Bülend Özveren [71][72]

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

  • Gruppa Ambasadori for Jugoslavia.
    Gruppa Ambasadori for Jugoslavia.
  • Al Bano og Romina Power for Italia.
    Al Bano og Romina Power for Italia.
  • Fredi og Ystävät for Finland.
    Fredi og Ystävät for Finland.
  • Les Humphries Singers for Tyskland.
    Les Humphries Singers for Tyskland.
  • Catherine Ferry for Frankrike.
    Catherine Ferry for Frankrike.
  • Pierre Rapsat for Nederland.
    Pierre Rapsat for Nederland.
  • Waterloo & Robinson for Østerrike.
    Waterloo & Robinson for Østerrike.
  • Storbritannias Brotherhood of Man.
    Storbritannias Brotherhood of Man.
  • Nederlandske Sandra Reemer.
    Nederlandske Sandra Reemer.
  • Anne-Karine Strøm for Norge.
    Anne-Karine Strøm for Norge.
  • Peter, Sue og Marc for Sveits.
    Peter, Sue og Marc for Sveits.
  • Tyske Jürgen Marcus sang for Luxembourg.
    Tyske Jürgen Marcus sang for Luxembourg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ami Sedghi (4. november 2012). «UK's million-selling singles: the full list». Guardian. Besøkt 4. november 2012. 
  2. ^ a b Phillpot, Clive; Tarsia, Andrea; Archer, Michael; Brooks, Rosetta (2000). Live in Your Head: Concept and Experiment in Britain, 1965–75. Whitechapel Art Gallery. 
  3. ^ Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  4. ^ «Svensk TV trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. 16. september 1975. s. 13. 
  5. ^ a b O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 64–67. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  6. ^ Storeng, Jørn (21. mars 1975). «– Grand Prix er en messe der profitt-folk bytter varer». Arbeiderbladet. s. 23. 
  7. ^ «Alternativ musikkfestival til debatt i svensk TV 2». Arbeiderbladet. 20. mars 1975. s. 31. 
  8. ^ Skjeggestad, Helene (5. mai 2017). «Storpolitikk har alltid vært en del av Eurovision. Heldigvis.». Aftenposten. Arkivert fra originalen 27. mai 2022. Besøkt 28. juli 2017. 
  9. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  10. ^ a b «No, No, Never!!! - Songs That Did Not Make It To Eurovision (arkivert side)». eurovisionsongs.net. Arkivert fra originalen 1. mars 2009. Besøkt 18. desember 2016. 
  11. ^ «Enzo Gusman dies aged 74». Times of Malta (engelsk). 18. desember 2021. Arkivert fra originalen 18. desember 2021. Besøkt 8. april 2023. 
  12. ^ a b Daniel Kaehler og Marcel Stober (12. november 2021). «Biggi Bachmann: Wie Liechtenstein fast am ESC teilnahm». www.eurovision.de (tysk). NDR. Arkivert fra originalen 8. januar 2023. Besøkt 8. april 2023. 
  13. ^ «h2g2 - The Eurovision Song Contest 1956 - present». h2g2 The Hitchhiker's Guide to the Galaxy: Earth Edition. BBC. 26. april 2007. Arkivert fra originalen 31. oktober 2021. Besøkt 7. april 2023. 
  14. ^ «A Face for the Music: Eurovision presenters over the years». eurovision.tv (engelsk). 13. oktober 2016. Besøkt 8. april 2023. 
  15. ^ a b c d e f g h i j Jo Vestly (3. april 1976). «Eurovision Song Contest 1976 – norsk kommentar». NOS/EBU via YouTube. Besøkt 28. juli 2017. 
  16. ^ a b «The Hague 1976». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 8. april 2023. 
  17. ^ a b «Eurovision Song Contest 1976 – Trivia». IMDb. Besøkt 9. april 2023. 
  18. ^ Thorsen, Øyvind (22. mars 1975). «Innta plassene!». Aftenposten. s. 8. 
  19. ^ a b «Final of The Hague 1976 – offisiell resultatliste». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 8. april 2023. Besøkt 8. april 2023. 
  20. ^ PopGuru (14. januar 2016). «Save your kisses for me – Brotherhood of Man». Simply Pop Music. Arkivert fra originalen . Besøkt 19. februar 2017. 
  21. ^ «Søkbar database (skriv inn 'save your kisses for me' i søkefeltet)». www.bpi.co.uk. BPI. Besøkt 8. april 2023. 
  22. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Catherine Ferry - 1, 2, 3». www.norwegiancharts.com. Besøkt 28. juli 2017. 
  23. ^ «Eurovision Song Contest 1976». The Diggiloo Thrush. Besøkt 31. juli 2017. 
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1976 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 8. april 2023. 
  25. ^ «Eurovision Song Contest The Hague 1976 – franske poeng». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 9. august 2018. Besøkt 28. juli 2017. 
  26. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  27. ^ a b c d Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 227–243. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  28. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  29. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 28. juli 2017. 
  30. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 28. juli 2017. 
  32. ^ «The Eurovision Song Contest (1976)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  33. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  34. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost (nederlandsk). Aalst, Belgia. 2. april 1976. s. 6. 
  35. ^ a b c d «Radio en televisie dit weekend». Limburgsch Dagblad (nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 3. april 1976. s. 7. 
  36. ^ a b c «Télé-programmes – samedi 3 avril». Luxemburger Wort (fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 2. april 1976. Besøkt 9. januar 2023. 
  37. ^ a b «Radio ja TV». Helsingin Sanomat (finsk). 3. april 1976. s. 27. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  38. ^ «Fredi ja Friends ja Pump Euroviisuissa tänä iltana». Helsingin Sanomat (finsk). 3. april 1976. s. 27. Besøkt 23. desember 2022. (abonnement kreves). 
  39. ^ «1976 – La Haye (Pays-Bas)». songcontest.free.fr. Besøkt 8. april 2023. 
  40. ^ a b «TV – samedi 3 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 1. april 1976. s. 14–15. Besøkt 8. april 2023. 
  41. ^ «Television Today». The Irish Times. 3. april 1976. s. 17. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  42. ^ «Celebrities and public figures launch Irish campaign to boycott Eurovision 2019 in Israel». BDS Movement (engelsk). 30. juli 2018. Arkivert fra originalen 22. februar 2019. Besøkt 6. april 2023. 
  43. ^ «Radio Today». The Irish Times. 3. april 1976. s. 17. Besøkt 22. desember 2022. (abonnement kreves). 
  44. ^ «(Radio ∗ Televizia) רדיו ∗ טלוויזיה». Maariv. Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 2. april 1976. s. 136. 
  45. ^ a b «Eurovision Song Contest 1976» (italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 8. april 2023. 
  46. ^ a b «Alla TV». La Stampa. Torino, Italia. 3. april 1976. s. 6. Besøkt 8. april 2023. 
  47. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  48. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  49. ^ «Eurovision 1976 Yugoslavia: Ambasadori - "Ne Mogu Skriti Svoju Bol"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  50. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  51. ^ «Televizija – sobota 3» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 3. april 1976. s. 12. Arkivert (PDF) fra originalen 9. januar 2023. 
  52. ^ «JRT – subota». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 3. april 1976. s. 16. Besøkt 8. april 2023. 
  53. ^ Dievort, Charles Van. «Jacques Navadic, un des pionniers de RTL, est décédé». La Libre.be (fransk). Besøkt 7. april 2023. 
  54. ^ «TV- og radio-programmene: Melodi Grand Prix». Oppland Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 3. april 1976. s. 35. Besøkt 8. april 2023. 
  55. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 3. april 1976. s. 15. Besøkt 8. april 2023. 
  56. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. Casa Comum. 3. april 1976. s. 19. Besøkt 8. april 2023. 
  57. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  58. ^ «Programas de Radio y T.V.». La Vanguardia (spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 3. april 1976. s. 65. Besøkt 9. januar 2023. 
  59. ^ «Eurovision Song Contest 1976 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 3. april 1976. Besøkt 8. april 2023. 
  60. ^ «Eurovision Song Contest 1976 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 3. april 1976. Besøkt 8. april 2023. 
  61. ^ «Schedule – BBC Radio 1 – 3 April 1976». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 2. april 1976. Besøkt 8. april 2023. 
  62. ^ a b «Fernsehen – Samstag». Neue Zürcher Zeitung. Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 3. april 1976. s. 44. Besøkt 8. april 2023. 
  63. ^ a b «Fernsehen und Radio». Thuner Tagblatt. 2. april 1976. s. 14. 
  64. ^ «Televisione». Gazzetta Ticinese (italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 3. april 1976. Besøkt 8. april 2023. 
  65. ^ «Radio – samedi 3 avril». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 1. april 1976. s. 66. Besøkt 8. april 2023 – via Scriptorium. 
  66. ^ «Eurovision Song Contest 1976». www.ecgermany.de. Besøkt 8. april 2023. 
  67. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  68. ^ «Programoversigt». www.larm.fm. LARM. Besøkt 8. april 2023. «21.00 [F] Melodi Grand Prix Transmission fra Haag af finalen i Eurovisionens sangkonkurrence. Ved mikrofonen: Per Møller Hansen. Eurovision fra Holland.» 
  69. ^ «Sjónvarp – Sunnudagur 25. apríl». Dagblaðið (islandsk). timarit.is – Háskólabókasafn Landsbókasafn Íslands. 24. april 1976. s. 23. Besøkt 8. april 2023. 
  70. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 120–121. ISBN 91-89136-29-2. 
  71. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  72. ^ «Televizyon». Cumhuriyet (tyrkisk). 3. april 1976. s. 6. Arkivert fra originalen 9. januar 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1976&oldid=24260858»