Eurovision Song Contest 1989

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1989
Datoer
Finale: 6. mai 1989
Vertskap
Sted: Sveits’ flagg Palais de Beaulieu, Lausanne, Sveits
Programledere: Jacques Deshenaux
Lolita Morena
Sjefdirigent: Benoit Kaufman
Regi: Alain Bloch
Produsent: Raymond Zumsteg
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Société suisse de radiodiffusion et télévision (SRG SSR)
Deltakelse
Deltakere: 22
Vinner: Jugoslavias flagg Jugoslavia
«Rock Me»
Riva
Tilbake: Kypros’ flagg Kypros
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1988        1990 ►

Eurovision Song Contest 1989 var den 34. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den sveitsiske kringkasteren SRG SSR lørdag 6. mai 1989. Finalen fant sted i Palais de Beaulieu i Lausanne i Sveits etter at Céline Dion hadde vunnet for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dette var første gang siden 1956 at finalen ble avholdt i Sveits, og det var første gang Sveit arrangerte som følge av en seier året før. Programledere var Jacques Deshenaux og Lolita Morena.

Kypros var tilbake etter fraværet året før, og 22 land deltok. Dette var en tangering av rekorden fra to år tidligere.

Jugoslavia vant sin første og eneste seier i konkurransen, med rockegruppen Riva og sangen «Rock Me». Storbritannia ble nummer to for tolvte gang, mens Danmark ble nummer tre og Sverige nummer fire. Femteplassen gikk til Østerrike, landets beste plassering på 13 år. Norge var representert av Britt-Synnøve Johansen og sangen «Venners nærhet». Det norske bidraget ble nummer 17 av 22 med 30 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Palais de Beaulieu i Lausanne.

Etter seieren året før var det Sveits som sto vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Sveits arrangerte Eurovision Song Contest; første gang var den aller første utgaven av konkurransen, i 1956. Den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR la finalen til byen Lausanne og kongressenteret Palais de Beaulieu.

Kypros kom tilbake etter å ha stått over konkurransen året før, og deltakerantallet steg fra 21 i 1988 til 22 dette året. Dermed tangerte en deltakerrekorden fra 1987.

Etter konkurransen dette året innførte EBU 16-års aldersgrense for artistene. To av deltakerne i 1989, franske Nathalie Pâque og israelske Gili Natanael, var henholdsvis 11 og 12 år gamle da de deltok i Lausanne. Tre år tidligere hadde også 13 år gamle Sandra Kim vunnet konkurransen for Belgia. Det økende antallet barn blant deltakerne, førte til diskusjon innad i EBU, som til slutt innførte en 16-års aldergrense, gjeldende fra 1990.[1][2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble arrangert lørdag 6. mai, og sendingen åpnet med en kort videofilm med bilder fra ulike steder i Sveits. Deretter kom fjorårets vinner, Céline Dion, på scenen i Palais de Beaulieu og fremførte «Ne partez pas sans moi», som hun vant med året før. Deretter mimet hun til sangen «Where Does My Heart Beat Now», en sang som senere skulle komme inn på topp ti i USA og bidra til å lansere Dions internasjonale artistkarriere.[1]

Startrekkefølgen blant de 22 deltakerne var avgjort med loddtrekning. Italia startet, mens Jugoslavia avsluttet – slik de også hadde gjort året før. Norge ble trukket til startnummer åtte. Ingen av dette årets deltakere hadde ingen deltatt i konkurransen tidligere. Dette var første gang siden 1970 at det ikke var noen tilbakevendende artister i konkurransen. Både Tyskland og Østerrikes låter var skrevet av Dieter Bohlen fra Modern Talking. Det sveitsiske bidraget «Viver senza tei» ble sunget på retoromansk, det minste av de fire offisielle språkene i Sveits. Dette var første og hittil eneste gang Sveits har sunget på retoromansk.

Pausenummeret ble utført av bueskytteren Guy Tell som fremførte et stuntnummer der han skulle treffe gjenstander som blomsterstilker, ballonger og epler med piler fra en armbrøst. Artisten og showet var inspirert av den berømte legenden om Wilhelm Tell. Nummeret begynte imidlertid dårlig, da Guy Tell ikke traff blomsterstilken på første forsøk. Heller ikke avslutningen ble særlig vellykket, da skytteren skulle utføre et spektakulært stunt «for første gang». Tell sto inntil en scenevegg med et eple på hodet. Derfra skjøt han en pil mot en innretning som igjen avfyrte nye piler. Den siste pilen i innretningen skulle treffe eplet på Tells hode, men pilen bommet med én tomme – heldigvis vannrett, og ikke loddrett. Tv-produsentene hadde imidlertid helgardert seg, og viste deretter et klipp fra generalprøven i sakte film. I dette klippet traff pilen eplet på Tells hode.

Konkurransen ble overraskende vunnet av bandet Riva fra Jugoslavia. Sangen deres, «Rock Me», fikk 137 poeng i avstemningen. Dette var den eneste gang Jugoslavia vant konkurransen. Etter oppløsningen har Serbia vunnet konkurransen én gang – i 2007. Storbritannia kom på andreplass for andre år på rad. Den britiske vokalisten Ray Caruana i Live Report uttrykte misnøye over manglende interesse fra britisk presse, og for å ha tapt for det han anså for å være en «dårligere sang».[3][4]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var representert av 18 år gamle Britt-Synnøve Johansen og balladen «Venners nærhet», skrevet av Inge Enoksen og Leiv Grøtte. Sangen var en rundt 30 som ulike plateselskaper sendte inn til NRKs Melodi Grand Prix 1989. Sangen var én av ni som ble plukket ut til finalen i Stavanger Forum lørdag 11. mars 1989. «Venners nærhet» vant til slutt den norske finalen, i konkurranse med blant andre Tor Endresen, Kari Gjærum og forhåndsfavoritten Jahn Teigen med «Optimist».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1989

I Lausanne var «Venners nærhet» det åttende bidraget på scenen. På scenen var også Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Jon Dagsland og Geir Rebbestad med som korister.[5] Pete Knutsen dirigerte det sveitsiske orkesteret under den norske opptredenen. John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene over telefon fra NRK Marienlyst. Det norske bidraget fikk 30 poeng i avstemningen og endte som nummer 17 av 22 – det dårligste norske resultatet siden Dollie De Luxe ble nr. 17 av 19 i 1984.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene fra jurymedlemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

I 1987 innførte EBU som prøveordning nye regler dersom to eller flere land skulle ende på førsteplass med like mange poeng. Vinneren var landet med flest 12-poengere. Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre.[6] Etter den tette avstemnningen i 1988, der Sveit vant med ett poeng foran Storbritannia, innførte EBU ordningen permanent fra 1989.[1]

I begynnelsen av avstemningen tok Jugoslavia raskt ledelsen, med Danmark like bak. Etter hvert dro imidlertid Jugoslavia fra og holdt ledelsen hele veien inn til slutt. Den jugoslaviske seieren kom overraskende på kommentatorer og presse, og var landets første og eneste seier.[4][7] Noen få år senere var landet oppløst.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[8] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Italias flagg Italia Anna Oxa og Fausto Leali «Avrei voluto» Italiensk Jeg ville ha ønsket 9 56
02 Israels flagg Israel Gili og Galit «Derekh hamelekh» (דרך המלך) Hebraisk Kongeveien 12 50
03 Irlands flagg Irland Kiev Connolly og The Missing Passengers «The Real Me» Engelsk Den virkelige meg 18 21
04 Nederlands flagg Nederland Justine Pelmelay «Blijf zoals je bent» Nederlandsk Forbli som du er 15 45
05 Tyrkias flagg Tyrkia Pan «Bana Bana» Tyrkisk Mot meg, mot meg 21 5
06 Belgias flagg Belgia Ingeborg Sergeant «Door de wind» Nederlandsk Gjennom vinden 19 13
07 Storbritannias flagg Storbritannia Live Report «Why Do I Always Get it Wrong?» Engelsk Hvorfor roter jeg det alltid til? 2 130
08 Norges flagg Norge Britt-Synnøve Johansen «Venners nærhet» Norsk – 17 30
09 Portugals flagg Portugal da Vinci «Conquistador» Portugisisk Erobrer 16 39
10 Sveriges flagg Sverige Tommy Nilsson «En dag» Svensk – 4 110
11 Luxembourgs flagg Luxembourg Park Café «Monsieur» Fransk Herremann 20 8
12 Danmarks flagg Danmark Birthe Kjær «Vi maler byen rød» Dansk – 3 111
13 Østerrikes flagg Østerrike Thomas Forstner «Nur ein Lied» Tysk Bare en sang 5 97
14 Finlands flagg Finland Anneli Saaristo «La dolce vita» Finsk Det søte liv 7 76
15 Frankrikes flagg Frankrike Nathalie Pâque «J'ai volé la vie» Fransk Jeg stjal livet 8 60
16 Spanias flagg Spania Nina «Nacida para amar» Spansk Født til å elske 6 88
17 Kypros’ flagg Kypros Jánnis Savidákis og Faní Polyméri «Apópse as vrethúme» (Απόψε ας βρεθούμε) Gresk La oss møtes i kveld 11 51
18 Sveits’ flagg Sveits Furbaz «Viver senza tei» Retoromansk Å leve uten deg 13 47
19 Hellas’ flagg Hellas Mariánna Evstratíou «To dikó sou astéri» (Το δικό σου αστέρι) Gresk Din egen stjerne 9 56
20 Islands flagg Island Daníel Ágúst «Það sem enginn sér» Islandsk Det som ingen ser 22 0
21 Tysklands flagg Tyskland Nino de Angelo «Flieger» Tysk Flyvere 14 46
22 Jugoslavias flagg Jugoslavia Riva «Rock Me» Kroatisk Rock meg 1 137

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Søren Bundgaard (støttevokalist) Danmarks flagg Danmark 1984, 1985, 1988 Som del av gruppen Hot Eyes
Marianna Efstratiou Hellas’ flagg Hellas 1987 Som støttevokalist for Bang

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Italias flagg Israels flagg Irlands flagg Nederlands flagg Tyrkias flagg Belgias flagg Storbritannias flagg Norges flagg Portugals flagg Sveriges flagg Luxembourgs flagg Danmarks flagg Østerrikes flagg Finlands flagg Frankrikes flagg Spanias flagg Kypros’ flagg Sveits’ flagg Hellas’ flagg Islands flagg Tysklands flagg Jugoslavias flagg
Italias flagg Italia 7 10 12 6 2 4 7 8 56 9
Israels flagg Israel 1 7 3 2 5 5 5 7 5 3 7 50 12
Irlands flagg Irland 7 3 3 2 4 2 21 18
Nederlands flagg Nederland 10 3 3 1 4 4 7 6 1 6 45 15
Tyrkias flagg Tyrkia 1 4 5 21
Belgias flagg Belgia 5 5 2 1 13 19
Storbritannias flagg Storbritannia 6 7 4 7 1 12 12 10 12 1 8 6 12 10 2 2 12 6 130 2
Norges flagg Norge 2 2 5 8 2 6 4 1 30 17
Portugals flagg Portugal 4 2 1 3 7 6 2 8 6 39 16
Sveriges flagg Sverige 6 6 4 8 8 6 12 12 2 5 8 3 8 2 8 12 110 4
Luxembourgs flagg Luxembourg 5 3 8 20
Danmarks flagg Danmark 5 1 10 12 6 4 10 10 2 12 3 7 12 6 10 1 111 3
Østerrikes flagg Østerrike 12 8 3 12 7 4 1 2 10 8 12 8 5 5 97 5
Finlands flagg Finland 10 8 6 10 1 4 4 3 10 7 3 10 76 7
Frankrikes flagg Frankrike 3 5 6 4 5 1 8 3 5 3 7 5 2 3 60 8
Spanias flagg Spania 8 2 7 7 4 10 8 8 4 10 10 10 88 6
Kypros’ flagg Kypros 2 3 1 6 6 8 2 4 7 12 51 11
Sveits’ flagg Sveits 4 4 10 8 8 3 2 1 7 47 13
Hellas’ flagg Hellas 1 1 5 6 10 1 4 12 12 4 56 9
Islands flagg Island 0 22
Tysklands flagg Tyskland 7 2 5 1 5 6 7 1 6 3 3 46 14
Jugoslavias flagg Jugoslavia 12 12 8 12 10 12 7 4 8 5 10 10 7 3 5 5 6 1 137 1

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Storbritannias flagg Storbritannia Frankrike, Luxembourg, Norge, Portugal, Tyskland
4 Jugoslavias flagg Jugoslavia Irland, Israel, Storbritannia, Tyrkia
3 Østerrikes flagg Østerrike Belgia, Hellas, Italia
Danmarks flagg Danmark Finland, Nederland, Sverige
Sveriges flagg Sverige Danmark, Jugoslavia, Østerrike
2 Hellas’ flagg Hellas Kypros, Sveits
1 Kypros’ flagg Kypros Island
Italias flagg Italia Spania

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Benoit Kaufman var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent eller ingen dirigent i det hele tatt. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[10]

Land Dirigent
Italias flagg Italia Mario Natale
Israels flagg Israel Shaike Paikov
Irlands flagg Irland Noel Kelehan
Nederlands flagg Nederland Harry van Hoof
Tyrkias flagg Tyrkia Timur Selçuk
Belgias flagg Belgia Freddy Sunder
Storbritannias flagg Storbritannia Ronnie Hazlehurst
Norges flagg Norge Pete Knutsen
Portugals flagg Portugal Luís Duarte
Sveriges flagg Sverige Anders Berglund
Luxembourgs flagg Luxembourg Benoît Kaufman
Danmarks flagg Danmark Henrik Krogsgård og Benoît Kaufman
Østerrikes flagg Østerrike Ingen dirigent
Finlands flagg Finland Ossi Runne
Frankrikes flagg Frankrike Guy Matteoni
Spanias flagg Spania Juan Carlos Calderón
Kypros’ flagg Kypros Kharis Andreadis
Sveits’ flagg Sveits Benoît Kaufman
Hellas’ flagg Hellas Jorgos Niarkhos
Islands flagg Island Ingen dirigent
Tysklands flagg Tyskland Ingen dirigent
Jugoslavias flagg Jugoslavia Nikica Kalogjera

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[11] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1. Italias flagg Italia – Peppi Franzelin
  2. Israels flagg Israel – Yitzhak Shim'oni[12]
  3. Irlands flagg Irland – Eileen Dunne
  4. Nederlands flagg Nederland – Joop van Os
  5. Tyrkias flagg Tyrkia – Canan Kumbasar
  6. Belgias flagg Belgia – An Ploegaerts
  7. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Berry[13]
  8. Norges flagg Norge – Sverre Christophersen
  9. Portugals flagg Portugal – Margarida Mercês de Melo
  10. Sveriges flagg Sverige – Agneta Bolme Börjefors[14]
  11. Luxembourgs flagg Luxembourg – Jean-Luc Bertrand
  12. Danmarks flagg Danmark – Bent Henius
  13. Østerrikes flagg Østerrike – Tilia Herold
  14. Finlands flagg Finland – Solveig Herlin[15]
  15. Frankrikes flagg Frankrike – Marie-Ange Nardi[16]
  16. Spanias flagg Spania – Matilde Jarrín
  17. Kypros’ flagg Kypros – Anna Partelidou
  18. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[17]
  19. Hellas’ flagg Hellas – Fotini Giannoulatou[18]
  20. Islands flagg Island – Erla Björk Skúladóttir[19]
  21. Tysklands flagg Tyskland – Sandra Maischberger
  22. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Dijana Čulić

Kommentatorer og sendinger[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1989:[20]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgias flagg Belgia BRTN BRT TV1 Luc Appermont[21][22]
BRT Radio 2 Ann Lepère[21]
RTBF RTBF1 Jacques Mercier[21][23]
Danmarks flagg Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[24]
DR P3 Kurt Helge Andersen[24]
Finlands flagg Finland Yle Yle TV1, Yle TV2 Heikki Harma[25][26]
Frankrikes flagg Frankrike France Télévision Antenne 2 Lionel Cassan[27][28]
Hellas’ flagg Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[29][30]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ 1 Ronan Collins og Michelle Rocca[31]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[32][33]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Arthúr Björgvin Bollason[34][35]
Rás 1
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
Italias flagg Italia Rai Rai Uno Gabriella Carlucci, vist i opptak fra klokken 23.10 CEST[36][37]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TVZ 1 Oliver Mlakar[38][39]
TVB2
TVLJ1 Marjeta Keršič Svetel[40]
TVSa 1 Ukjent
Kypros’ flagg Kypros RIK RIK TV Neofytos Taliotis[41][42]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télévision Valérie Sarn[27]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 3 Willem van Beusekom[21][43]
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen[44]
NRK P2
Portugals flagg Portugal RTP Canal 1 Ana Zanatti[45][46]
Spanias flagg Spania TVE TVE 2 Tomás Fernando Flores og Inka Martí[47][48]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[49]
BBC Radio 2 Ken Bruce[50]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Bernard Thurnheer[51]
TSR Fransk: Thierry Masselot[28]
TSI Italiensk: Ezio Guidi, overført på andre lydlinje via TSR[28]
Sveriges flagg Sverige SVT Kanal 1 Jacob Dahlin[52][14]
SR SR P3 Kent Finell og Janeric Sundquist[14]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TV1 Bülend Özveren[53]
Tysklands flagg Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Thomas Gottschalk[51][54]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann[55][56]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Australias flagg Australia SBS SBS TV Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter[57]
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen ETV ETV Ukjent[26]
CT USSR Program 1 Ukjent[58]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest Lausanne 1989». eurovision.tv. 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  2. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 13. august 2017. 
  3. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  4. ^ a b Wibecke Lie (8. mai 1989). «Jugoslaviske gledestårer». NTB/Rogalands Avis. Nasjonalbiblioteket. s. 14. Besøkt 26. desember 2022. 
  5. ^ Lie, Wibecke (5. mai 1989). «Prikkfritt Grand Prix-arrangement». Norsk Telegrambyrå. Rogalands Avis. s. 36. 
  6. ^ «Nye regler». Bergens Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 9. mai 1987. s. 41. Besøkt 4. september 2022. 
  7. ^ Jahn Omdahl (8. mai 1989). «Fortumlede vinnere». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. s. 7. Besøkt 26. desember 2022. 
  8. ^ «Final of Lausanne 1989 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  9. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  10. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  11. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  12. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 13. august 2017. 
  13. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  14. ^ a b c Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2. 
  15. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 10. august 2012. 
  17. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  18. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «Söngvakeppnin: Fjórir valdir til að syngja bakraddir». www.mbl.is (islandsk). Besøkt 19. desember 2022. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1989 – full cast». imdb.com. Besøkt 13. august 2017. 
  21. ^ a b c d «Radio/Televisie». Leidse Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 6. mai 1989. s. 20. Besøkt 19. desember 2022. 
  22. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  23. ^ Fernand Letist (7. mai 1989). «La Yougoslavie decroche l'Eurovision». Le Soir (fransk). Arkivert fra originalen 12. desember 2022. Besøkt 19. desember 2022. (abonnement kreves). 
  24. ^ a b «Programoversigt – 06/05/1989». www.larm.fm. LARM. Besøkt 19. desember 2022. 
  25. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ a b «Televisio & Radio». nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 6. mai 1989. s. 68–69. Besøkt 19. desember 2022. (abonnement kreves). 
  27. ^ a b Christian Masson. «1989 - Lausanne». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ a b c «Samedi 6 mai.». Radio TV8 (fransk). Cheseaux-sur-Lausanne, Sveits: Ringier: Scriptorium Digital Library. 27. april 1989. s. 60–65. Besøkt 19. desember 2022. 
  29. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «To programma tis tileorasis (Το πρόγραμμα της τηλεόρασης)» (PDF). Imerisia (gresk). Veria offentlige sentralbibliotek. 6. mai 1989. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2022. Besøkt 19. desember 2022. 
  31. ^ «Saturday's Television». The Irish Times Weekend. 6. mai 1989. s. 6. 
  32. ^ «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  33. ^ «Radio». The Irish Times Weekend. 6. mai 1989. s. 6. 
  34. ^ «Söngvakeppnin: Fjórir valdir til að syngja bakraddir». Mbl.is. Besøkt 10. august 2012. 
  35. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands-. «Tímarit.is». timarit.is (islandsk). Besøkt 19. desember 2022. 
  36. ^ «In televizione». La Stampa (italiensk). La Stampa - Consultazione Archivio. 6. mai 1989. s. 16. Besøkt 19. desember 2022. 
  37. ^ «Anna Oxa e Fausto Leali Avrei voluto Eurofestival 1989». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «rtv». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, Kroatia: Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv. 6. mai 1989. s. 31. Besøkt 19. desember 2022. 
  39. ^ Radojković, S. Stanković, M. «„Evrovizija“ u „Areni“». Blic.rs (serbisk). Besøkt 19. desember 2022. 
  40. ^ «TV spored» (PDF). Gorenjski glas (singalesisk). 5. mai 1989. s. 7. 
  41. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  42. ^ «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». AlphaNews.Live (gresk). Arkivert fra originalen 29. november 2022. Besøkt 19. desember 2022. 
  43. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ «NRK P2 1989.05.06 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 6. mai 1989. Besøkt 13. august 2017. 
  45. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  46. ^ «Televisão». Diário de Lisboa. casacomum.org. 6. mai 1989. s. 23. Besøkt 19. desember 2022. 
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  48. ^ «Televisión». La Vanguardia. Hemeroteca. 6. mai 1989. s. 72. Besøkt 19. desember 2022. 
  49. ^ «Eurovision Song Contest – BBC One». Radio Time. BBC Genome Project. 6. mai 1989. Besøkt 19. desember 2022. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 6. mai 1989. Besøkt 19. desember 2022. 
  51. ^ a b «Fernsehen». Neue Zürcher Zeitung (tysk). e-newspaperarchives.ch. 6. mai 1989. s. 31. Besøkt 19. desember 2022. 
  52. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 13. august 2017. 
  53. ^ «1. Gün / Cumartesi». Cumhuriyet (tyrkisk). 6. mai 1989. s. 7. Arkivert fra originalen 12. desember 2022. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1989». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  55. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  56. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  57. ^ «TV Guide – Sunday May 7». The Canberra Times (engelsk). 1. mai 1989. s. 12. Besøkt 19. desember 2022. 
  58. ^ «Телевидение, программа на неделю (transkribert: Televidenie, programma na nedelju – norsk: fjernsyn, program for uken)» (PDF). Pravda. 6. mai 1989. s. 6. Arkivert fra originalen (PDF) 12. desember 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1989&oldid=24307024»