Grigorij Zinovjev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grigorij Zinovjev
FødtОвсей-Гершон Аронович Радомысльский
11. sep. 1883Rediger på Wikidata
Kropyvnytskyj
Død25. aug. 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (52 år)
Moskva
BeskjeftigelseSkuespiller, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av den grunnlovgivende forsamling
  • Member of the Politburo of the CPSU Central Committee (1917 (etter den julianske kalenderen) – 1917 (etter den julianske kalenderen))
  • Member of the Politburo of the CPSU Central Committee (1921–1926)
  • Candidate member of the Politburo of the CPSU Central Committee (1919–1921) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Bern
EktefelleZlata Lilina
Sarra Ravitsj
PartiSovjetunionens kommunistiske parti
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjetunionen
GravlagtDonskoj-gravlunden
Grigorij Zinovjev på Commons
Grigorij Zinovjev
Maksim Gorkij (1) og Grigorij Zinovjev (2), 1920

Grigorij Jevsejevitsj Zinovjev (1883–1936) var en sovjetisk politiker. Han ledet Komintern fra stiftelsen i 1919 til 1926.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ovsej-Gersjon Aronovitsj Radomyslovskij Apfelbaum ble født i Jelizavetgrad (nå Kropyvnytskyj i Ukraina). Foreldrene var jødiske melkebønder som underviste ham hjemme. Gregorij var tidlig i livet kjent som Apfelbaum eller Radomyslovskij, og tok senere en rekke andre tilnavn/kallenavn, som Sjatski, Grigorjev, Grigorij og Zinovjev.[trenger referanse] Det ble de to siste navnene som ble de mest kjente.

Han studerte filosofi, litteratur og historie, og ble etterhvert opptatt av politikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Zinovjev sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1901, og etter splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker fulgte han bolsjevikene. I 1905 ble han redaktør for avisa Proletary, og i 1908 ble han arrestert for sine politiske synspunkter, men frigitt grunnet dårlig helse.[trenger referanse] Deretter sluttet han seg til Lenin i Sveits, og forble en av hans nærmeste medarbeidere.[trenger referanse]

Zinovjev reiste sammen med Lenin med på det toget som Tyskland gav fritt leide og lot passere under første verdenskrig fra Sveits gjennom Tyskland og som via Sverige nådde den russiske grensen ved Haparanda våren 1917 (Finland var et storfyrstedømme innen Russland på denne tid og ikke en egen stat). Tsar Nikolaj II var blitt avsatt og var erstattet av Kerenskij-ministeriet etter februarrevolusjonen i mars 1917. Men Kerenskij nektet, som tsaren, å slutte fred med sentralmaktene. Keiser Vilhelm II håpet at Lenin og hans kommunistiske følge skulle styrte det nye styret eller i det minste distrahere Russland innenfra, noe som ville gagne sentralmaktene på Østfronten. Dette gjorde Lenin og Zinovjev over all (både egen og tysk) forventning i og med oktoberrevolusjonen.[trenger referanse] Det nye bolsjevikstyret valgte å slutte fred med Tyskland (og de øvrige sentralmaktene) i mars 1918 ved å inngå freden i Brest-Litovsk.

I september 1918 uttrykte Zinovjev under et møte med kommunister i Petrograd, etter historikeren Robert Conquests vurdering, en implisitt beredskap til massemord. «Vi må vinne 90 av Russlands 100 millioner for vår sak. De øvrige har intet de skulle ha sagt; de må tilintetgjøres.»[5][6][7] Disse ordene fra en så fremstående leder mener historikeren Richard Pipes innebar dødsdommen over millioner av mennesker.[8] Rundt samme tid hadde Zinovjev ifølge Izvestija allerede den offentlige proklamasjon av den røde terror latt 512 gisler henrette i Petrograd[9][10]

Sammen med Lev Kamenev gikk han mot oktoberrevolusjonen, og han trakk seg fra sentralkomiteen da denne ikke ville gå inn for forhandlinger med mensjevikene og de sosialrevolusjonære.[trenger referanse] Han gikk imidlertid senere tilbake på dette og ble valgt til observatør i politbyrået i 1919, samme år som han ble valgt til formann for det nystiftede Komintern. Under borgerkrigen hadde han også ansvaret for forsvaret av Petrograd. I 1921 ble han valgt til fast medlem av politbyrået, og på partikongressene i 1923 og 1924 holdt han åpningstalen. Som formann for Komintern ble han imidlertid også tillagt en del av ansvaret for de tyske revolusjonæres nederlag i 1923.[trenger referanse]

I Lenins sykdomsperiode og etter hans død allierte Zinovjev seg med Kamenev og Stalin, senere også Nikolaj Bukharin, i kampen mot venstrefløyen, ledet av Trotski.[trenger referanse] Han foreslo endog å ekskludere Trotski, uten å få støtte for dette fra Stalin.[trenger referanse] Særlig var spørsmålet om industriell reisning og forholdet til bøndene av stor betydning.[trenger referanse] Da imidlertid Trotski var utmanøvrert havnet han sammen med Kamenev i opposisjon til Stalin. Han inntok også deler av venstrefløyens politikk, og dannet i 1926 Den forente opposisjonen.[trenger referanse] Samme år ble han også avsatt som formann for Komintern. Året etter ble han ekskludert fra partiet, men etter omfattende selvkritikk ble han tatt til nåde igjen i 1928, et tidspunkt da den gamle venstreopposisjonens standpunkter var i ferd med å bli overtatt av Stalin og flertallet.[trenger referanse]

Endelikt[rediger | rediger kilde]

Han fikk aldri senere noen fremtredende posisjon i stat eller parti, og i 1932 ble han ekskludert for andre gang. Etter å ha blitt tatt til nåde året etter ble han i 1934 ekskludert for tredje gang og også arrestert for medvirkning til mordet på Sergej Kirov. Sammen med blant andre Kamenev ble han dømt han døden for landsforræderi og konspirasjon i den første Moskvaprosessen. Han ble henrettet i kjelleren under Lubjankafengselet.

Han ble rehabilitert i 1988.[trenger referanse]

Zinovjevs historikk over Russlands kommunistiske parti, Die Geschichte der kommunistischen Partei Rußlands, ble brent av nasjonalsosialistene under de landsomfattende bokbålene i Tyskland 1933.

I likhet med sin nære venn og medarbeider Kamenev var Zinovjev først og fremst en praktiker.[trenger referanse] Selv om Marxist Internet Archives har lagt ut en håndfull artikler av ham er disse først og fremst knyttet opp til aktuelle hendelser. Det er få, om noen, av hans arbeider som anses å ha mer enn historisk verdi.[trenger referanse]

Verker oversatt til tysk[rediger | rediger kilde]

  • Bericht des Exekutivkomitees der Kommunistischen Internationale an den zweiten Weltkongress der Kommunistischen Internationale, Schwarz, Berlin 1920.
  • Brennende Tagesfragen der internationalen Arbeiterbewegung, Kommunistische Internationale, Petrograd 1920.
  • Die Aufgaben der Arbeiter- und Bauern-Jugend, Internationaler Jugend-Verlag, Berlin 1920.
  • Die Rolle der Kommunistischen Partei in der proletarischen Revolution, Westeuropäischen Sekretariat der Kommunistischen Internationale, Berlin 1920.
  • Die russische Revolution und das internationale Proletariat. Zum zweiten Jahrestag der proletarischen Umwälzung in Rußland, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920. (Digitalisat) (Volltext)[død lenke]
  • Die Weltrevolution und die III. Kommunistische Internationale. Rede auf dem Parteitag der USPD in Halle am 14. Oktober 1920, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Heer und Volk. Sowjetmacht und Offiziersstand, Verlag der Kommunistischen Internationale, Petrograd 1920.
  • N. Lenin. Sein Leben und seine Tätigkeit, Malik-Verlag, Berlin 1920. (Digitalisat)
  • Vom Werdegang unserer Partei, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Was die Kommunistische Internationale bisher war und was sie nun werden muss, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1920.
  • Der Aufbau der Volkswirtschaft und die Sowjetmacht, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Die Kämpfe der Kommunistischen Internationale. Bericht über die Tätigkeit der Exekutive, gegeben auf dem III. Weltkongress der Kommunistischen Internationale, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Die Taktik der Kommunistischen Internationale. Rückblick auf die Arbeiten des III. Weltkongresses, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Gegen den Strom. Aufsätze aus den Jahren 1914-1916, Hoym, Hamburg, 1921. (mit Wladimir Lenin)
  • Von der bürgerlichen bis zur proletarischen Revolution, Franke, Leipzig 1921.
  • Zwölf Tage in Deutschland, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1921.
  • Alte Ziele, neue Wege. Über die proletarische Einheitsfront, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1922.
  • Die Kommunistische Internationale und die proletarische Einheitsfront, Verlag der Kommunistischen Internationale, Hamburg 1922.
  • Über die antisowjetistischen Parteien und Strömungen, Hoym, Hamburg 1922.
  • Die Kommunistische Internationale auf dem Vormarsch, Hoym, Hamburg 1923.
  • Geschichte der kommunistischen Partei Russlands (Bolschewiki), Hoym, Hamburg 1923.
  • Probleme der deutschen Revolution, Hoym, Hamburg 1923. (Digitalisat)
  • Der Krieg und die Krise des Sozialismus, Verlag für Literatur und Politik, Wien 1924.
  • Die gegenwärtige Lage der Sowjetmacht und der Kommunismus, Hoym, Hamburg 1924.
  • Die Weltpartei des Leninismus, Hoym, Hamburg 1924.
  • Fünf Jahre Kommunistische Internationale, Hoym, Hamburg 1924.
  • Lenin, Verlag für Literatur und Politik, Wien 1924. (Digitalisat)
  • Über die Aufgaben der KPR, Hoym, Hamburg 1924.
  • Über die Bolschewisierung der Parteien. Reden vor der Erweiterten Exekutive, März/April 1925, Hoym, Hamburg 1925.
  • Über die gegenwärtigen Aufgaben unserer Politik, Hoym, Hamburg, 1925.
  • Der neue Kurs, Vereinigung Internationaler Verlagsanstalten, Berlin 1926. (mit Nikolai Bucharin)
  • Sinowjew, Kamenew, Lenin, Trotzki, Stalin, Bucharin u.a. (Originaltexte) in: Ulf Wolter (Hrsg.): Die Linke Opposition in der Sowjetunion 1923–1928, 5 Bände; Verlag Olle & Wolter, Berlin 1975–1978; ISBN 3-921241-08-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Grigory Yevseyevich Zinovyev, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Grigory-Yevseyevich-Zinovyev, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 151686, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Grigorij_Zinovjev[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Joachim Fest: «Die geschuldete Erinnerung. Zur Kontroverse über die Unvergleichbarkeit der nationalsozialistischen Massenverbrechen.» I: FAZ 6. september 1986; Opptrykt i: Historikerstreit. Die Dokumentation der Kontroverse um die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung. Piper, München/Zürich 1987, s. 107
  6. ^ Robert Conquest: The Harvest of Sorrow, Arrow edition 1988, ISBN 0-09-956960-4 s. 24.
  7. ^ Richard Pipes: Russia under the Bolshevik Regime, 1994, ISBN 0-679-76184-5 , s. 499.
  8. ^ Richard Pipes: The Russian Revolution, First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 S. 820.
  9. ^ George Leggett: The Cheka: Lenin’s political Police, Clarendon Press, Oxford, 1981, ISBN 0-19-822552-0, s. 111
  10. ^ Richard Pipes: The Russian Revolution, First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 d. 819

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grigorij_Zinovjev&oldid=23119597»