Hornbostel-Sachs

Hornbostel-Sachs (eller Sachs-Hornbostel) er et system uttenkt av Erich Moritz von Hornbostel og Curt Sachs og første gang offentliggjort i tidsskriftet Zeitschrift für Musik i 1914. En engelsk oversettelse ble publisert i Galpin Society Journal i 1961. Det er det foretrukne klassifiseringssystemet for musikkinstrumenter av musikketnologer og organologer (personer som studerer musikkinstrumenter).

Systemet er basert på et som ble utviklet sent på attenhundretallet av Victor Mahillon, kuratoren ved Brussels konservatoriums musikkinstrumentsamling. Mahillons system var et av de første som utførte klassifisering etter hva som vibrerte i instrumentet for å skape dets lyd, men var begrenset, stort sett, til vestlige instrumenter som benyttes i europeisk klassisk musikk. Sachs-Hornbostel-systemet er en utvidelse av Mahillons på den måten av det er mulig å klassifisere ethvert instrument fra en hvilken som helst kultur med det.

Systemets rammeverk

Formelt er Sachs-Hornbostel basert på Deweys desimalklassifikasjon. Det har fire toppnivåer og flere undernivåer under hvert av dem. Tilsammen innehar hierarkiet 300 grunnleggende kategorier. Forklaring på de to øverste nivåene i systemet vises nedenfor:

• 1. Idiofoner – lyd produseres primært ved at selve instrumentkroppen vibrerer i stedet for en streng, membran eller luftkolonne. I hovedsak inkluderer denne gruppen alle perkusjonsinstrumenter utenom trommer samt en del andre instrumenter.
  • 11. Slagidiofoner – idiofoner som settes i vibrasjon ved å bli slått på, for eksempel cymbaler eller xylofoner.
  • 12. Plukkede idiofoner – idiofoner som settes i vibrasjon gjennom å bli plukket på med fingrene, for eksempel munnharpe eller mbira
  • 13. Friksjonsidiofoner – idiofoner som blir gnidd, for eksempel spikerfiolin, et bueinstrument med solide stykker av metall eller tre i stedet for strenger.
  • 14. Blåseidiofoner – idiofoner som settes i vibrasjon av luftas bevegelse, for eksempel aeolsklaver, et instrument som består av en rekke trestykker som vibrerer når luft blåses på dem fra et sett med belger.

• 2. Membranofoner – lyder blir primært frembragt av vibrasjonen av en stram membran. Denne gruppen inkluderer alle trommer og kazooer.
  • 21. Slagtrommer – instrumenter som har en membran som blir slått. Dette inkluderer de fleste trommetyper, slik som timpani og skarptromme.
  • 22. Plukkede trommer – disse er trommer med en knyttet streng festet til membranen. Når strengen blir plukket, overføres vibrasjonen til membranen som vibrerer slik at lyd produseres. Noen typer av indiske trommer er slik. Enkelte kommentatorer er av den oppfatning at instrumentene i denne klassen burde anses som kordofoner (se under).
  • 23. Friksjonstrommer – trommer som blir gnidd, enten med hånden, en stikke eller noe annet, framfor å bli slått.
  • 24. Selvklingende membraner – denne gruppen inkluderer kazooer, instrumenter som ikke lager sin egen lyd men modifiserer andre lyder via en vibrerende membran.

• 3. Kordofoner – lyd produserer primært gjennom vibrasjonen av en eller flere strenger. Denne gruppen inkluderer alle instrumenter som generelt omtales som strengeinstrumenter i vesten, og i tillegg mange (men ikke alle) tangentinstrumenter, som piano og cembalo.
  • 31. Enkle kordofoner – instrumenter som i bunn og grunn bare består av en streng og en strengebærer. Disse instrumentene kan ha en klangboks, men dersom den fjernes blir ikke instrumentet umulig å spille på (selv om det kan gi en ganske annen lyd). De inkluderer derfor piano og dessuten sitere, musikkbuen og ulike typer ikke-vestlige harper.
  • 32. Sammensatte kordofoner – akustiske og elektroakustiske instrumenter som har klangboks som integrert del av instrumentet, og elektriske kordofoner med kompakt instrumentkropp. Dette inkluderer de fleste vestlige strengeinstrumenter, slik som fioliner, gitarer og orkester-harpen.

• 4. Aerofoner – lyd lages primært av vibrerende luft. Instrumentet selv vibrerer ikke, og det er ingen strenger eller membraner.
  • 41. Frie aerofoner – instrumenter hvor den vibrerende lufta ikke er omsluttet av selve instrumentet. For eksempel et gammelt bilhorn eller en brummer.
  • 42. Blåseinstrumenter – instrumenter hvor vibrerende luft blir omsluttet av instrumentet. Denne gruppen inkluderer de fleste av instrumentene som kalles blåseinstrumenter i vesten, slik som fløyte eller valthorn, og i tillegg mange andre slags instrumenter slik som konkylier.

En femte toppnivå-gruppe, elektrofoner er instrumenter som lager lyd primært gjennom elektrisk drevne oscillatorer, slik som theremin eller synthesizere, kom til siden. Sachs selv, virker det som, aksepterte at en slik separat gruppe fantes i sin bok The History of Musical Instruments fra 1940, der den er oppført uformelt på samme nivå som de fire hovedklassifikasjonene. Det syns imidlertid ikke å eksistere noen offisiell henvisning til en korrekt klassifisering av elektrofonene med numeriske underkategorier, og den originale versjonen fra 1914 nevner ikke elektrofoner.

Systemet i praktisk anvendelse

Utover disse to toppgruppene er det flere ytterligere nivåer i klassifiseringen, slik at xylofonen for eksempel er i gruppen med merkelappen 111.212 (punktum legges vanligvis til etter hvert tredje siffer for å gjøre lesingen av lange numre lettere). Et langt klassifiseringsnummer behøver ikke nødvendigvis å indikere at instrumentet er komplisert. For eksempel signaltrompeten har klassifiseringsnummeret 423.121.22 selv om den vanligvis blir ansett som et relativt enkelt instrument (den er i hovedsak en bøyd konisk tube som du blåser inn i lik en trompet, men den har ingen ventiler eller fingerhull). Numrene i signaltrompetens klassifisering angir følgende:

• 4 – en aerofon
• 42 – den vibrerende lufta er innesluttet i instrumentet
• 423 – spillerens lepper forårsaker at lufta vibrerer direkte (i motsetning til med et rør slik som en klarinett eller et kantblåseinstrument, slik som en fløyte)
• 423.1 – spillerens lepper er den eneste måten å forandre på instrumentets tonehøyde (det vil si at det ikke har noen ventiler slik som en trompet)
• 423.12 – instrumentet er tubeformet, i motsetning til et konkylie-liknende instrument
• 423.121 – spilleren blåser inn i enden av tuben og ikke på siden av tuben
• 423.121.2 – tuben er bøyd eller foldet og ikke rett
• 423.121.22 – instrumentet har et munnstykke

423.121.22 er ikke en unik identifikator for signaltrompeten men identifiserer heller signaltrompeten som et bestemt slags instrument som har mye felles med andre instrumenter i samme klasse. Andre instrumenter som er klassifisert som 423.121.22 er bronse-lur, et instrument med røtter tilbake til bronsealderen.

Suffikser og sammensatte instrumenter

Etter nummeret som er beskrevet over, kan en rekke suffikser legges til. 8 angir at instrumentet er koblet til et tangentbord mens 9 indikerer at instrumentet drives mekanisk. I tillegg til disse er det en rekke suffikser som bare har gyldighet innenfor sin toppnivå-gruppe som angir detaljer som ikke ses som essensielle for instrumentets grunnleggende natur. I membranofon-klassen for eksempel, kan suffikser angi om trommeskinnet er limt, naglet eller bundet fast til instrumentkroppen; i kordofonklassen kan suffikser angi om strengene plukkes med fingre eller plekter, eller om de spilles med en bue.

Det fins måter å klassifisere instrumenter i dette systemet selv om de innehar elementer fra mer enn en gruppe. Slike instrumenter kan ha særlig lange klassifiseringsnumre med koloner og bindestreker i tillegg til numrene. Hornbostel og Sachs nevner selv eksemplet med sekkepiper der enkelte av pipene har enkeltrør (som en klarinett) og andre har dobbeltrør (som oboen). En rekke liknende sammensatte instrumenter finnes.

Eksterne lenker

• (de) Det opprinnelige systemet slik det ble utgitt i 1914 Arkivert 8. mars 2005 hos Wayback Machine.