Johann Christoph Friedrich Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johann Christoph Friedrich Bach
Født21. juni 1732[1][2][3]Rediger på Wikidata
Leipzig
Død26. jan. 1795[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (62 år)
Bückeburg
BeskjeftigelseKomponist, konsertmester Rediger på Wikidata
Utdannet vedThomasschule zu Leipzig
EktefelleLucia Elisabeth Münchhausen
FarJohann Sebastian Bach
MorAnna Magdalena Bach
Søsken
19 oppføringer
Wilhelm Friedemann Bach
Carl Philipp Emanuel Bach
Johann Christian Bach
Gottfried Heinrich Bach
Johann Gottfried Bernhard Bach
Johann Christoph Bach
Léopold Augustus Bach
Christiana Sophia Enrietta Bach
Johann August Abraham Bach
Ernestus Andreas Bach
Christian Gottlieb Bach
Catharina Dorothea Bach
Elisabeth Juliana Friderica Bach
Maria Sophia Bach
Regina Susanna Bach
Johanna Carolina Bach
Christiana Dorothea Bach
Christiana Benedicta Louisa Bach
Regina Johanna Bach
BarnWilhelm Friedrich Ernst Bach
NasjonalitetKurfyrstedømmet Sachsen
GravlagtBückeburg

Johann Christoph Friedrich Bach (1732–1795) var en tysk komponist og den nest yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner.

I likhet med sine brødre fikk Christoph Friedrich musikkundervisning av faren og utdannelse ved Thomasschule i Leipzig. I 1750, da han var 18 år, ansatte grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe ham som cembalist i sitt lille hoffkapell. I 1759 ble han orkesterets konsertmester, en post han hadde livet ut.

Ved siden av kammermusikk og åndelige sanger skrev Friedrich Bach tjue symfonier, åtte klaverkonserter, samt oratorier og operaer. Mye er tapt.

Tradisjonelt blir Friedrich Bach regnet som den minst betydelige komponisten av de fire Bachsønnene. Vurderingen er sannsynligvis dels farget av Bachs bortgjemte posisjon i et lite, provinsielt hofforkester og at mange av verkene hans er tapt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Johann Christoph Friedrich Bachs livsløp begynte som sine brødres: utdanning ved Thomasskolen i Leipzig og musikalsk undervisning av faren. Han kan også ha fått undervisning av komponisten Johann Elias Bach som mellom 1738 og 1743 fungerte som sekretær for J.S. Bach og var en del av husholdet hans.

Friedrich Bach var en virtuos på klaver, ifølge Nikolaus Forkel holdt Johann Sebastian Bachs eldste sønn Wilhelm Friedemann halvbroren for å være den beste klaverspilleren blant de fire Bach-sønnene.[6] 17 år gammel begynte Friedrich å studere jus ved Universitetet i Leipzig, men avbrøt etter kort tid studiene for å gå i tjeneste som «Hochgräflich Schaumburg-Lippischer Cammer-Musicus» ved hoffet til grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe i Bückeburg.[7]

Ved hoffet i Bückeburg[rediger | rediger kilde]

Ved hoffet i Bückeburg var italienerne Angelo Colonna og Giovanni Battista Serini ansatt henholdsvis som konsertmester og kapellmester/komponist. Minst to ganger i uka, vanligvis sent på ettermiddagen, ble det arrangert Concerten, som oftest med vokalmusikk, og gjennom disse oppføringene lærte Bach den italienske opera- og kantatestilen å kjenne. De første årene i Bückeburg gav ham tilsynelatende få muligheter til å utvikle en egen kunstnerisk personlighet; i hvertfall finnes det fra hans hånd ingen daterte komposisjoner fra denne tiden. Sannsynligvis konsentrerte han seg om å spille musikk i hoffets stil.

I 1755 giftet Bach seg med Lucia Elisabeth Münchhausen, datter av hoffmusikeren Ludolf Andreas Münchhausen.[7] Hun var sanger ved hoffet og fikk undervisning i italiensk sangkultur av konsertmester Serini. Året etter forlot de to italienerne hoffet i Bückeburg og Bach overtok ledelsen av hoffkapellet. Ved siden av oppgaven med å lede oppføringene hadde han ansvaret for å skrive og skaffe til veie ny musikk. Greven satte sin ære i å ha et musikkbibliotek som inneholdt det nyeste på musikkfronten og oppfordret til kontakt med andre fyrstehoff med tanke på utveksling av notemateriale. Under den pågående syvårskrigen ble hoffets personalpolitikk neglisjert, så Bach fikk ikke den formelle konsertmestertittelen før i 1759. Opprykket innebar en lønnsøkning fra 200 til 400 Reichsthaler, mens kona fortsatt hevet sine 100 taler.[8]

I 1759 ble den første av Friedrich og Lucias i alt åtte barn født, Wilhelm Friedrich Ernst. Han ble den siste musiker blant Johann Sebastian Bachs etterkommere.

Johann Christoph Friedrich Bachs eneste dokumenterte forsøk på et karrieremessig opprykk er en søknad på den prestisjefylte stillingen som Musikdirektor i Hamburg etter Georg Philipp Telemann død i 1767. Til tross for at stillingen tilfalt Friedrichs eldre og mer kjente halvbror Carl Philipp Emanuel, var brødrene fortsatt like gode venner, kontakten ble styrket og utvekslingen av ideer og komposisjoner hyppigere enn før. Johann Christoph Friedrich Bach startet i tida etter en intensiv skaperperiode. Ved siden av kammermusikkverk og klavermusikk komponerte han omkring 1769 sine første oratorier: Die Pilgrime auf Golgatha med tekst av Justus Friedrich Wilhelm Zachariae og Der Tod Jesu med tekst fra Karl Wilhelm Ramlers andre versjon (1760). Carl Heinrich Graun (1755) og Telemann (1756) hadde allerede med stort hell tonesatt første tekstversjon. Fra tiden før 1770 stammer også de første ti av hans tilsammen tjue Sinfonien; de ti siste ble skrevet i tiden mellom 1792 og 1794. Tolv av symfoniene er tapt.

I 1771 kom den tyske dikteren Johann Gottfried Herder til Bückeburg som hoffpredikant og medlem av det protestantiske konsistoriet. Det oppsto et vennskap og et fruktbart samarbeid mellom dikter og komponist, noen av resultatene er oratoriene Die Kindheit Jesu og Die Auferweckung des Lazarus (1773), såvel som enkelte kantater og dramaverkene Brutus og Philoktetes (begge 1774). Den kritiske Herder fikk åpenbart gjennomført en del av sine musikkestetiske ideer i det tette samarbeidet med Bach. Denne stimulerende fasen i Bachs liv endte da Herder i 1776 fikk jobb i Weimar.[8]

Nye generasjoner av arbeidsgivere[rediger | rediger kilde]

Bachs første arbeidsgiver, grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe

Grev Wilhelm og hustruen døde i 1776/1777. Med dem falt midtpunktene i hoffets kulturliv bort og Bach søkte etter nye impulser. Våren 1778 gjennomførte han sammen med sønnen Wilhelm Friedrich Ernst sin eneste store reise. Via Hamburg, hvor halvbroren Carl Philipp Emanuel var musikkdirektør, gikk reisen til broren Johann Christian i London der sønnen skulle studere videre. I London stiftet Friedrich bekjentskap med og ble sterkt influert av sine brødres konserter og verk av komponistene Christoph Willibald Gluck og Wolfgang Amadeus Mozart.

Etter han kom tilbake, konsentrerte Bach seg igjen om det lille hoffkapellet på rundt 15 musikere[9] og ledet det så godt at Johann Nikolaus Forkel i 1782 rangerte Bückeburger Hofkapelle som det fjerde beste orkesteret i Tyskland. Klavermusikk sto nå i sentrum for Bachs interesse. Horstig, som skrev nekrologen, beskrev hvordan han kunne sitte for seg selv og improvisere ved sitt engelske hammerklaver.[10]

Grev Wilhelms etterfølger, Philipp Ernst, døde i 1787. Da ble grevinne Juliane von Hessen-Philippsthal regent i egenskap av formynder for den to år gamle arveprinsen. Hun fikk daglig undervisning ved klaveret og medvirket som sangerinne under oratorieoppføringene. Johann Christoph Friedrich Bach arbeidet i grevinnens tjeneste.[9][11]

Produktiv i sine siste år[rediger | rediger kilde]

Friedrich var svært arbeidsom og produktiv i sine siste leveår.[9] I 1787/88 gav han ut et utvalg lettere verk i fire hefter under tittelen Musikalische Nebenstunden. Samlingen inneholder en mengde klaververk, kammermusikk og klaverarrangementer av verdslige kantater. Inspirert av sine kolleger og ansporet av nykomlingen og etterfølgeren Franz Christoph Neubauer,[9] skrev Bach ti symfonier og to klaverkonserter på under tre år – det meste venter fremdeles på å bli gjenutgitt.

26. januar 1795 døde Johann Christoph Friedrich Bach i «brystfeber»[12] og ble gravlagt 31. januar på Bückeburgs Jetenburger Friedhof. I 1803 ble også Bachs enke gravlagt på samme sted.

Musikkhistorisk betydning[rediger | rediger kilde]

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Johann Christoph Friedrich Bach virket i 45 år ved Bückeburg, et hoff som til tross for regentenes musikkinteresse var lite og lå i musikalsk halvskygge. Bach levde i en tid da dyrkingen av de store genier var i sin emning, og musikken han skrev og hans halvveis bortgjemte liv i et lite hoffmiljø, samsvarte ikke med de nye idealene. Han ble derfor lenge betraktet som den ubetydeligste av de fire komponerende bachsønnene. Et utsagn fra Carl Friedrich Cramer er typisk: «han [J.S. Bach] hadde disse tre: Christian Bach, Carl Philipp Emanuel Bach og Friedemann Bach; (den fjerde i Bückeburg regner jeg ikke med; for han hører egentlig ikke til … Bach'ene).»[13][9]

Senere forskere, eksempelvis Hansdieter Wohlfahrth og Ulrich Leisinger, ser Friedrich Bach som en brobygger mellom den hendøende barokken og den framvoksende klassisismen. Med noen verk i høybarokk stil, noen i den galante stilen, noen der trekk fra begge kombineres og noen som inneholder elementer fra den kommende klassisismen er han i godt selskap med andre overgangsfigurer, som halvbroren Carl Philipp Emanuel, broren Johann Christian, Georg Philipp Telemann og Graun-brødrene Carl Heinrich og Johann Gottlieb.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Johann Sebastian Bach The Learned Musician[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 78739[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0006526[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «seines Vaters Claviercompositionen am fertigsten vorgetragen»
  7. ^ a b Biographie, Deutsche. «Bach, Johann Christoph Friedrich - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 19. august 2021. 
  8. ^ a b «Johann Christoph Friedrich Bach | Bach-Archiv Leipzig». www.bach-leipzig.de. Besøkt 19. august 2021. 
  9. ^ a b c d e Johann Christoph Friedrich Bach: Concerti, Freiburger Barockorchester;Schornstheim, Fortepiano; Golz, dir.; Carus 83.306
  10. ^ «[a]uch wenn ihn niemand hörte […] auf seinem englischen Pianoforte, welches er aus London mitgebracht hatte [phantasierte]»
  11. ^ Biographie, Deutsche. «Juliane - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 22. august 2021. «Mit Joh. Christoph Frdr. Bach und Konsistorialrat Horstig standen weitere vielseitige und anregende Persönlichkeiten in ihren Diensten.» 
  12. ^ «an einem hefftigen Brust-Fieber»
  13. ^ «Er hatte deren drey: Christian Bach, Carl Philipp Emanuel Bach, und Friedemann Bach; (den vierten in Bückeburg rechne ich nicht mit dazu; weil der nicht eigentlich zu den … Bachen gehört).»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Christoph Friedrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 483 f. (digitalisering).
  • Carl Friedrich Cramer: Menschliches Leben. Kiel 26. oktober 1793; her sitert etter dokument nr. 973 i: Bach-Dokumente, bind. 3, utgitt av Hans-Joachim Schulze [Suppl. zu NBA]. Kassel etc. u. Leipzig 1972
  • Forkel, Musikalischer Almanach für Deutschland auf das Jahr 1782. Leipzig 1781, s. 130
  • Horstig, [Nekrolog] «Johann Christoph Friedrich Bach». i: Friedrich von Schlichtegroll, Musiker-Nekrologe. nyutgitt av Richard Schaal, Kassel u. Basel [o. J.], s. 10
  • Georg Schünemann: Johann Christoph Friedrich Bach. I: Bach-Jahrbuch 11 (1914), s. 46-167
  • Georg Schünemann:: Friedrich Bachs Briefwechsel mit Gerstenberg und Breitkopf. I: Bach-Jahrbuch 13 (1916), s. 20-35
  • Georg Schünemann:: Thematisches Verzeichnis der Werke von Johann Christoph Friedrich Bach. I: Denkmäler deutscher Tonkunst I. Folge, Bd. 56 Arkivert 9. september 2020 hos Wayback Machine., red. G. Schünemann, Leipzig 1917; nyutgave ved Hans Joachim Moser, Wiesbaden u. Graz 1956
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Neues Verzeichnis der Werke von Johann Christoph Friedrich Bach. I: Die Musikforschung 13 (1960), s. 404-417
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Johann Christoph Friedrich Bach als Instrumentalkomponist. Diss. Univ. Heidelberg 1968
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Johann Christoph Friedrich Bach. Ein Komponist im Vorfeld der Klassik. Bern u. München 1971 (Neue Heidelberger Studien zur Musikwissenschaft; 4.) [inneholder revidert verkfortegnelse.]
  • Beverly Jung Sing: Geistliche Vokalkompositionen zwischen Barock und Klassik. Studien zu den Kantatendichtungen Johann Gottfried Herders in den Vertonungen Johann Christoph Friedrich Bachs. Baden-Baden 1992. (samling musikkvitenskapelige avhandlinger; s. 83.)
  • Thomas Gebhardt: Johann Christoph Friedrich Bach. I: Concerto (1995)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johann_Christoph_Friedrich_Bach&oldid=24278429»