Kanaanittiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kanaanittiske språk
RegionLevanten, Kartago
Lingvistisk
klassifikasjon		Afroasiatisk
Semittisk
Sentralsemittisk
Nordvestsemittisk
Hadramautisk
Kanaanittisk
Språkkoder
Glottologcana1267

Kanaanittiske språk er en undergruppe av semittiske språk. De ble snakka av folk i Kanaan-regionen, for eksempel kanaanere, hebreere, fønikere og filistere.[1] Alle de kanaanittiiske språka forsvant som førstespråk i det første århundret e.Kr, men hebraisk levde videre som litterært og religiøst språk blant jøder, og ble gjenoppliva som talespråk på 1800-tallet av Eliezer Ben-Yehuda.

Kanaanittiske språk er en av tre undergrupper av de nordvestsemittiske språkene, de andre er arameisk og amorittisk. Disse nært beslektede språkene har sin opprinnelse i Levanten og Mesopotamia, og ble snakket av de oldtidens semittisktalende folkene i et område som omfatter det som i dag er Israel, Jordan, Sinaihalvøya, Libanon, Syria, Palestina, samt noen områder i det sørvestlige Tyrkia (Anatolia), vestlige og sørlige Irak (Mesopotamia) og det nordvestlige hjørnet av Saudi-Arabia. Kanaanittene er bredt definert til å omfatte hebreerne (blant dem israelittene, judeerne og samaritanerne), amalekittene, ammonittene, amorittene, edomittene, ekronittene, hyksosene, fønikerne (innbefattet karthagerne), moabittene og suteerne.[2]

Opphav[rediger | rediger kilde]

Eksemplar av det eneste sikkert dechiffrerte ordet i det urkanannittiske skriften, b‘lt, ca. 1500 f.Kr.[3]

Som en språkfamilie er de kanaanittiske språkene attestert fra omtrent 1360 f.Kr. til 400 e.Kr. med urkanaanittisk (også omtalt som ursinaittiske) datert til ikke tidligere enn 1550 f.Kr.[2] En urkanaanittisk skrift er avdekket i Kanaan, datert til rundt 1600-tallet f.Kr.,[4] og som er den eldste av de kjente alfabetiske skriveformene.[5] Fra rundt 1000 f.Kr. spredte fønikiske sjøfolk, handelsmenn og nybyggere språket sitt vestover langs kysten og øyene i Middelhavet, til steder på Kypros, sørsiden av Sicilia, øygruppen med Balearene med Mallorca, hele nordkysten av Afrika, og til sør- og østsiden av Spania. Med unntak av fønikisk, hadde de som talte kanaanittiske språk aldri mye politisk makt, og språkene deres fikk bare regional betydning.[2] Fønikisk var derimot språket til det karthagiske riket, som romerne kalte punere og fortsatte å fungere som et lingua franca (utvekslingsspråk) i Nord-Afrika etter Kartagos fall i 146 f.Kr.[6]

Ettersom de fleste av de kanaaneiske språkene er attestert for bare en kort periode og i bare en håndfull tekster er det vanskelig å oppdage diakron (endringer i verbmorfologi) og dialektvariasjon. Det eneste unntaket fra denne regelen er fønikisk, som er attestert over en lang periode på tid på nesten 1500 år.[2]

Moderne hebraisk, gjenopplivet i moderne tid fra en utdødd dialekt til oldtidens israelittene som var blitt bevart i litteratur, poesi, liturgi; også kjent som klassisk hebraisk, den eldste formen for språket som er attestert skriftlig.[7] Den opprinnelige uttalen av bibelsk hebraisk er bare tilgjengelig gjennom rekonstruksjon.[8] Det kan også omfatte samaritansk hebraisk, en variant som tidligere ble snakket av samaritanerne. Hovedkildene til klassisk hebraisk er Den hebraiske bibelen og inskripsjoner som Gezer-kalenderen og keramikkskår med gammel skrift i Khirbet Qeiyafa, som synes å være de aller eldste herbriske skriftene som er avdekket.[9][10] Alle de andre kanaanittiske språkene ser ut til å ha blitt utryddet eller dødd ut i begynnelsen første årtusen e.Kr. bortsett fra karthagisk eller punisk, som synes ha overlevde inn i senantikken (eller muligens enda lenger), inntil latin ble allestedsnærværende innenfor Romerriket og siden innenfor den kristne kirken.

Kanaanittisk dekodet[rediger | rediger kilde]

Den eldste dechiffrerbare fullstendige setningen i et alfabet som noen gang er funnet er datert til 1700 f.Kr. Setningen var innskrevet på en liten kam av elfenben som ble utgravd i 2016 på det arkeologiske stedet Tel Lachish i det sentrale Israel. De bokstavene, som var svært svake og nesten ikke til å se, gjorde at enhver identifikasjon gikk ubemerket hen, inntil en påfølgende etterbehandling i 2022 avslørende tekst som nå er blitt dechiffrert av semittisk epigrafist, Daniel Vainstub, ved Ben-Gurions universitet i Negev (BGU). Teksten lyder: «Må denne tannroten dra ut lusene i håret og skjegget.»[11][12]

Kammen måler omtrent 3,5 x 2,5 cm og har seks tykke tenner på siden som ble brukt til å løse opp knuter i håret, mens den andre siden med 14 fine tenner ble brukt til å fjerne lus og eggene deres, omtrent som i dag med en tosidige lusekam.[12]

Det var eldre former for skrift, med Mesopotamias kileskrift og egyptiske hieroglyfer som dukket opp rundt 3200 f.Kr., men disse var billedbaserte systemer med hundrevis av bokstaver. Nevnte setning i kanaanittiske var utviklet fra det eldste alfabetet, en stamfar til de moderne latinske bokstaver. Kanaanittiske alfabetet var et lite antall bokstaver som tilsvarte grunnleggende talte lyder, eller fonemer, var et banebrytende øyeblikk i menneskehetens historie. Denne nye typen skrift dukket først opp rundt 1800 f.Kr., da flere århundrer før fønikerne, som ofte ble kreditert for å ha oppfunnet alfabetet, begynte å standardisere bokstavformer rundt 1100 f.Kr. Arkeologer har identifisert kanaanittiske bokstaver på gjenstander før, men dette er første gang noen har funnet en hel setning i alfabetet.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Canaanite», Collins
  2. ^ a b c d Wilson-Wright, Aren M. (2019): The Canaanite Languages (PDF), The University of Texas at Austin
  3. ^ Foto fra ca. 1916; Albright, William Foxwell (1969): The Proto-Sinaitic Inscriptions and Their Decipherment (PDF), London: Oxford University Press
  4. ^ Woodard, Roger (2008): The Ancient Languages of Syria-Palestine and Arabia, ISBN 9781139469340; s. 4
  5. ^ Sjöstedt, Charlotta (9. juli 2002): «Den första skriften», Popularhistoria.se
  6. ^ «Punerkrigen», Romerriket.no
  7. ^ Saenz-Badillos, Angel (2012): «The Revival of Hebrew», A History of the Hebrew Language, Cambridge University Press.
  8. ^ Yang, Allie (11. mai 2023): «Hebrew wasn’t spoken for 2,000 years. Here’s how it was revived», National Geographic
  9. ^ «'Oldest Hebrew script' is found», BBC News. 30. oktober 2008
  10. ^ «Earliest known Hebrew text unearthed at 3,000 year old Judean fortress», Israel Ministry of Foreign Affairs, 30. oktober 2008
  11. ^ a b Cascone, Sarah (10. november 2022): «Scholars Have Decoded the World’s Oldest Sentence Written With an Alphabet. It’s a Highly Specific Warning... About Lice», Arnet News
  12. ^ a b Milligan, Mark (10. november 2022): «First sentence written in Canaanite language discovered on ivory comb», Heritage Daily

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dallaire, Hélène M. (2014): The Syntax of Volitives in Biblical Hebrew and Amarna Canaanite Prose. University Park, USA: Penn State University Press. doi:10.1515/9781575064000
  • Izre'el, Shlomo (2012): «Canaano-Akkadian: Linguistics and Sociolinguistics», Hasselbach, Rebecca, red.: Language and Nature. Papers Presented to John Huehnergard on the Occasion of His 60th Birthday. Na'ama Pat-El (Studies in Ancient Oriental Civilization (SAOC) 67). Chicago, IL: Oriental Institute of the University of Chicago, s. 171–218. ISBN 978-1-885923-91-2.
  • Pat-El, Na’ama; Wilson-Wright, Aren (2016). «The Features of Canaanite: A Reevaluation». Zeitschrift der Deutschen Morgenländischen Gesellschaft. 166 (1): 41–55. doi:10.13173/zeitdeutmorggese.166.1.0041.  Accessed 18 May 2023.
  • Pat-El, Na’ama; Wilson-Wright, Aren (2018). «Features of Aramaeo-Canaanite». Journal of the American Oriental Society. 138 (4): 781–806. doi:10.7817/jameroriesoci.138.4.0781.  Accessed 18 May 2023.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kanaanittiske_språk&oldid=24161603»