Knut Wigert
| Knut Wigert | |||
|---|---|---|---|
 Knut Wigert som John Gabriel Borkman i Nationaltheatrets oppsetning fra 1979 Foto: Frits Solvang | |||
| Født | Knut Kirsebom 3. okt. 1916[1]  Skien | ||
| Død | 14. juni 2006[1] (89 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, teaterskuespiller, filmskuespiller, motstandskjemper | ||
| Utdannet ved | Royal Military College, Sandhurst | ||
| Ektefelle | Sofie Helene Wigert (1951–1989) Vera Dietrichson Burkoff (1991–2006) Eva Nordlie (1942–1946) | ||
| Søsken | Sonja Wigert | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Utmerkelser | Haakon VIIs 70-årsmedalje Kommandør av St. Olavs Orden Ibsenmedaljen (1994) Oslo bys kulturpris (1992) St. Olavs Orden | ||
| IMDb | IMDb | ||
Knut Kirsebom Wigert (født 3. oktober 1916 i Skien, død 14. juni 2006 i Oslo) var en norsk skuespiller, motstandsmann, riksmålsforkjemper og skipsreder. Han ble ansett som en av landets fremste tolkere av Ibsens og Shakespeares dramaer.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]
Hans foreldre var major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Fransciska Christina Kirsebom (1887–1951). Han var bror av skuespiller og motstandskvinne Sonja Wigert (1913–1980) og av ingeniør Erik Wigert (født 1923).
Han var gift tre ganger, først i 1942, da han giftet seg i London med sekretær ved Londonregjeringen, Eva Agathe Nordlie (1915–2000)[2] som var datter av den kjente murer og Høyreformann Arthur Nordlie. Efter krigen giftet han seg i 1951 med skipsreder og riksmålsaktivist Sofie Helene Wigert (1913–89), som var datter av skipsreder Rudolf Olsen og datterdatter av skipsreder Rolf Andvord (1848–1906). Knut hjalp henne med skipsrederiet og aktivismen ellers. Efter hennes død giftet han seg i 1993 med Vera Dietrichson Burkoff (1929–2007), datter av skipsreder Vitali Burkoff (1897–1969) fra Arkhangelsk og Randi Vestvold (1905–89). Hans tredje hustru skrev to biografier om ham.
Skuespillerkarriere[rediger | rediger kilde]
Wigert fikk med sin søsters hjelp[3] innpass på Centralteatret i 1937 i en statistrolle som «Bassanio» i Kjøpmannen i Venedig. Han fikk fast engasjement ved Nationaltheatret i 1938, hvor han debuterte i Finn Halvorsens Abrahams offer og fikk svært gode kritikker. Han spilte «Leander» i Ludvig Holbergs Henrik og Pernille og «Tom» i Glassmenasjeriet. Videre spilte han i Molières Tartuffe og Alexander Kiellands Tre par. Sin første Ibsen-rolle hadde han som «dr. Fjeldbo» i De unges forbund, så fulgte Jean-Paul Sartres Skitne hender, Candide, Romeo, «Mortimer» i Maria Stuart, keiser Julian i Kejser og Galilæer (kritikerprisen). Han spilte i Finn Havrevolds Uretten, og videre i Katt på hett blikktak, Spansk trekant, Somerset Maughams Cirkelen, «Rosmer» i Rosmersholm, Dødsdansen av August Strindberg, «Leicester» i Maria Stuart, Hamlet, «assessor Brack» i Hedda Gabler, «Helmer» i Et dukkehjem, Peer Gynt, «Daniel Hejre» i De unges forbund, Seks personer søker en forfatter av Luigi Pirandello (i Ingmar Bergmans regi), «kong Filip» i Don Carlos, John Gabriel Borkman, «Big Daddy» i Katt på hett blikktak, Agilulf den vise i Hans E. Kincks drama med samme tittel, og «sir Milne» i Underskriften, for å nevne noen av hans mer fremtredende roller. Han gikk av med pensjon på Nationalheatret i 1986.
Knut Wigert var også engasjert ved NRK Fjernsynsteatret, hvor han spilte Kong Lear, John Gabriel Borkman, billedhugger Rubek i Når vi døde vågner, assessor Brack i Hedda Gabler, Bygmester Solness og Frithjof Nansen. Han spilte også Rosmer i Rosmersholm i London for BBC sammen med Peggy Ashcroft. Ved filmen hadde han roller i norske produksjoner som Tante Pose, Tørres Snørtevold (1940), Englandsfarere (1946), Ransom (1975) og Höstsonaten (1978).
Virke under krigen[rediger | rediger kilde]
Da tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940, spilte Knut Wigert i Moren sammen med Johanne Dybwad. Like etter dro han til Trondhjem hvor han var en kort periode med Trøndelag teater, før han rømte til Sverige i 1941. Derfra dro han gjennom Russland, Palestina, Suez-kanalen, rundt Afrika og kom til London tre måneder senere. Der kom han med i Kompani Linge som var representert med 16 mann under britisk kommando under angrepet på tyske styrker i Måløy 3. juledag 1941. I en fjernsynsfilm fra 1987 fortalte han om Måløyraidet, fra forberedelsene i Skottland til selve raidet og følgene det fikk for Adolf Hitlers disposisjoner. Han ble senere utdannet til kommandosoldat ved Sandhurst Military Accademy. Han gikk inn på repertoar på Nationaltheatret da han kom hjem i 1945.
Engasjement for riksmålet[rediger | rediger kilde]
Knut Wigert var i likhet med sin kone nummer to, Sofie Helene Wigert, ivrig forkjemper for riksmålet, og satt som formann for Riksmålsforbundet fra 1974 til 1983. Han var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Han stilte seg i spissen for en landsomfattende nei-kampanje mot innføring av samnorsk – Foreldreaksjonen mot samnorsk – noe som resulterte i at Stortinget modererte denne politikken.
Ibsenmuseet[rediger | rediger kilde]
Knut Wigert var initiativtageren til opprettelsen av Ibsenmuseet (Oslo). I 1989 gikk han opp i Arbiensgate hvor det den gang var kontorer og leiet et par rom der. Men senere fikk han leiet hele leiligheten til kr. 15 000 i måneden. Sammen med kona Vera Dietrichson skaffet han midler til restaurering av leiligheten, ved å lage en intimscene der de spilte Byggmester Solness, Hedda Gabler og 5. akt av Peer Gynt til stor publikumsoppslutning. Leiligheten ble delvis tilbakeført slik den var på Ibsens tid, og i 1994 ble den formelt overlevert til Norsk Folkemuseum som ivaretok den daglige driften. Wigert døde i Ibsenåret 2006, da det det bevilget 23 millioner kroner til fullstendig renovering av leiligheten, som i tillegg fikk en utstilling. Samtlige av Ibsens møbler er også på plass.
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
I 1988 ble Knut Kirsebom Wigert utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, for fortjenester for norsk scenekunst.
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Wigert, Knut (1945). Landflyktig. [Bergen]: Grieg.
- Wigert, Vera D. (1991). Knut, du lyver!: Knut Wigert i krig og fred. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203167977.
- Wigert, Knut (1998). Teater: hva du ga mitt liv. Oslo: Orfeus. ISBN 8246700316.
Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0927732, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Første konas dødsår fra gravferdsetaten i Oslo.
- ^ Se Knut, du lyver, s. 40
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Knut Wigert på Internet Movie Database
- (no) Knut Wigert hos Nationaltheatret
- (no) Knut Wigert hos Sceneweb
- (sv) Knut Wigert i Svensk Filmdatabas
- (da) Knut Wigert på Filmdatabasen
- (en) Knut Wigert hos The Movie Database
- Omtale i Store norske leksikon/Norsk biografisk leksikon