Max Planck

Max Planck
Født		Max Karl Ernst Ludwig Planck 23. apr. 1858 Kiel
Død		4. okt. 1947 (89 år) Göttingen, Niedersachsen, Tyskland
Beskjeftigelse		Teoretisk fysiker, universitetslærer, fysiker, filosof
Embete		Geheimeråd (1908–) professor (1885–)
Utdannet ved		Ludwig-Maximilians-Universität München (1874–) Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin Maximiliansgymnasium München Humboldt-Universität zu Berlin
Doktorgrads- veileder		Alexander von Brill
Ektefelle		Marie Merck
Far		Wilhelm von Planck
Søsken		Hugo Planck
Barn		Erwin Planck Karl Planck
Parti		Deutsche Volkspartei
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Nazi-Tyskland Bi-sonen
Gravlagt		Stadtfriedhof Göttingen
Medlem av		23 oppføringer Akademischer Gesangverein München Deutsche Physikalische Gesellschaft Det prøyssiske vitenskapsakademiet Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft Notgemeinschaft der Deutschen Wissenschaft Accademia Nazionale dei Lincei Royal Society Bayerische Akademie der Wissenschaften Det saksiske vitenskapsakademiet (1929–) (korresponderende medlem) Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Det ungarske vitenskapsakademiet Det pavelige vitenskapsakademi Sondershäuser Verband Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Sovjetunionens vitenskapsakademi Kungliga Vetenskapsakademien American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina American Philosophical Society National Academy of Sciences (1926–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Accademia delle Scienze di Torino (1922–) Shevchenko Scientific Society
Utmerkelser		Nobelprisen i fysikk (1918)
Arbeidssted		Universitetet i Kiel Universitetet i Berlin University of Göttingen Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft
Fagfelt		Fysikk
Doktorgrads- veileder		Alexander von Brill
Doktorgrads- studenter		Gustav Ludwig Hertz Max von Laue Max Abraham Walther Bothe
Kjent for		Plancks konstant Plancks postulat Plancks strålingslov
Signatur
Max Planck på Commons Han er far til Erwin Planck, som ble henrettet av Gestapo i 1945 for sin deltakelse i 20. juli-attentatet.

Nobelprisen i fysikk 1918

Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858 i Kiel i hertugdømmet Holstein, død 4. oktober 1947 i Göttingen) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantefysikken. Det var hans arbeid med dette som gav ham nobelprisen i fysikk i 1918. Han har også gitt navn til Plancks konstant, en mye brukt fysisk konstant som karakteriserer et kvant eller en liten størrelse i kvantemekanikken.

Max Plancks kvanteteori revolusjonerte den menneskelige forståelsen av atomer og subatomære prosesser, akkurat som Albert Einsteins relativitetsteori revolusjonerte forståelsen av tid og rom. Til sammen utgjør arbeidet til disse to de grunnleggende teoriene i det tjuende århundrets fysikk.

Biografi

Tidlige år

Max Plancks signatur da han var ti år gammel.

Planck ble født inn i en akademisk familie. Både hans bestefar og oldefar hadde vært professorer i teologi ved Universitetet i Göttingen. Hans far, Johann Julius Wilhelm Planck, var professor i jus i Kiel. Han ble døpt Karl Ernst Ludwig Marx Planck, men allerede i 10-årsalderen begynte han å underskrive med navnet Max, navnet han skulle fortsette å bruke resten av livet.

Planck var det sjette barnet i søskenflokken, som også bestod av to søsken fra farens tidligere ekteskap. Et av hans tidligste minner var da prøyssiske og østerrikske tropper marsjerte inn i Kiel under den andre slesvigske krig i 1864. Tre år senere flyttet familien til München, der Planck begynte på Königliches Maximiliansgymnasium. Der traff han læreren Hermann Müller, en matematiker som i tillegg til å undervise ham i matematikk også underviste ham i astronomi og mekanikk. Det var også Müller som først lærte Planck om energiprinsippet.

Utdanning

Max Planck i 1878.

Planck hadde et stort talent for musikk og behersket piano, orgel og cello. Utover det komponerte han også sanger og operaer. Hans valg falt likevel på de teoretiske studiene og da i særdeleshet fysikk.

Den tyske fysikeren og matematikeren Philipp von Jolly frarådet Planck å begi seg inn på fysikken, idet han mente at «innen dette området er nesten alt allerede oppdaget, det gjenstår bare å fylle inn noen små hull». Planck svarte at han ikke hadde noe ønske om å oppdage nye ting, han var bare ute etter å forstå det grunnleggende innen faget. Han begynte dermed å studere fysikk ved Universitetet i München da han var 16 år gammel.

Veiledet av Jolly gjorde han der sine første og eneste eksperimenter i sin vitenskapelige karriere, som bestod i å undersøke diffusjonen av væske fra oppvarmet platina. Kort tid etter gikk han over til teoretisk fysikk.

I 1877 dro Planck til Berlin og studerte der et år under de berømte fysikerne Hermann von Helmholtz og Gustav Kirchhoff og matematikeren Karl Weierstrass. Planck skrev at Helmholtz aldri var helt forberedt, snakket sakte, gjorde gjentatte feilberegninger og kjedet sine tilhørere, mens han anså at Kirchhoffs forelesninger var godt forberedte, om enn monotone. Til tross for dette kom Planck til å bli en nær venn av Helmholtz. Han gjennomførte sine studier i hovedsak gjennom egenstudier av Rudolf Clausius' skrifter, noe som inspirerte ham til å velge termodynamikk som sitt hovedemne.

I oktober 1878 avla Planck sin eksamen, og i 1879 disputerte han med en avhandling om termodynamikkens andre hovedsetning. Han underviste en kortere periode i matematikk og fysikk ved sin tidligere skole i München, før han i juni 1880 presenterte sin habilitasjonsavhandling (Likevekstilstanden hos isotropiske legemer ved ulike temperaturer).

Akademisk karriere

I påvente av en akademisk ansettelse underviste Planck i München, uten å få lønn. I april 1885 ble han så tilbudt et professorat ved Universitetet i Kiel. Der fortsatte han sin forskning innen entropi, med spesielt fokus på anvendelsen av dette innen fysikalsk kjemi. Han beholdt denne stillingen i fire år, til han ble ansatt ved Universitetet i Berlin. Her overtok han en stilling etter Gustav Kirchhoff.

I de følgende årene ble han meget opptatt med å utforske egenskapene ved varmestrålingen fra sorte legemer. I 1900 fant han en ny lov for energispekteret til denne strålingen, en lov som i dag kalles for Plancks strålingslov. Her hadde han vært nødt til å innføre en ny fundamental konstant, som han kalte for virkningskvantet. Denne Plancks konstant inngår nå i alle kvantemekaniske beregninger. Som et sekundært resultat innførte han begrepet Planck-tid, som er den minste tidsenhet som gir mening.

Selv om hans formel for energispekteret for den sorte strålingen var i overensstemmelse med alle målinger og observasjoner, ble den likevel de første årene ganske kjølig mottatt. Den som viste størst interesse, var Albert Einstein, som brukte den til å vise at strålingen besto av fotoner. Planck selv var i mange år ganske skeptisk til utviklingen av kvantefysikken og ga ingen videre bidrag. Derimot var han en av de aller første som fattet interesse for Einsteins spesielle relativitetsteori da den ble lansert i 1905, og han bidro til å gjøre den kjent.

I 1913 ble han rektor ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1918 for oppdagelsen av energikvantet som senere resulterte i etableringen av moderne kvantemekanikk. Fra 1930 til 1937 var Planck leder for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG).

Familie

I mars 1887 giftet Planck seg med Marie Merck (1861–1909), som var søster til en av hans skolekamerater. De var bosatt i Kiel og fikk etterhvert fire barn: Karl (1888–1916), tvillingene Emma (1889–1919) og Grete (1889–1917) og Erwin (1893–1945). Siden flyttet de til en villa i Berlin-Grunewald, med adressen Wangenheimstrasse 21. Her møttes velkjente vitenskapsfolk, som Lise Meitner, Otto Hahn og Albert Einstein. Teologen Adolf von Harnack bodde i nabolaget og ble en nær venn.

Etter år med lykkelig familieliv slo katastrofen ned. I juli 1909 døde Marie, muligvis av tuberkulose. I mars 1911 giftet Planck seg igjen med Marga von Hoesslin (1882–1948), og i desember samme år ble deres sønn Hermann født. Men i første verdenskrig ble eldstesønnen Karl drept ved Verdun, mens Erwin satt i fangenskap hos franskmennene. Grete døde i barselseng i 1917. Tvillingsøsteren Emma dro for å ta seg av den nyfødte og giftet seg senere med sin søsters enkemann. To år senere døde også hun i en fødsel. Begge spedbarn overlevde og ble oppkalt etter sine mødre.

Andre verdenskrig

I 1944 mistet Planck alt i et bombeangrep, hjemmet og et helt livs vitenskapelig arbeid. Han hadde prøvd å redde jødiske forskere fra nazi-myndighetenes grusomheter. I stedet ble hans gjenlevende sønn Erwin, som stod ham nær, arrestert og dømt til døden. På tross av at han ba om benådning i et brev han skrev direkte til Hitler, ble sønnen henrettet ved hengning 23. januar 1945 for medvirkning til 20. juli-attentatet mot Hitler.

Max-Planck-Gesellschaft

Etter Plancks død 4. oktober 1947 ble KWG omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (MPG).

Priser (utvalg)

• 1929 – Copleymedaljen
• 1918 – Nobelprisen i fysikk

Eksterne lenker

• (en) Max Planck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Max Planck – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Nobelprisen i fysikk 1918 hos Nobelprize.org
• (en) Max Planck hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1918
• (de) Filmklipp fra 1942 der Planck forteller om sitt liv Arkivert 19. juni 2008 hos Wayback Machine.