Nimrodekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nimrod-ekspedisjonen»)
Jameson Adams, Frank Wild og Eric Marshall (fra venstre til høyre) planter unionsflagget på den sørligste posisjonen 88° 23' den 9. januar 1909. Dette bildet ble tatt av ekspedisjonslederen Ernest Shackleton.

Nimrodekspedisjonen (engelsk: British Antarctic Expedition 1907–09, allment kjent som The Nimrod Expedition) var den første av tre ekspedisjoner Ernest Shackleton ledet til Antarktis. Hovedmålet var å bli først til å nå Sydpolen, i tillegg hadde ekspedisjonen en rekke geografiske og andre vitenskapelige formål. Ekspedisjonen nådde 88° 23' sørlig bredde, til da det sørligste punkt nådd av mennesker og kun 97 nautiske mil (180 km) fra Sydpolen.[n 1] Ekspedisjonen var den første til å bestige Mount Erebus, den nest høyeste vulkanen i Antarktis, og en separat gruppe ledet av den walisisk-australske geologen og professoren Edgeworth David nådde den beregnede posisjonen for den magnetiske Sydpolen.

Nimrod-ekspedisjonen fikk verken statlig eller institusjonell støtte, og ble avhenging av private lån og bidrag fra enkeltpersoner. Den ble derfor hemmet av finansielle problemer, og forberedelsene ble forsert. Ekspedisjonens skip, «Nimrod», var under halve størrelsen av «Discovery» som Robert Falcon Scott hadde brukt på Discovery-ekspedisjonen 1901–04, og Shackletons mannskap manglet relevant erfaring. Det oppstod en uoverensstemmelse med Scott på grunn av Shackletons beslutning om å legge basen for ekspedisjonen nær Scotts gamle hovedkvarter ved McMurdo-sundet, i strid med et løfte til Scott om ikke å gjøre det. Selv om ekspedisjonen i utgangspunktet holdt en mye lavere profil enn Scotts ekspedisjon seks år tidligere, tiltrakk resultatene seg landsomfattende interesse og gjorde Shackleton til en nasjonalhelt. Den vitenskapelige gruppen utførte omfattende geologiske, zoologiske og meteorologiske undersøkelser. Shackletons transportmidler, bestående av mandsjuriske ponnier, et motorkjøretøy og hundesleder, var nyvinninger som til tross for begrenset suksess ble kopiert av Scott under hans skjebnesvangre Terra Nova-ekspedisjon tre år senere.

Da ekspedisjonen vendte hjem, overvant Shackleton den tidligere skepsisen fra Royal Geographical Society og mottok mange offentlige æresbevisninger, inkludert ridderskap fra Kong Edward VII. Han oppnådde liten økonomisk gevinst fra denne ekspedisjonen, og var til slutt avhengig av et offentlig tilskudd for å kunne dekke sine forpliktelser.

Det gikk ikke mer enn tre år før hans sørlige rekord ble slått, da Roald Amundsen den 14. desember 1911 nådde Sydpolen. I sine memoarer skrev Amundsen likevel: «Sir Ernest Shackletons navn vil for alltid stå risset i den antarktiske forsknings historie med flammende bokstaver».[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sydpolforsøket: Shackleton, Scott og Wilson (fra venstre mot høyre) poserer ved avreisen 2. november 1902

Shackleton deltok som underoffiser på Scotts første antarktisekspedisjon fra 1901 til 1903. Under denne ekspedisjonen gjorde Scott sammen med Shackleton og Edward Wilson et mislykket forsøk på å nå Sydpolen. Ifølge Scotts dagboksopptegnelser ble Shackleton så syk av skjørbuk at han måtte transporteres på slede over lengre strekninger under returen mellom 21. og 30. januar 1903.[3][4]

Til tross for at Shackleton frisknet hurtig til etter at de var kommet til basen ved Hut Point, sendte Scott ham tilbake til England mot Shackletons eget ønske – med en syltynn begrunnelse om at han var tjenesteudyktig.[5] Man kan bare spekulere på Scotts egentlige motiver. Enkelte historikere, som Beau Riffenburgh og Hugh Robert Mill, ser det som ironisk at den egenrådige, utålmodige og lite fleksible Scott av alle mennesker skulle velge Shackleton som ledsager. Karaktermessig var han Scotts rake motsetning, og dessuten lite underdanig.[6] Ekspedisjonslederen kan også ha vært sjalu på den anerkjennelse de andre ekspedisjonsmedlemmene viste Shackleton (spesielt Scotts nærmeste medarbeider, Edward Wilson).[7] I tillegg skal Scott ha sett det slik at hans autoritet ble undergravet av at Shackleton sto på vennskapelig fot med ekspedisjonsdeltakere utenfor offiserskorpset.[8] Det finnes også belegg for en konflikt mellom Shackleton og Scott under sydpolferden som Edward Wilson valgte å ikke fortelle om.[9][n 2]

Sir William Beardmore, senere Lord Invernairn.

Scotts skrev at Shackleton ikke «burde utsettes for ytterligere anstrengelser i sin nåværende helsetilstand».[10] Shackleton følte dette som et personlig stigma,[11] og kom tilbake til England fast bestemt på å bevise at han, i ordene til «Discovery»s nestkommanderende Albert Armitage, var en «bedre mann enn Scott».[12] Han avslo likevel tilbudet om en rask retur til Antarktis som førsteoffiser for «Discovery»s andre avløsningsskip, «Terra Nova», etter å ha hjulpet til med å utstyre henne. Han bidro også med å utstyre «Uruguay» som ble forberedt for å frigjøre Otto Nordenskjölds ekspedisjon som satt fast i Weddellhavet.[12] I løpet av de neste fem årene, mens han pleiet håpet om å gjenoppta sin antarktiske karriere, søkte Shackleton andre muligheter, og jobbet i 1906 for industrimagnaten Sir William Beardmore som kontaktperson.[13]

Ifølge biograf Roland Huntford ble Shackletons stolthet ytterligere såret av henvisningene til hans fysiske sammenbrudd i Scotts beretning The Voyage of the Discovery, publisert i 1905. Det ble da hans personlige mål å returnere til Antarktis og utkonkurrere Scott.[14] Han begynte å se etter potensielle støttespillere for en ekspedisjon. De opprinnelige planene finnes i et upublisert dokument datert tidlig i 1906. Disse inneholdt et kostnadsestimat på 17 000 pund (2008-verdi ca. 1,3 millioner pund) for hele ekspedisjonen.[15][16] Han mottok det første løftet om finansiell støtte da hans arbeidsgiver, Beardmore, tidlig i 1907 tilbød 7 000 pund i lånegarantier.[16][17] Med dette følte Shackleton seg trygg nok til å kunngjøre sine planer overfor Royal Geographical Society (RGS) den 12. februar 1907.[18] Shackleton følte at det hastet, vel vitende om at den polskfødte oppdagelsesreisende Henryk Arçtowski også planla en ekspedisjon. Denne ble kunngjort for RGS samme dag som Shackletons planer, men denne ekspedisjonen viste seg å ikke bli noe av.[19]

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

Shackletons motorkjøretøy.
Foto: Ernest Henry Shackleton

Innledende planer[rediger | rediger kilde]

I sin opprinnelige, upubliserte plan så Shackleton for seg å benytte Discovery-ekspedisjonens gamle hovedkvarter ved Hut Point i McMurdo-sundet som hovedbase. Derfra ville han forsøke å nå både den geografiske og den magnetiske sydpolen. Han skisserte også andre ekspedisjonsgrupper og et kontinuerlig program for vitenskapelige arbeider.[20] Denne tidlige planen viste også at Shackleton ville bruke en kombinasjon av hunder, ponnier og et spesiallaget motorkjøretøy. Hverken ponnier eller motorkjøretøy var prøvd ut i Antarktis tidligere, men Frederick Jackson hadde benyttet ponnier under Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen til Frans Josefs land i 1894–97. Shackleton var så overbevist om ponnienes egnethet at han valgte å gå inn for femten ponnier som senere ble redusert til ti. Han valgte ponnier til tross for uklare rapporter fra Jackson og i strid med konkrete råd fra Fridtjof Nansen.[21]

Før han offentliggjorde sine planer for RGS i februar 1907 hadde Shackleton revidert sine kostnadsestimater til et mer realistisk nivå, 30 000 pund (2008-verdi ca 2,3 millioner pund).[16][22] Responsen fra RGS var imidlertid laber. Shackleton fikk senere vite at RGS på denne tiden var klar over Scotts ønske om å lede en ny ekspedisjon, og at de ønsket å forbeholde sin fulle støtte til Scott.[22]

«Nimrod»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Nimrod»

Ekspedisjonsskipet «Nimrod» på vei mot Antarktis.

Shackleton planla ankomst i Antarktis i januar 1908, noe som innebar at han måtte forlate England i løpet av sommeren 1907. Han hadde derfor seks måneder på seg til å sikre finansieringen, skaffe og utruste et skip, kjøpe alt utstyr og forsyninger, og å rekruttere mannskapet. I troen på at han hadde støtte fra den skotske forretningsmannen Donald Steuart reiste Shackleton i april til Norge for å kjøpe «Bjørn», en 700–tonns polarskute som ville ha fungert ideelt som et ekspedisjonsskip.[23]

Steuart trakk imidlertid sin støtte til ekspedisjonen slik at «Bjørn» ikke lenger var økonomisk oppnåelig for Shackleton. «Bjørn» ble til slutt solgt til den tyske oppdagelsesreisende Wilhelm Filchner, som døpte skuta om til «Deutschland» og benyttet den på sin reise til Weddellhavet i 1911–13.[24] Shackleton måtte nøye seg med den eldre og mye smalere «Nimrod», en førti år gammel selfangstskute av tre på 334 registertonn,[n 3] som han klarte å anskaffe for 5 000 pund (2008-verdi ca. 390 000 pund).[26][27][16]

«Nimrod» kom til London fra Newfoundland i juni 1907, og Shackleton ble sjokkert da han så fartøyet for første gang: «Hun var veldig nedslitt og luktet sterkt av selolje, og en inspeksjon [...] viste at hun trengte kalfatring og at mastene måtte fornyes.» Men i hendene på erfarne skipsbyggere fikk hun raskt «et mer tilfredsstillende utseende». Senere rapporterte Shackleton at han hadde blitt svært så stolt av det lille, robuste skipet.[28]

Innsamling[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av juli 1907 hadde ikke Shackleton skaffet mye finansiering ut over Beardmores garanti, og manglet midler for å kunne fullføre ombyggingen av skipet.[29] I midten av juli oppsøkte han den filantropiske Edward Guinnes, jarl av Iveagh og leder for den anglo-irske bryggerifamilien, som gikk med på å garantere for 2 000 pund forutsatt at Shackleton fant andre støttespillere som kunne bidra med ytterligere 6 000 pund. Shackleton klarte å skaffe beløpet, og de ekstra midlene inkluderte 2 000 pund fra Philip Brocklehurst som betalte for å sikre en plass på ekspedisjonen.[29]

Selv om Shackletons fetter, William Bell, ga en gave på 4 000 pund i siste øyeblikk,[30] var ekspedisjonen fremdeles langt unna de nødvendige 30 000 pund, men det var nå mulig å fullføre ombyggingen av «Nimrod». Innsamlingen fortsatte i Australia etter at skipet ankom der. Ytterligere 5 000 pund ble gitt som en gave fra regjeringen i Australia og regjeringen på New Zealand bidro med 1 000 pund.[31] På grunn av disse midlene, og sammen med andre små lån og donasjoner, ble målet på 30 000 pund nådd, skjønt de totale kostnadene ved slutten av ekspedisjonen hadde økt til 45 000 pund ifølge Shackletons estimater.[n 4]

Shackleton forventet å gjøre store summer på sin bok om ekspedisjonen og fra forelesninger. Han hadde også håpet å tjene på salg av spesielle frimerker poststemplet det antarktiske postkontoret som Shackleton, utnevnt til midlertidig postmester av New Zealands regjering, planla å etablere der. Ikke noe av dette gav de forventede inntektene, selv om postkontoret ble satt opp ved Kapp Royds og brukt for ekspedisjonens post.[n 5][34][35]

Personell[rediger | rediger kilde]

Professor Edgeworth David, som ledet den vitenskapelige gruppen.

Shackleton håpet å rekruttere en sterk kontingent fra Discovery-ekspedisjonen og tilbød sin tidligere kamerat Edward Wilson stillingen som sjefsforsker og nestkommanderende. Wilson avslo imidlertid dette tilbudet og henviste til sitt arbeid i landbruksdepartementets komite for undersøkelse av rypesykdom.[36] Avslo gjorde også de tidligere «Discovery»-kollegene Michael Barne, Reginald Skelton og til slutt George Mulock, som utilsiktet hadde avslørt for Shackleton at offiserene på «Discovery» hadde forpliktet seg til Scott og hans ennå ikke kunngjorte planer.[36] De eneste fra «Discovery» som ble med Shackleton var kvartermesterne Frank Wild og Ernest Joyce. Angivelig hadde Shackleton fått øye på Joyce på toppdekket på en buss da den passerte ekspedisjonens kontor i London, hvorpå noen ble sendt for å hente ham.[37]

Shackletons nestkommanderende – selv om dette ikke ble avklart før ekspedisjonen nådde Antarktis – var Jameson Boyd Adams, en løytnant i Royal Naval Reserve som hadde avslått en offisersutnevnelse for å bli med Shackleton.[38] Han skulle også fungere som ekspedisjonen meteorolog. «Nimrods» kaptein var en annen reserveoffiser i Royal Naval Reserve, Rupert England. Den 23 år gamle John King Davis, som senere skulle få sin egen karriere som kaptein i Antarktis, ble utnevnt til styrmann i siste øyeblikk.[39] Aeneas Mackintosh, en handelsflåteoffiser fra rederiet P&O, var opprinnelig satt opp som førstestyrmann, men ble senere flyttet over til landgruppen.[31] Andre i landgruppen var de to kirurgene Allistair Mackay og Eric Marshall, motoreksperten Bernard Day og Sir Philip Brocklehurst, det betalende medlemmet som ble tatt med som assisterende geolog.[40]

Douglas Mawson, som tiltrådte den vitenskapelige gruppen i Australia.

Den lille vitenskapelige gruppen som reiste fra England omfattet også den 41 år gamle biologen James Murray og den 21 år gamle geologen Raymond Priestley, senere grunnlegger av Scott Polar Research Institute.[41] To viktige tilføyelser til ekspedisjonen ble gjort i Australia. Den første av disse var Edgeworth David, professor i geologi ved University of Sydney, som ble gruppens viktigste vitenskapelige offiser.[31] Den andre var Davids tidligere elev Douglas Mawson, lektor i mineralogi ved University of Adelaide. Begge hadde opprinnelig planlagt å seile til Antarktis og deretter rett tilbake med «Nimrod», men ble overtalt til å bli fullverdige medlemmer av ekspedisjonen. David hadde vært en viktig brikke når det gjaldt å sikre den australske regjeringens bidrag på 5 000 pund.[31] Før avreisen til Antarktis i august 1907 tok Joyce og Wild et lynkurs i trykkemetoder; Shackletons intensjon var å utgi en bok eller et blad mens de var i Antarktis.[42]

Et løfte til Scott[rediger | rediger kilde]

Robert Falcon Scott

Shackletons kunngjøring i februar 1907 om at han aktet å legge basen for sin ekspedisjon ved det gamle hovedkvarteret til «Discovery» ble bemerket av Scott, som på dette tidspunktet ikke hadde offentliggjort sine planer om en ny ekspedisjon. I et brev til Shackleton hevdet Scott rettigheter til McMurdo-sundet. «Jeg føler jeg har en slags rett til mitt eget arbeidsområde» skrev han, og la til: «enhver som har hatt med utforskning å gjøre vil se på dette området hovedsakelig som mitt». Han avsluttet med å påminne Shackleton om hans plikt og lojalitet overfor sin tidligere overordnede.[43]

Shackletons første svar var imøtekommende: «Jeg ønsker å følge ditt synspunkt så langt som mulig uten å havne i en posisjon som vil være uholdbar for meg selv».[43] Likevel tok Edward Wilson, som var spurt av Shackleton om å megle, en tøffere linje enn Scott. «Jeg synes du burde trekke deg fra McMurdo-sundet» skrev han, og rådet Shackleton til ikke å legge noen planer om å arbeide fra noe sted i området ved Rosshavet før Scott hadde bestemt «hvilke grenser han satte på sine egne rettigheter».[43] Til dette svarte Shackleton: «Det er ingen tvil i min sjel om at hans rettigheter ender med basen han ba om […] Jeg anser å ha nådd min grense og jeg går ikke lengre».[43]

Saken var fremdeles uten løsning da Scott vendte tilbake fra tjeneste på sjøen i mai 1907. Scott presset på for å trekke en linje med avgrensing ved 170°V – alt vest for den linjen, inkludert Rossøya, McMurdo-sundet og Victoria Land, skulle være reservert for Scott. Shackleton, som hadde andre bekymringer hengende over seg, følte seg forpliktet til å gå med på dette. Den 17. mai undertegnet han en erklæring som sa at «jeg overlater McMurdobasen til deg»,[43] og at han skulle søke land lengre øst, enten ved Hvalbukta, som ble avlagt et kort besøkt under Discovery-ekspedisjonen, eller ved King Edward VII Land. Han skulle ikke røre kysten av Victoria Land i det hele tatt.[43]

Dette var en kapitulasjon overfor Scott og Wilson, og betydde at ekspedisjonens mål om å nå den magnetiske sydpolen i Victoria Land måtte oppgis.[43] Polarhistorikeren Beau Riffenburgh mener dette var «et løfte som etisk sett aldri skulle ha vært krevd og som aldri skulle ha blitt gitt, så stor påvirkning som det kunne ha på hele sikkerheten til Shackletons ekspedisjon».[43] Denne tvisten forsuret forholdet mellom de to mennene, og førte til fullstendig brudd mellom Shackleton og den tidligere vennen Wilson.[44] De beholdt likevel en høflig tone i offentligheten.

I sin beretning om ekspedisjonen nevner ikke Shackleton krangelen med Scott. Han fastslår bare at «før vi forlot England hadde jeg bestemt at hvis mulig ville jeg etablere min base i King Edward VII Land i stedet for [...] McMurdo-sundet».[45]

Ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Reisen sørover[rediger | rediger kilde]

Etter at skipet var inspisert av Kong Edvard VIII og Dronning Alexandra, seilte «Nimrod» av gårde den 11. august 1907.[46] Shackleton ble igjen på grunn av forretninger i forbindelse med ekspedisjonen, og han og andre medlemmer fulgte etter i raskere skip. Hele følget ble samlet i New Zealand, klare for skipets avgang til Antarktis på første nyttårsdag 1908. For å spare verdifullt drivstoff hadde Shackleton ordnet med den newzealandske regjeringen at «Nimrod» skulle slepes ut til den antarktiske sirkel, en avstand på om lag 1 400 nautiske mil (2 600 km),[47] og at kostnadene med slepingen skulle deles mellom regjeringen og Union Company.[48] Den 14. januar ble slepet avsluttet, og de hadde da de første isfjellene innenfor synsvidde.[48] «Nimrod» fortsatte sørover for egen maskin mot den flytende pakkisen, med kurs mot barrierefjorden der «Discovery» seks år tidligere hadde ligget mens Scott og Shackleton hadde utført eksperimentelle ballongflyvninger.[49]

Barrieren (senere kjent som Rossbarrieren) ble observert den 23. januar, men innløpet hadde forsvunnet. Kanten av barrieren hadde endret seg betydelig de siste årene, og den delen hvor innløpet var hadde brutt seg løs slik at det var blitt dannet en stor bukt. Shackleton ga denne navnet Hvalbukta på grunn av det store antallet hvaler som ble sett der.[50] Shackleton var ikke forberedt på å risikere en overvintring på en barriereoverflate som kanskje kunne kalve ut i sjøen, så han satt kursen mot King Edward VII Land. Etter gjentatte forsøk på å nærme seg kysten av King Edward VII Land, og med raskt bevegende is som truet med å stenge skipet inne, var «Nimrod» tvunget til retrett. Shackletons eneste valg nå, annet enn å gi opp ekspedisjonens mål, var å bryte løftet han hadde gitt Scott. Den 25. januar ga han ordre til at skipet skulle sette kursen mot McMurdo-sundet.[50]

Kapp Royds[rediger | rediger kilde]

Etablering av basen[rediger | rediger kilde]

Hytten ved Kapp Royds.
Foto: Mila Zinkova

Ved ankomst i McMurdo-sundet den 29. januar 1908 var innseilingen mot Discovery-basen ved Hut Point blokkert av havis. Shackleton bestemte seg for å vente et par dager i håp om at isen skulle bryte opp. I løpet av ventetiden kom førsteoffiseren Aeneas Mackintosh ut for en ulykke som førte til at han mistet høyre øye. Etter at Marshall og Mackay utførte en akutt operasjon, ble Mackintosh tvunget til å gi avkall på plassen i landgruppen og returnerte med «Nimrod» til New Zealand. Han ble imidlertid tilstrekkelig restituert til å vende tilbake med skipet den påfølgende sesongen.[51]

Den 3. februar besluttet Shackleton å ikke vente på at isen skulle sprekke opp, men i stedet sette opp hovedkvarteret ved det nærmeste mulige landgangsstedet, Kapp Royds. Sent om kvelden ble skipet fortøyd, og et egnet sted for ekspedisjonens prefabrikkerte hytte ble funnet. Stedet lå 20 nautiske mil (37 km) fra Hut Point via sjøveien, og uten en mulig rute over land. Utad uttrykte Shackleton at gruppen var «heldige som fikk vinterkvarteret såpass nær startpunktet [for ferden] mot sør»,[52] men privat var han redd for at sjøen ikke skulle fryse tilstrekkelig til at gruppen kunne krysse den og begynne ferden den følgende våren.

De påfølgende dagene ble forsyninger og utstyr brakt i land. Dette arbeidet ble vanskeliggjort av dårlig vær og av kaptein Englands forsiktighet, da han stadig tok skipet ut i bukta i påvente av at isforholdene ved landsettingsstedet – etter hans mening – skulle bedre seg.[53] Dette gjentok seg regelmessig de neste fjorten dagene, og førte til en skarp uenighet mellom Shackleton og kapteinen. På et punkt ba Shackleton kapteinen om å bruke sykdom som begrunnelse for å gå av, noe kapteinen nektet. Oppgaven med å losse skipet ble ifølge Riffenburgs beskrivelse «latterlig vanskelig»,[53] men ble omsider fullført 22. februar. «Nimrod» seilte tilslutt nordover, med kaptein England uvitende om at ingeniøren Harry Dunlop hadde med seg et brev til ekspedisjonens agent i New Zealand hvor Shackleton ba om en ny kaptein på neste års returreise. Dette var en offentlig hemmelighet hos landgruppen. Marshall skrev i sin dagbok at han var «glad for å ha sett det siste av [England] ... hele greia en forbannet skamplett på vårt lands navn!»[54]

Bestigelsen av Mount Erebus[rediger | rediger kilde]

Mackay, Marshall, Adams og David (fra venstre mot høyre) på toppen av Mt. Erebus 9. mars 1908

Etter «Nimrod»s avreise brøt havisen opp og avskar gruppens vei til barrieren, og dermed ble forberedende sledekjøring og utlegging av depoter umuliggjort. Shackleton bestemte seg for å gi ekspedisjonen noe å bryne seg på ved å sette igang et forsøk på å bestige Mount Erebus.[55]

Mount Erebus
Foto: Jeanie Mackinder

Dette fjellet, med en høyde på 3794 moh., hadde aldri tidligere blitt besteget. En gruppe fra Discovery-ekspedisjonen, blant andre Frank Wild og Ernest Joyce, hadde utforsket foten av fjellet i 1904, men hadde ikke vært høyere enn rundt 900 m. Hverken Wild eller Joyce deltok i gruppen som nå skulle forsøke å bestige Erebus. Gruppen bestod av Edgeworth David, Douglas Mawson og Alistair Mackay, mens Marshall, Adams og Brocklehurst skulle danne en støttegruppe. Den 5. mars begynte klatringen.[55]

Den 7. mars var de to gruppene sammen på rundt 1700 m og alle avanserte mot toppen. Dagen etter ble hele gruppen hindret av en snøstorm, men tidlig 9. mars fortsatte klatringen; senere den dagen ble toppen av det lavereliggende hovedkrateret nådd.[55] På dette tidspunktet var Brocklehursts føtter så frostskadet at han ikke kunne fortsette. Han ble værende igjen mens de andre fortsatte mot det aktive krateret, som de nådde etter fire timer. Flere meteorologiske eksperimenter ble utført og mange steinprøver ble samlet inn, før de foretok en rask nedstigning hovedsakelig ved å skli ned snøbakkene. Ifølge Eric Marshall var gruppen «nærmest død» da den nådde hytten ved Kapp Royds den 11. mars.[55]

Vinteren 1908[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonshytten, en prefabrikkert hytte som målte 33×19 fot (10×5,8 m), var klar til bruk i slutten av februar. Den var oppdelt i en rekke dobbeltrom, og med et kjøkkenområde, et mørkerom, lager og et laboratorium. Ponniene ble plassert i staller bygd på den mest skjermede siden av hytta, mens hundehusene ble plassert nær trammen.[56] Shackletons inkluderende lederstil, i motsetning til Scotts, betydde ingen avgrensing mellom lederne og resten av gruppen – alle bodde, jobbet og spiste sammen. Ifølge geologassistenten Philip Brocklehurst var moralen høy, og han skrev at Shackleton «hadde en evne til å behandle hvert enkelt medlem av ekspedisjonen som om han var verdifull for den».[57]

I de påfølgende månedene med vintermørke skrev Joyce og Wild opp mot 100 kopier (eksakt tall er ukjent) av ekspedisjonens bok, Aurora Australis, hvorav 25–30 kopier ble sydd og bundet ved å bruke emballasjematerialer.[58][59] Det viktigste vinterarbeidet var likevel forberedelsene til den følgende sesongens store reiser, som inkluderte forsøk på å nå både den geografiske og den magnetiske sydpolen. Ved å legge basen i McMurdo-sundet kunne Shackleton igjen ha den magnetiske sydpolen som et mål for ekspedisjonen. Shackleton selv skulle lede sydpolferden. Det var imidlertid et alvorlig tilbakeslag at fire av de gjenværende ponniene døde i løpet av vinteren, hovedsakelig fordi de hadde inntatt saltholdig vulkansk sand.[55]

Den sørlige ferden[rediger | rediger kilde]

Sporet til høyre viser Shackletons rute i 1908–09 til 88°23'S. Til venstre vises til sammenligning Amundsens rute til Sydpolen i 1911.

Fremstøtet mot Sydpolen[rediger | rediger kilde]

At Shackleton valgte et firemannslag for ferden mot Sydpolen var i stor grad bestemt av antall gjenlevende ponnier. Basert på sine erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde Shackleton satt sin lit til ponnier fremfor hunder for den lange ferden.[60] Motorkjøretøyet som gikk godt på flat is kunne ikke brukes på barrierens overflate, og ble ikke vurdert for denne ferden.[61] Mennene Shackleton valgte til å følge ham var Marshall, Adams og Wild. Joyce, som med unntak av Wild var den med lengst erfaring i Antarktis, ble ikke plukket ut da Marshalls medisinske undersøkelse reiste tvil om hans fysiske form.[62]

Ferden begynte den 29. oktober 1908, og Shackleton hadde beregnet avstanden frem og tilbake til Sydpolen til omtrent 1 494 nautiske mil (2 767 km). Hans opprinnelige plan tillot dem å bruke 91 dager tur/retur, noe som krevde en gjennomsnittlig distanse på omtrent 16 nautiske mil (30 km) daglig.[63] Etter en treg start grunnet en kombinasjon av dårlig vær og halte ponnier, reduserte Shackleton den daglige matrasjonen slik at den totale tilgjengelige reisetiden ble 110 dager. Dette krevde et kortere daglig gjennomsnitt på om lag 13,5 nautiske mil.[64] Mellom 9. og 21. november hadde de god fremdrift, men ponniene led under den vanskelige overflaten på barrieren og den første av de fire måtte skytes da gruppen nådde 81°S. Den 26. november ble en ny sørlig rekord satt da de passerte 82° 17' som Scotts sørlige gruppe nådde i desember 1902.[65] Shacletons gruppe tilbakela avstanden på 29 dager sammenlignet med Scotts 59 dager ved å bruke en rute betydelig øst for Scotts. De valgte denne ruten for å unngå de problemene med ulendt terreng som tidligere ekspedisjoner hadde opplevd.[66]

Etter hvert som gruppen beveget seg inn i ukjent terreng ble barriereoverflaten mer ujevn og opprevet. Ytterligere to ponnier bukket under for presset. Fjellene i vest buet seg rundt dem og blokkerte ruten videre sørover, og gruppens oppmerksomhet ble rettet mot et «skimrende glimt av lys» på himmelen foran dem.[67] Grunnen til dette fenomenet ble klart den 3. desember da de etter en klatring opp foten av fjellkjeden fikk se det Shackleton senere beskrev som «en åpen vei mot sør, [...] en stor isbre som gikk nesten fra sør til nord mellom to store fjellkjeder».[68] Refleksjonen av breens overflate hadde forårsaket det store isblinket som tidligere ble observert på himmelen.

Shackleton døpte denne breen «Beardmore» etter ekspedisjonens hovedsponsor, Sir William Beardmore. Ferden over breen viste seg å bli en utfordring, spesielt for den gjenværende ponnien «Socks», som hadde store problemer med å finne sikkert fotfeste. Den 7. desember forsvant Socks ned i en dyp bresprekk, og var nær ved å ta Wild med i fallet. Heldigvis for gruppen slet ponniens sele seg, og sleden som inneholdt forsyningene ble værende på overflaten. Men for resten av ferden sørover og hele hjemturen måtte de nå stole på menneskelig trekkraft.[69]

Ettersom ferden fortsatte vokste de personlige motsetningene, og Wild uttrykte et personlig ønske om at Marshall skulle «falle ned en bresprekk omtrent tusen fot dyp».[70] Marshall skrev at å følge Shackleton mot Sydpolen var «som å følge en gammel kvinne. Alltid panikk».[71] Likevel ble første juledag feiret med crème de menthe og sigarer. Posisjonen deres var 85°51′S, fremdeles 249 nautiske mil (461 km) fra Sydpolen, og de bar nå på en knapp måneds matforsyning ettersom de hadde lagret resten i depoter for hjemturen.[71] De kunne ikke dekke den gjenværende avstanden til Sydpolen og tilbake med denne mengden av mat.[72] Shackleton var imidlertid ikke klar for å innrømme at målet om Sydpolen var tapt, og bestemte seg for å gå videre ved å kutte matrasjonene ytterligere og dumpe alt bortsett fra det viktigste utstyret.[73]

Andre juledag ble oppstigningen av breen endelig fullført, og marsjen på polarplatået begynte. Forholdene gjorde det imidlertid ikke lett, og Shackleton beskrev 31. desember som den «hardeste dagen vi noensinne har hatt».[74] Neste dag noterte han at etter å ha nådd 87°6½′S hadde de slått rekorden både for Nordpolen og Sydpolen.[n 6] Den dagen skrev Wild at «om vi bare hadde hatt Joyce og Marston her fremfor de to irriterende unyttige tiggerne...» (Marshall og Adams) «...Ville vi ha klart det [Sydpolen] lett.»[76] Den 4. januar innrømmet Shackleton omsider nederlaget, og reviderte målet til å komme innenfor symbolske 100 nautiske mil fra Sydpolen.[77] Gruppen slet seg videre på grensen til overlevelse,[78] frem til 9. januar, da den etter et siste stykke uten sleder avsluttet ferden. «Vi har tatt oss helt ut» skrev Shackleton, «og tallet er 88°23′S».[79] De var 97 nautiske mil fra Sydpolen. Det britiske flagget ble behørig plantet og Shackleton navnga polarplatået etter Kong Edward VII.[n 7]

Tilbaketuren[rediger | rediger kilde]

På tilbaketuren. Gruppen har nådd et depot på Rossbarrieren.
Foto: Ernest Henry Shackleton

Gruppen returnerte hjemover etter 73 dagers reise sørover. Rasjonene hadde blitt redusert flere ganger for å forlenge ferden utover det opprinnelige estimatet på 110 dager. Shackleton tok nå sikte på å nå Hut Point i løpet av 50 dager, fordi ifølge Shackletons forutgående ordre skulle «Nimrod», etter å ha returnert for å hente ekspedisjonen hjem, reise senest 1. mars. De fire mennene var nå mer eller mindre fysiske vrak,[81] men på vei nordover gjennomførte de imponerende dagsmarsjer og nådde kanten av breen 19. januar.[81] Da de begynte nedstigningen hadde de mat til fem dager med halv rasjon som skulle vare frem til depotet i nederste del av breen;[81] under oppstigningen hadde den samme distansen tatt 12 dager. Shackletons fysiske helse ble nå en stor bekymring, men «jo verre han følte seg, desto hardere trakk han» ifølge Adams.[81]

Depotet ble nådd 28. januar. Wild, som var syk av dysenteri, var ikke i stand til å dra eller spise noe annet enn kjeks, og kjeks var mangelvare. Den 31. januar presset Shackleton sin egen frokostkjeks på Wild, en gest som fikk Wild til å skrive: «Gud, jeg skal aldri glemme. Tusenvis av pund kunne ikke ha kjøpt den ene kjeksen».[82] Noen dager senere ble resten av gruppen slått ut av alvorlig enteritis etter å ha spist bedervet ponnikjøtt. Til tross for dette måtte de fortsatt opprettholde fremdriften; under marsjen mellom depotene hadde de med så lite mat at en forsinkelse kunne bli fatal. Til alt hell gjorde sterk vind det mulig å bruke vindseil for å holde en god marsjhastighet.[83]

Wild, Shackleton, Marshall og Adams ombord på «Nimrod» etter den sørlige ferden.

«Vi er så tynne at beina verker når vi ligger på den harde snøen», skrev Shackleton.[84] Fra 18. februar og fremover begynte de å plukke opp kjente landemerker, og den 23. februar nådde de Bluffdepotet, som til deres store lettelse hadde blitt rikelig fylt opp av Ernest Joyce. Utvalget av delikatesser utover kassene med vanlige forsyninger ble listet opp av Shackleton: «Carlsbadplommer, egg, kaker, plum pudding, ingefærbrød og kandisert frukt».[85] Wilds lakoniske kommentar var «Gode gamle Joyce».[86]

Matproblemene var nå løst, men de måtte fremdeles komme seg tilbake til Hut Point før fristen den 1. mars. Den siste etappen av ferden ble avbrutt av en snøstorm som tvang dem til å holde seg i leieren i 24 timer. Den 27. februar, fremdeles 33 nautiske mil (61 km) unna sikkerhet, kollapset Marshall. Shackleton bestemte da at han og Wild skulle gjøre et forsøk på å nå Hut Point i håp om å finne skipet og holde det igjen frem til de to andre var blitt reddet. De nådde hytten sent den 28. februar.[87] I håp om at skipet var i nærheten forsøkte de å få dets oppmerksomhet ved å sette fyr på en liten trehytte som ble brukt til magnetiske observasjoner.[88] Kort tid etter kom «Nimrod», som hadde ankret opp ved bretungen, til syne: «Ikke noe gladere syn hadde noensinne møtt en manns øyne» skrev Wild senere.[88] Det tok ytterligere tre dager før Adams og Marshall kunne bli hentet ut fra barrieren, men den 4. mars var hele den sørlige gruppen ombord og Shackleton kunne beordre full fart nordover.[88]

Den nordlige gruppen[rediger | rediger kilde]

Under forberedelsene til den sørlige ferden gav Shackleton instruksjoner til Edgeworth David om å lede en nordlig gruppe til Victoria Land for å utføre magnetiske og geologiske arbeider. Gruppen skulle forsøke å nå den magnetiske sydpolen, og skulle utføre en full geologisk undersøkelse i McMurdo Dry Valleys.[n 8] Davids gruppe bestod foruten av ham selv av Douglas Mawson og Alistair Mackay. De skulle benytte seg av menneskelig trekkraft, og hundene ble igjen i basen for å bli brukt til utlegging av depoter og annet rutinearbeid.[90] Gruppen hadde ordre om å plante Union Jack på den magnetiske Sydpolen og å ta Victoria Land i besittelse for det britiske imperiet.[91] Etter flere dagers forberedelser startet de ferden 5. oktober 1908, og de ble trukket de første kilometerne av motorkjøretøyet.[92]

Fra høyre til venstre: Mackay, David og Mawson ved den magnetiske sydpolen 17. januar 1909.

På grunn av sjøisens tilstand og dårlig vær var fremdriften veldig liten i starten. Ved utgangen av oktober hadde de krysset McMurdo-sundet og avanserte 60 miles (100 km) oppover den vanskelige kysten av Victoria Land, hvor de hadde besluttet å konsentrere alle sine forsøk på å nå den magnetiske Sydpolen.[93] Etter traverseringen av Nordenskiöld istunge og den forræderske Drygalski-tungen var de endelig i stand til å forlate kysten og svinge nordvest, mot den magnetiske sydpolens omtrentlige beliggenhet. Før dette hadde David et uhell da han falt ned i en bresprekk, men ble reddet av Mawson.[94][95]

Veien opp til innlandsplatået gikk via en labyrintisk isbre (senere navngitt Reevesbreen etter Royals Geographical Societys kartkurator),[96] som brakte dem til en hard overflate av snø den 27. desember.[95] Dette gjorde dem i stand til å bevege seg raskere fremover, med en hastighet på om lag 10 nautiske mil (18,5 km) daglig, mens de foretok magnetiske observasjoner. Den 16. januar viste disse observasjonene at de var om lag 13 nautiske mil (24 km) fra den magnetiske sydpolen. Neste dag, 17. januar, nådde de sitt mål og fastsatte den magnetiske sydpolens posisjon til 72° 15'S, 155° 16'Ø i en høyde på 7 260 fot (2 210 m). I en dempet seremoni tok David formelt området i besittelse på vegne av det britiske imperiet.[95]

Utslitte og med lite mat stod gruppen overfor en tilbakereise på 250 nautiske mil (460 km) med bare 15 dager til rådighet hvis de skulle rekke det forhåndsavtalte møtet med «Nimrod» ved kysten. Til tross for den stadig svekkede fysiske tilstanden opprettholdt de sine daglige distanser, og den 31. januar var de 16 nautiske mil (30 km) fra det avtalte møtepunktet. Dårlig vær førte imidlertid til at de ble forsinket, og nådde ikke møtestedet før 2. februar. Den natten passerte «Nimrod» dem i et heftig snøvær, ute av stand til å finne leiren.[95] To dager senere, etter at «Nimrod» hadde snudd sørover igjen, ble imidlertid gruppen oppdaget fra skipet. De var nå i stand til å karre seg ombord i sikkerhet, selv om Mawson falt 18 fot (5,5 m) ned i en bresprekk i kaoset med å komme seg ombord. Gruppen hadde reist i fire måneder og gikk i de samme klærne som de hadde hatt ved avreise fra Kapp Royds; angivelig var «duften overveldende».[97] Før denne opphentingen hadde «Nimrod» plukket opp en gruppe bestående av Priestley, Brocklehurst og Bertram Armytage som hadde utført geologiske arbeider i området ved Ferrarbreen.[97]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Sir Ernest Shackleton: «Det Nansen er for nord, er Shackleton for sør» – Roald Amundsen.

Den 23. mars 1909 ankom Shackleton New Zealand og skrev en rapport på 2 500 ord til Daily Mail i London, som han hadde en eksklusiv kontrakt med.[98] Fra polarforskere, deriblant Nansen og Amundsen, mottok Shackleton anerkjennelse og generøs ros, mens responsen fra Royal Geographical Society var mer avmålt. Den tidligere presidenten, Sir Clements Markham, uttrykte privat sin mistro til Shackletons hevdede sørlige rekord.[99] Da Schackleton den 14. juni ankom til Londons Charing Cross stasjon ble han imidlertid møtt av RGS-president Leonard Darwin, en heller motvillig kaptein Scott og en stor, begeistret folkemengde.[100]

Grunnen til at det ble stilt tvil om den sørligste posisjonen, var at etter 3. januar ble alle beregninger av posisjonene utført etter bestikkregning som baserer seg på retning, hastighet og medgått tid. Den siste observasjonen den 3. januar hadde angitt breddegraden som 87°22′. Shackletons tabell over distanser viser at de over de neste tre dagene dekket en avstand på litt over 40 nautiske mil (74 km) for å nå et estimert 82°7' den 6. januar, før de ble oppholdt i to dager av en snøstorm. Den 9. januar viser tabellen at gruppen reiste fra sin siste leir og ytterligere 16 nautiske mil (30 km) for å nå sitt sørligste punkt, og den samme distansen tilbake til leiren.[101] Denne avstanden på én og samme dag var langt mer enn for noen annen etappe på ferden. Shackleton forklarte at dette var en strekning «halvt løpende, halvt gående», uhemmet av sleden eller annet utstyr.[79] Hver av de fire mennene bekreftet sin tro på den oppnådde breddegraden uavhengig av hverandre, og ingen oppga senere noen grunn for at hans ord skulle trekkes i tvil.[102]

Shackleton fikk raskt offisiell anerkjennelse i form av utnevnelse til Commander of the Royal Victorian Order av kongen, som senere tildelte ridderskap.[103] RGS tildelte ham en gullmedalje, riktignok med en reservasjon: «Vi vil ikke foreslå å lage medaljen så stor som den som ble tildelt kaptein Scott», ble det uttalt fra offisielt hold.[104] Selv om han var en helt i publikums øyne, fikk ikke Shackleton den rikdommen han hadde forventet. De økte kostnadene ved ekspedisjonen og behovet for å møte lånegarantier gjorde at han måtte reddes fra finansiell ydmykelse ved et statlig stipend på 20 000 pund.[105]

«Farthest South»-rekorden som Nimrod-ekspedisjonen satte stod i mindre enn tre år, til Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911. For sin banebrytende bedrift mottok Shackleton hyllest fra Amundsen: «Det Nansen er for nord, er Shackleton for sør».[106] Deretter ble Shackletons ambisjoner for Antarktis løst med en transkontinental kryssing som han forsøkte på uten hell med Endurance-ekspedisjonen i 1914–17. Hans status som en ledende figur i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning ble imidlertid sikret. Andre medlemmer av Nimrod-ekspedisjonen oppnådde også berømmelse og posisjoner i de kommende årene. Edgeworth David, Adams, Mawson og Priestley mottok alle til slutt ridderskap, og de to siste fortsatte sine polare arbeider på senere ekspedisjoner, selv om ingen av dem dro sørover med Shackleton igjen. Mawson ledet den australasiatiske antarktisekspedisjonen i 1911–13, og Priestley var en del av Terra Nova-ekspedisjonens vitenskapelige lag. Frank Wild var nestkommanderende for «sjefen» på Endurance-ekspedisjonen og på den korte Shackleton-Rowett-ekspedisjonen, hvor han tok over kommandoen etter Shackletons død på Sør-Georgia i 1922.[107] Ti år etter returen fra Antarktis ble «Nimrod» knust til pinneved i Nordsjøen etter å ha gått på grunn ved Barber Sands utenfor kysten av Norfolk den 31. januar 1919. Kun to av hennes mannskap på tolv overlevde.[108]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ De fleste beretningene om ekspedisjonen oppgir avstanden «97 miles» uten å oppgi tilsvarende i engelske miles; symbolikken av å være innenfor 100 miles fra Sydpolen ble sett på som viktig av alle.[1]
  2. ^ Shackleton hadde blitt med Scott og Edward Wilson på en reise sørover i 1902–03, for å sette en rekord i sørlig breddegrad ved 82°17′S. Alle tre led både av utmattelse og sannsynlig begynnende skjørbuk under tilbaketuren til basen, men Shackleton var verst rammet.[3]
  3. ^ «Nimrod» var mindre enn halvparten så stor som «Discovery», et nybygd skip på 726 registertonn som ble brukt av Scott under Discovery-ekspedisjonen i 1901–04.[25]
  4. ^ Det førte til at den britiske regjeringen måtte garantere for 20 000 pund slik at Shackleton kunne svare sine garantister, og det er antatt at enkelte av lånene ble avskrevet.[32]
  5. ^ Et antarktisk postkontor hadde blitt etablert på Sør-Orknøyene i 1904 ved Orcadas meteorologiske stasjon, satt opp av William Speirs Bruces Scotica-ekspedisjon.[33]
  6. ^ Den nordlige referansen var til Peary, som på det tidspunktet hadde den nordlige rekorden på 87°6′N.[75]
  7. ^ Tre år senere på sin vei til Sydpolen navnga Amundsen det samme platået etter Kong Haakon av Norge.[80]. Ingen av navnene har overlevd på moderne kart.
  8. ^ Området med de tørre dalene (snøfrie) i de vestlige fjellene hadde blitt oppdaget under Scotts vestlige reise i 1903, men hadde enda ikke blitt ordentlig undersøkt.[89]
Referanser
  1. ^ Huntford, s. 269.
  2. ^ Amundsen, s. 486.
  3. ^ a b Preston, s. 65–66.
  4. ^ Riffenburgh (2006), s. 156.
  5. ^ Riffenburgh (2006), s. 126.
  6. ^ Riffenburgh (2006), s. 117.
  7. ^ Riffenburgh (2006), s. 105.
  8. ^ Riffenburgh (2006), s. 104.
  9. ^ Riffenburgh (2006), s. 124.
  10. ^ Preston, s. 68.
  11. ^ Huntford, s. 117.
  12. ^ a b Huntford, s. 120–121.
  13. ^ Fisher, s. 99.
  14. ^ Huntford, s 145.
  15. ^ Fisher, s. 103.
  16. ^ a b c d «Measuring Worth» (engelsk). Institute for the Measurement of Worth. Besøkt 8. januar 2010. 
  17. ^ Huntford, s. 156.
  18. ^ Shackleton, s. 2–3.
  19. ^ Riffenburgh (2005), s. 108–110.
  20. ^ Fisher, s. 102.
  21. ^ Huntford, s. 171–172.
  22. ^ a b Huntford, s. 158–161.
  23. ^ Huntford, s. 156–157.
  24. ^ Huntford, s. 339.
  25. ^ Paine, s. 102.
  26. ^ Shackleton, s. 5–11.
  27. ^ Huntford, s. 175.
  28. ^ Shackleton, s. 11.
  29. ^ a b Huntford, s. 178–179.
  30. ^ Huntford, s. 183.
  31. ^ a b c d Riffenburgh (2005), s. 138–141.
  32. ^ Huntford, s. 314–315.
  33. ^ Speak, s. 92.
  34. ^ Huntford, s. 312.
  35. ^ Fisher, s. 128.
  36. ^ a b Riffenburgh (2005), s. 109–111.
  37. ^ Riffenburgh (2005), s. 125–126.
  38. ^ Riffenburgh (2005), s. 133.
  39. ^ Riffenburgh (2005), s. 123–125.
  40. ^ Shackleton, s. 17–18.
  41. ^ Riffenburgh (2005), s. 134 og s. 303.
  42. ^ Fisher, s. 121.
  43. ^ a b c d e f g h Riffenburgh (2005), s. 110–116.
  44. ^ Riffenburgh (2005), s. 292–293.
  45. ^ Shackleton, s. 2–3.
  46. ^ Shackleton, s. 20.
  47. ^ Riffenburgh (2005), s. 148.
  48. ^ a b Riffenburgh (2005), s. 144–145.
  49. ^ Fisher, s. 32–33.
  50. ^ a b Riffenburgh (2005), s. 151–153.
  51. ^ Shackleton, s. 52–53.
  52. ^ Shackleton, s. 52–56.
  53. ^ a b Riffenburgh (2005), s. 161–167.
  54. ^ Riffenburgh (2005) s. 170–171.
  55. ^ a b c d e Riffenburgh (2005), s. 171–177.
  56. ^ Shackleton, s. 81–91.
  57. ^ Riffenburgh (2005), s. 185.
  58. ^ Mills, s. 65.
  59. ^ «Frank Wild, by Leif Mills» (pdf) (engelsk). The Antarctic Circle. s. 2. Besøkt 24. mars 2010. 
  60. ^ Mills, s. 67.
  61. ^ Huntford, s. 237–238.
  62. ^ Huntford, s. 234–235.
  63. ^ Riffenburgh (2005), s. 201.
  64. ^ Shackleton, s. 153.
  65. ^ Shackleton, s. 171.
  66. ^ Riffenburgh (2005), s. 193.
  67. ^ Mills, s. 80, siterer Frank Wilds dagbok.
  68. ^ Shackleton, s. 180.
  69. ^ Riffenburgh (2005), s. 208–209 og s. 221–222.
  70. ^ Mills, s. 93, siterer Frank Wilds dagbok.
  71. ^ a b Huntford, s. 263–264.
  72. ^ Riffenburgh (2005), s. 226.
  73. ^ Shackleton, s. 200.
  74. ^ Shackleton, s. 204.
  75. ^ Shackleton, s. 205.
  76. ^ Mills, s. 96.
  77. ^ Shackleton, s. 207.
  78. ^ Huntford, s. 270.
  79. ^ a b Shackleton, s. 210.
  80. ^ Amundsen, s. 491
  81. ^ a b c d Riffenburgh (2005), s. 251–261.
  82. ^ Mills, s. 108, siterer Frank Wilds dagbok.
  83. ^ Riffenburgh (2005), s. 258.
  84. ^ Shackleton, s. 221.
  85. ^ Shackleton, s. 223.
  86. ^ Riffenburgh (2005), s. 261.
  87. ^ Riffenburgh (2005), s. 262–263.
  88. ^ a b c Riffenburgh (2005), s. 274–278.
  89. ^ Crane, s. 270.
  90. ^ Huntford, s. 238.
  91. ^ Shackleton, s.260–262.
  92. ^ Shackleton, s. 265.
  93. ^ Riffenburgh (2005), s. 238.
  94. ^ Shackleton, s. 291–292 (Davids beretning)
  95. ^ a b c d Riffenburgh (2005), s. 241–249.
  96. ^ Riffenburgh (2005), s. 293.
  97. ^ a b Riffenburgh (2005), s. 269–273.
  98. ^ Riffenburgh (2005), s. 279.
  99. ^ Huntford, s. 308.
  100. ^ Riffenburgh (2005), s. 286.
  101. ^ Shackleton, s. 362.
  102. ^ Riffenburgh (2005), s. 294.
  103. ^ Huntford, s. 315.
  104. ^ Riffenburgh (2005), s. 289–290.
  105. ^ Riffenburgh (2005), s. 290.
  106. ^ Riffenburgh (2005), s. 300.
  107. ^ Riffenburgh (2005), s. 302–303.
  108. ^ Riffenburgh (2005), s. 306–307.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Amundsen, Roald (2003). Sydpolen. Oslo: Kagge forlag. ISBN 82-489-0366-4. 
  • Crane, David (2005). Scott of the Antarctic. London: Harper Collins. ISBN 0007150687. 
  • Fisher, Margery og James (1957). Shackleton. London: James Barrie Books. 
  • Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder and Stoughton. ISBN 0340250070. 
  • «Measuring Worth» (engelsk). Institute for the Measurement of Worth. Besøkt 8. januar 2010. 
  • Mills, Leif (1999). Frank Wild. Whitby: Caedmon of Whitby. ISBN 0905355482. 
  • Paine, Lincoln (2000). Ships of Discovery and Exploration. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 9780395984154. 
  • Preston, Diana (1999). A First Rate Tragedy. London: Constable and Robinson. ISBN 0094795304. 
  • Riffenburgh, Beau (2005). «Nimrod»: the Extraordinary Story of Shackleton's First Expedition. City: Bloomsbury Publishing PLC. ISBN 0747572534. 
  • Riffenburgh, Beau (2006). «Nimrod»: Ernest Shackleton und die außergewöhnliche Geschichte der Südpolexpedition 1907- 1909 (tysk). Berlin: Berlin Verlag. ISBN 3-82700530-2. 
  • Shackleton, Ernest (1911). The Heart of the Antarctic. London: William Heinemann. ISBN 0786706848. 
  • Speak, Peter (2003). William Speirs Bruce. Edinburgh: National Museums of Scotland. ISBN 1-901663-71-X. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nimrodekspedisjonen&oldid=23359448»