Union (album)

Union
Format	Studioalbum
Artist, band	Yes
Utgitt	30. april 1991
Innspilt	1989–1990
Sjanger	progressiv rock,; pop, rock
Lengde	01:05:23
Lengde	65:23
Språk	Engelsk
Plateselskap	Arista
Produsent(er)	Jonathan Elias, Trevor Rabin, Jon Anderson, Steve Howe, Eddie Offord, Billy Sherwood og Mark Mancina
	Anmeldelse(r)
	Allmusic lenke; Rolling Stone lenke;
	Plass i kronologi

Union er det trettende studioalbumet fra progressiv rock-bandet Yes, utgitt i april 1991. Intensjonen var en sammenslåing av Yes-delen med Chris Squire, Trevor Rabin, Tony Kaye og Alan White med Yes-delen som bestod av Jon Anderson, Bill Bruford, Rick Wakeman og Steve Howe som spilte sammen som Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Dette skulle vise seg å bli vanskelig, og det bærer albumet preg av. Det var umulig å samle alle medlemmene i samme studio på samme tid, og derfor ble albumet spilt inn med «klippe og lime»-metoden. Yes-medlemmene leverte inn sine bidrag per post, og produsent Jonathan Elias fikk så hovedoppgaven å sette dette sammen. Han hentet også inn en hel del med studiomusikere for å ferdigstille albumet.

Albumet kom på 15.-plass på Billboard 200 i USA,^[1] og på 7.-plass på UK Albums Chart i Storbritannia.^[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Både ABWH og Yes var i gang med innspilling av nytt materiale da plateselskapet forlangte større blest rundt Yes-navnet. Chris Squire kontaktet Jon Anderson for å diskutere hva som kunne gjøres, og ideen om å slå sammen de to bandene til ett stort «mega-Yes» på åtte personer dukket snart opp. Det skulle bli en vanskelig prosess å få prosjektet i havn, og sluttresultatet ble ikke like godt mottatt av musikerne. Rick Wakeman har sagt utallige ganger at han hater albumet, og Steve Howe er nesten like misfornøyd. Bill Bruford følte han var blitt lurt med inn i Yes igjen, og ville heller fortsette innspillingen av et rent ABWH-album (med arbeidstittel Dialogue).

Hovedprodusent Jonathan Elias har blitt kraftig kritisert for at han hyret inn så mange studiomusikere, men i ettertid er det lett å forstå at det var nødvendig for i det hele tatt å få ferdigstilt albumet. Forestillingen om åtte glade musikere som samarbeider om et mesterverk forble en forestilling. I realiteten var samarbeidet begrenset til at det er Jon Anderson som er vokalist på samtlige spor, samt at Chris Squire synger bakgrunnsvokal på et par av «ABWH»-låtene.

Selv om Union fikk negative kritikker og solgte dårlig, ble den påfølgende «storbands»-turneen en kjempesuksess som ga mange håp om store ting i fremtiden. Dette er det første Yes-albumet Billy Sherwood er involvert i, som produsent og studiomusiker. Han skulle senere bli med i bandet som fulltids-medlem en kort periode. Etter at Union-turneen var over sluttet Wakeman, Bruford og Howe, og dette er det siste Yes-albumet der Bruford medvirker. Howe og Wakeman returnerte til bandet i 1996. I januar 2011 ble Union Live, med opptak fra konserter under Union-turneen, gitt ut på CD og DVD.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

«I Would Have Waited Forever» (Jon Anderson/Jonathan Elias/Steve Howe) – 6:32
«Shock to the System» (Anderson/Elias/Howe) – 5:09
«Masquerade» (Howe) – 2:17
«Lift Me Up» (Trevor Rabin/Chris Squire) – 6:30
«Without Hope You Cannot Start the Day» (Anderson/Elias) – 5:18
«Saving My Heart» (Rabin) – 4:41
«Miracle of Life» (Mark Mancina/Rabin) – 7:30
«Silent Talking» (Anderson/Bill Bruford/Elias/Howe/Rick Wakeman) – 4:00
«The More We Live – Let Go» (Billy Sherwood/Squire) – 4:51
«Angkor Wat» (Anderson/Elias/Wakeman) – 5:23
«Dangerous (Look in the Light of What You're Searching For)» (Anderson/Elias) – 3:36
«Holding On» (Anderson/Elias/Howe) – 5:24
«Evensong» (Bruford/Tony Levin) – 0:52
«Take the Water to the Mountain» (Anderson) – 3:10