Vest-Sahara

Vest-Sahara
الصحراء الغربية al-Ṣaḥrā' al-Gharbīyah
Flagg
Nasjonalt motto:
spansk: Libertad, Democracia, Unidad Frihet, demokrati, enhet
Innbyggernavn		Sahrawi, sahrawisk
Hovedstad		El Aaiún
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 77 266 000 km² 0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 171 612 000 (2021)
Bef.tetthet		2,3 innb./km²
Høyde o.h.		237 meter
Styreform		Republikk (i teorien)
President (i eksil)		Mohamed Abdelaziz
Statsminister (i eksil)		Bouchraya Hammoudi Beyoun
Offisielt språk		Arabisk
Uavhengighet fra		Spania 27. februar 1976
Valuta		Vestsahariske pesetas
Nasjonalsang		"Yabaniy Es-Sahara" (Sønner av Sahara)
ISO 3166-kode		EH
Toppnivådomene		.eh er reservert, men ikke i bruk
Landskode for telefon		+212
Vest-Sahara på Commons

Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975/1976, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som de facto administrasjonsmakt.

Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR i hvert fall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76.

Vest-Sahara er delt av en 2 700 km lang mur eller barriere som Marokko har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte og hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som bevokter muren.

FNs forhold til Vest-Sahara

FN definerte i 1963 Vest-Sahara som et såkalt ikke-selvstyrt område med Spania som administrator. Systemet med ikke-selvstyrte områder ble etablert gjennom FN-paktens artikkel 73 og 74 for å regulere forholdene for territorier som ikke hadde oppnådd selvstendighet, slik som kolonier og protektorater av ulike slag. FN har siden fastholdt at området er et ikke-selvstyrt område. Gjennom FN-operasjonen MINURSO har FN siden 1991 arbeidet for at det avholdes en folkeavstemning i Vest-Sahara for å avgjøre spørsmålet om uavhengighet.

SADR var per 2005 anerkjent av 70 stater, og medlem av Den afrikanske union.

Norges forhold til Vest-Sahara

Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, men har heller ikke anerkjent staten SADR. Mange av ungdomspartiene og noen av partiene i Norge har vedtatt at de ønsker anerkjennelse av SADR.

Det norske Utenriksdepartementet (UD) fraråder norske selskaper å drive privat næringsvirksomhet i området. Dette begrunnes med at Haag-konvensjonen av 1907 setter klare begrensninger for ressursutnyttelse i okkuperte, ikke-selvstyrte eller andre ikke selvstendige områder. UD har blitt anklaget for å være så tvetydig i sin kritikk at norske selskaper ikke har kunnet vite hvordan de skulle tolke budskapet. Norwatch har kritisert en rekke norske selskaper for å bedrive virksomhet i Vest-Sahara.

Petroleumsfondets etiske råd rådet i 2005 Finansdepartementet til å trekke investeringer i selskapet Kerr-McGee på grunn av selskapets oljeletingsvirksomhet i farvannet utenfor Vest-Sahara på oppdrag fra marokkanske myndigheter. Rådet mente letingen bidro til å legitimere Marokkos krav på suverenitet over området. Finansdepartementet valgte å følge rådet, og utelukke selskapet fra Petroleumsfondet, men det ble tatt inn igjen i 2006 fordi letevirksomheten da hadde opphørt.

Geografi

Vest-Sahara befinner seg i nordlige Afrika, og grenser i vest til Atlanterhavet, i nord til Marokko, i øst til Algerie og i sør til Mauritania. Landområdet har et areal på 266 060 km², og har 1 110 km kystlinje og 2 046 km grenser mot andre land. Territoriet består for det meste av stenørken og har generelt lite vegetasjon.

Demografi

Den opprinnelige befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, er et nomadefolk som er å finne i Vest-Sahara, sørlige Marokko og nordlige Mauritania. Før den marokkanske okkupasjonen bestod befolkningen nesten utelukkende av saharawier. Da Marokko invaderte territoriet militært i november 1975, flyktet majoriteten av befolkningen til flyktningleirer i Algerie og bor der fremdeles. Marokko har etter den tid flyttet en stor settlerbefolkning inn i territoriet og utgjør i dag flertallet av befolkningen.

Majoriteten av den saharawiske befolkningen (mellom 120 000 og 170 000) bor i dag i de saharawiske flyktningleirene i Tindouf, Algerie. Den delen av befolkningen som bor i det okkuperte Vest-Sahara er i mindretall i sitt eget land på grunn av den store marokkanske settlerbefolkningen.

Kultur

Typisk saharawisk teseremoni. Tatt i Tifariti i august 2009.

Foto: Kathrine Sund-Henriksen (2009)

Det saharawiske folket er et nomadefolk som for det meste har drevet med kameldrift, geitedrift og fisk. Kamelkjøtt, fisk, geitemelk og te er de viktigste bestanddelene i klassisk saharawisk mat. Te har en svært viktig plass i saharawisk kultur. I løpet av en te-seremoni er det vanlig med tre glass te. Det første er bittert som livet, det andre søtt som kjærligheten og det tredje mildt som døden.

Saharawisk kultur er preget av relativt egalitære styreformer og har lang tradisjon for å ta avgjørelser gjennom representative råd. De har derfor aldri anerkjent en overmakt eller konge av noe slag og har aktiv kjempet mot franske, spanske og marokkanske koloniherrer.

På grunn av okkupasjonen er det vanskelig for den saharawiske befolkningen i flyktningleirene og umulig for befolkningen i det okkuperte Vest-Sahara å drive nomadekulturen videre. Enkelte av saharawiene i flyktningleirene drar fortsatt på sommeren ut i de frigjorte områdene i Vest-Sahara som nomader. Dette gjør de hovedsakelig i området rundt Tifariti i den nordligste delen av de frigjorte områdene.

Økonomi

Til tross for at Vest-Sahara for det meste består av ørken og halvørken, er landområdet rikt på naturressurser. Befolkningen er tradisjonelt nomadiske. Vest-Sahara har blant verdens rikeste fiskeforekomster, og store fosfatgruver. Det er antatt at det befinner seg store olje- og gassreserver i havbunnen utenfor området. All økonomisk aktivitet i Vest-Sahara er kontrollert av den marokkanske regjeringen, som tilbyr skattelette og subsidier til marokkanske bosettere i de okkuperte områdene. Inntektene er likevel betraktelig lavere enn i Marokko.

Historie

Antikken

I byen Tifariti, nordøst i Vest-Sahara er det funnet helleristninger, hulemalerier og andre tegn til bosettinger som er over 8000 år gamle. Langs kysten er det sannsynlig at det var bosetninger enda tidligere.

Kolonitiden

Brev fra 1500-tallet viser at Sultanen av Marokko ikke anså området som sitt eget territorium. Området ble i løpet av 1700-tallet, i likhet med store deler av Nordvest-Afrika, en fransk koloni. Vest-Sahara var en del av den franske kolonien Vest-Afrika frem til Berlin-konferansen i 1884, der området ble skilt ut som Spansk Sahara til Spania. Den saharawiske motstanden mot kolonimakten fortsatte også mot spanjolene. I 1960 vedtok FNs Generalforsamling at en rekke territorier, deriblant Vest-Sahara, hadde rett på selvbestemmelse. De ba også Spania starte en dekoloniseringsprosess.

Dekolonisering

I 1973 ble saharwienes frigjøringsorganisasjon Polisario stiftet, for å bekjempe kolonimakten militært. På grunn av stadig større militær aktivitet fra Polisario, ble kolonien mindre lønnsom. Dette kombinert med press fra FN gjorde at Franco-regimet ga etter og startet en dekolonieringsprosess i 1974. Starten av prosessen var å gjennomføre en folketelling for å kunne gjennomføre en folkeavstemning.

I 1975 ba Marokko og Mauritania FN om at dekoloniseringsprosessen ble stoppet, for de mente de hadde krav på området. FN stanset, for første gang i historien, en dekoloniseringsprosess, for at Marokko og Mauritania skulle få prøvd saken i Den internasjonale domstolen i Haag. Dommen var entydig på at, til tross for at det fantes visse historiske bånd, var dette ikke nok til at landene hadde krav på territoriet.

Invasjon og geriljakrig (1975–1991)

Vraket av en marokkansk F-5 Tiger II, skutt ned av Polisario under kampene om Tifariti i 1991.

Foto: Jørn Sund-Henriksen (2009)

Selvbestemmelsesprosessen kom aldri igang igjen. Marokko og Mauritania hadde brukt månedene til å planlegge invasjon. I november 1975 invaderte Marokko territoriet fra nord og Mauritania fra sør og øst. Det sto på det tidspunktet fremdeles spanske styrker i Vest-Sahara, men de hindret ikke invasjonen. Spania trakk seg formelt ut 26. februar 1976, og den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte dagen etter, 27. februar 1976, Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Dette er også republikkens nasjonaldag.

Marokkos militære strategi var å angripe den saharawiske sivilbefolkningen. Dette for at Polisario, som da hadde bygd seg opp til å være en betydelig militærstyrke, skulle være opptatt med å beskytte sivilbefolkningen, i stedet for å hindre invasjonen. En annen effekt av å angripe sivilbefolkningen var at de ble drevet på flukt, og dermed forsvant ut av territoriet. Spanske universiteter og advokater har åpnet folkemordeetterforskning mot Marokko for angrepene på sivilbefolkningen i begynnelsen av krigen. Ubevæpnede flyktningstrømmer ble blant annet bombet med napalm.

Samtidig som Marokko invaderte militært ganske langt inn i landet, gjennomførte de et propagandastunt ut ved kysten, der media og spanske styrker holdt til. Flere tusen ubevæpnede marokkanere kledt i grønt med store marokkanske flagg krysset grensen for å «ta tilbake» territoriet. Dette omtales som Den grønne marsjen. Samtidig var enorme saharawiske flyktningstrømmer på vei gjennom Saharaørkenen til Algerie. Dette omtales som Den sorte marsjen, og i løpet av de første månedene av krigen flyktet majoriteten av innbyggerne i landet til nabolandet Algerie. Der bor de og etterkommerne deres fortsatt i dag.

Mauritania hadde mindre suksess med sin invasjon. De invaderte fra sør og øst, men sto svakere militært enn Marokko. Samtidig utgjør saharawiene en betydelig folkegruppe i Mauritania, som hadde større sympati med Polisario enn sentralregjeringen. Til tross for at Mauritania klarte å drepe Polisario-lederen El-Ouali Mustapha Sayed i et slag 9. juni 1976, gikk det galt med felttoget. Etterhvert tok Polisario kontroll over store deler av Mauritania og i 1979 sto de utenfor hovedstaden Nouakchott. Regjeringen måtte gå av og den nye regjeringen inngikk fredsavtale med Polisario, anerkjente Den saharawiske arabiske demokratiske republikk og ga avkall på alle krav på Vest-Sahara.

Marokko slet også med sin krig mot Polisario. Til tross for at Marokko var totalt overlegen militært, slet i et terreng hvor Polsario var lommekjent. Samtidig var det stor forskjell på moralen i de to militærstyrkene. Polisario slåss for sin uavhengighet, mens de marokkanske soldatene sloss mot innbitt fiende i et fremmed land. Polisarios taktikk var en aggressiv form for geriljakrig, der de slo til mot marokkanske styrker med stor hurtighet, og forsvant igjen før de fikk forsterkninger. I begynnelsen gjorde de dette gjennom kavaleriangrep med kameler, men etterhvert tok de mer i bruk biler.

I tillegg til at de slet militært, var krigen veldig dyr for Marokko. Polisarios angrep på fosfatgruven i landet, førte til at eksporten var omtrent null. Krigen kosten veldig mye og satte press på Marokkos allerede anstrengte økonomi. Etterhvert endret Marokko strategi og begynte å bygge massive forsvarsvegger på begynnelsen av 1980-tallet. Først rundt «det nyttige trianglet» rundt El Aioun og fosfatgruven. Etter at de hadde fått kontroll over dette området, begynte de å bygge murer slik at de fikk kontroll over stadig større områder, mens Polisario slet med å få gjennomført sine hurtige geriljaangrep. Den siste forsvarmuren de bygde, hvor også stridsgrensa står i dag, er 2200 km lang og deler landet i to fra nord til sør.

Til tross for at forsvarmurene førte til at krigslykken snudde, hadde Marokko ikke råd til å opprettholde krigføringen på lang sikt. De ba derfor om fredsforhandlinger i 1988, men Polisario avviste dette. Gjentatte forsøk på å få til fredsforhandlinger lyktes ikke før i 1991, og da ble det inngått en våpenhvileavtale som innebar folkeavstemning om territoriets fremtid.

Videre utvikling i konflikten

Som en del av våpenhvileavtalen, ble det enighet om at en folkeavstemning skulle gjennomføres i 1992. Gjennom avstemningen skulle lokalbefolkningen få avgjøre hvorvidt de ønsket at området skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko. Til tross for at partene har blitt enige om at en avstemning skal avholdes, nekter nå Marokko for at den skal finne sted.

I 2004 ble Western Sahara Resource Watch (WSRW) etablert. WSRW består av organisasjoner og privatpersoner fra nesten 40 land. Organisasjonen undersøker og utfører kampanjer rundt utenlandske selskaper som er involvert i handelsaktivitet i Vest-Sahara.

Vest-Sahara og Øst-Timor

Vest-Sahara og Øst-Timor blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis spansk og portugisisk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken.

Litteratur

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 13. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 35. ISBN 8254002312. 

Eksterne lenker

• (en) Western Sahara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) صحراء غربية - Sahara Occidental – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Statistikk og andre data om Vest-Sahara i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• vest-sahara.no Støttekomiteen for Vest-Sahara
• Sahara Update Nyhetsside, engelsk
• arso.org Nyhetsside, fransk