Algekule

Algekule
	Algekuler i Akansjøen på Hokkaido.
	Nomenklatur
	Aegagropila linnaei; Kützing, 1843
	Populærnavn
	Algekule; Moseball; Marimoball
	Klassifikasjon
Rike	Protoktister
Divisjon	Grønnalger
Klasse	Ulvophyceae
Orden	Cladophorales
Familie	Cladophoraceae
	Økologi
Antall arter:	1
Habitat:	Ferskvann
Utbredelse:	Nordlige halvkule
	Inndelt i

De tre formene av *Aegagropila linnaei*: Kule, frittflytende filamenter og litofytisk

Aegagropila linnaei (norske navn^[1]: algekule, moseball eller marimoball; japansk: 毬藻 – marimo) er en art av alger som finnes i noen innsjøer på den nordlige halvkule. Kulevarianten er en sjelden utgave som vokser til en stor, grønn ball med et fløyelsaktig utseende. Kolonier av slike kuler er funnet i Skottland, Japan, Estland og på Island.

Klassifisering og nomenklatur[rediger | rediger kilde]

Algekuler ble først oppdaget i 1823 av botanikeren Anton E. Sauter i Irrsjøen i Østerrike. Slekten Aegagropila ble etablert av Friedrich T. Kützing i 1843, der A. linnaei var navnet på arten som dannet sfæriske opphopinger. Alle Aegagropila-artene ble senere overført til undergenus Aegagropila av slekten Cladophora av samme forfatter (Kützing, 1849). Deretter har A. linnaei blitt innkvartert i slekten Cladophora i Cladophorales og har blitt omdøpt til Cladophora aegagropila (Linnaeus) Kützing og Cladophora sauteri (Nees von Eisenbeck ex Kützing) Rabenhorst. Etter omfattende DNA-forskning i 2002 ble navnet tilbakestilt til Aegagropila linnaei. Tilstedeværelsen av kitin i celleveggene gjør algen forskjellig fra slekten Cladophora.

Arten ble oppdaget i Akansjøen i Japan av botanikeren Tatsuhiko Kawakami. Han kalte planten marimo. Mari er en lekeball og mo er et samlebegrep for planter som vokser i vann. Ainoenes navn er torasampe («sjønisse») og tokarip («vannruller»). I Norge går algekuler noen ganger under navnet «moseballer», selv om de ikke er i slekt med mose. På Island kalles algekulene kúluskítur av de lokale fiskerne ved Mývatn (kúla = ball; skítur = skitt), fordi planten ble ansett for å være et ugress som viklet seg inn i fiskegarnene. Det generiske navnet Aegagropila (Αεγαγρόπιλα) er gresk for «geitehår».

Vekstformer[rediger | rediger kilde]

Aegagropila linnaei vokser i tre ulike former. Den ene er litofytisk (som vokser på steiner), og finnes gjerne på skyggesiden av steiner. En annen type vokser som frittflytende filamenter (tråder) som ofte danner et teppe på en leirete innsjøbunn. Den tredje formen er kulen, der algen vokser til store baller av tettpakkede filamenter som stråler ut fra midten. Kulene har ikke noe kjerne av noe slag.

Økologi[rediger | rediger kilde]

Eksistensen av marimo-koloniene i Akansjøen og Mývatn avhenger av artens tilpasning til et svakt lysregime, kombinert med et dynamisk samspill av vindinduserte strømmer, sjømorfologi, bunnsubstrat og sedimentering. Vekstraten på algekuler er veldig sakte; bare omkring 5 millimeter per år. I Akansjøen vokser de seg spesielt store, opptil 20-30 cm^[2]. Mývatn har tette kolonier av algekuler som vokser til ca. 12 cm i diameter og danner tepper på sjøbunnen i dybder fra 2-2,5 m. Koloniene ble oppdaget i 1978, men har krympet betydelig i størrelse siden da. Den runde formen på algekulen opprettholdes av en mild bølgebehandling som av og til vender den. Ballene er grønne hele veien rundt, noe som medvirker til at de kan fotosyntesere uansett hvilken side som vender oppover. Innsiden av ballen er også grønn og fullpakket med sovende kloroplaster som blir aktivisert om noen timer hvis ballen går i stykker. Den bølgende behandlingen renser også ballene for detritus. Siden noen kolonier har to eller tre lag med algekuler, er det nødvendig med bølger for å tromle dem rundt slik at hver ball når lyset. Den sfæriske formen har et lavt forhold mellom overflate og volum når man sammenligner med et blad. Dette begrenser fotosyntesen og derfor også maksimal størrelse på algekulene.

Bevaring og kulturelle aspekter[rediger | rediger kilde]

Den raskt avtagende mengden av algekuler i Mývatn er bekymringsfull, men av en ukjent grunn har noen av de viktigste koloniene alle forsvunnet de siste årene. Ved Akansjøen gjøres det stor innsats for å bevare algekulene. Dette inkluderer en årlig tre-dagers marimo-festival hvor ainofolket, Hokkaidōs urfolk, spiller en viktig rolle. På grunn av deres tiltalende utseende tjener algekulene også som et symbol for miljøbevissthet. De har en viss likhet med Jorda i å være grønn og rund, og i deres behov for å rotere for å motta lys på alle sider. I Japan ble algekule en beskyttet art allerede i 1920, definert som en naturlig skatt. Små baller som selges som suvenirer, er håndrullet fra frittflytende filamenter. Algekule fikk status som beskyttet art på Island i 2006. Både Mývatn og Akansjøen er beskyttet, henholdsvis som naturreservat og som nasjonalpark.