Dunfermline

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dunfermline
Flyfoto av Dunfermline Abbey og det historiske området
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landSkottlands flagg Skottland
Region:Fife
StatusBy (town)
Retningsnummer01383
Areal18 311 215 kvadratmeter
Befolkning58 508 (2020)
Bef.tetthet0 innb./kvadratmeter
Kart
Dunfermline
56°04′17″N 3°27′42″V
Dunfermline på Commons

Dunfermline (skotsk-gælisk: Dùn Phàrlain; skotsk: Dunfaurlin) er en by, sogn og en kongelig burgh i Fife i Skottland. Byen ligger på en høyde rundt 5 km fra den nordlige bredden av Firth of Forth, nordvest for Edinburgh. Byen er den historiske hovedstaden i Skottland og Robert Bruce er begravd i klosteret. Byen krysser fra nord til sør av Pittencrieff Glen, en dyp, malerisk og krokete dal som byen muligens har fått sitt navn etter. På bunnen av dalen flyter Lyne Burn. Dunfermline har en beregnet befolkning på 58 508 innbyggere i 2020.[1]

De eldste kjente bosetningene i området rundt Dunfermline dateres sannsynligvis så langt tilbake som den neolittiske perioden. Området var ikke regionalt betydelig før i minste i bronsealderen. Byen ble først gang dokumentert skriftlig på 1000-tallet, med ekteskapet til Malcolm III, kongen av skottene, og Margaret ved kirken i Dunfermline. Som hans dronningkonsort etablerte Margaret en ny kirke dedikert til den hellige treenighet, som utviklet seg til et kloster under deres sønn David I i 1128. Under regjeringstiden til Aleksander I ble kirken - senere kjent som Dunfermline Abbey – fast etablert som et velstående kongelig mausoleum for den skotske kronen. Totalt atten kongelige, inkludert syv konger, ble gravlagt her fra dronning Margaret i 1093 til regent Robert Stewart i 1420. Robert Bruce ble den siste av de syv skotske kongene som ble gravlagt i 1329. Levningene hans ble gjenoppdaget og begravet på nytt i 1821, grunnet arkeologiske utgravninger på grunnen av det som hadde vært den østlige delen av klosteret som ble lokaliseringen for den nye Abbey Church, klosterkirken.

Byen er et stort servicesenter for vestlige Fife. Dunfermline har beholdt mye av sin historiske betydning, i tillegg til å tilby fasiliteter for fritid. Sysselsettingen er fokusert i tjenestesektoren, med den største arbeidsgiveren er kringkastingsselskap Sky UK. Andre store arbeidsgivere i området inkluderer Amazon.com (nettforhandler), Best Western (hoteller), CR Smith (vindusproduksjon), FMC Technologies (offshoreenergi), Lloyds og Nationwide (begge finansielle tjenester).[2]

Som en del av de kommunale æresbevisninger i kjølvannet av dronning Elizabeth IIs platinajubileum ble det kunngjort den 20. mai 2022 at Dunfermline ville bli tildelt bystatus. Det skulle formelt bli tildelt statusen gjennom Letters Patent (konglig brev) senere i 2022.[3][4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Levninger av Malcolm Canmores tårn

Det har vært ulike tolkninger av opphavet til stedsnavnet Dunfermline.[5] Det første elementet, dun, er fra gælisk som «(befestet) høyde», det vil si bygdeborg. Det er antatt at det referer til steinete framspring på stedet for Malcolm Canmores tårn i Pittencrieff Glen (nå Pittencrieff Park).[6] Resten av navnet er problematisk.[6] Det andre elementet, «fermen» kan ha vært et alternativt navn for Tower Burn i henhold til en middelaldersk opptegnelse publisert i 1455 som sammen med Lyne Burn i sør antyder stedet for en befestning mellom disse to vassdragene.[5][6]

Den første registreringen av en bosetning i Dunfermline-området var i neolittisk tid (bondesteinalderen). Dette er vist med funn av en steinøks, noen pilspisser av flint og en utskåret steinkule nær byen.[5][7] Et beskjæringsmerke, som antas å ha blitt brukt som en mulig innhegning for graver, er avdekket ved Deanpark House, også i nærheten av byen. Innen bronsealderen begynte området å få en viss betydning. Viktige funn inkluderer en bronseøks i Wellwood og en torque (halsring) av gull fra dagens kirkegård.[8] Hellekistebegravelser fra bronsealderen har også blitt oppdaget både i Crossford og Masterton, hvor sistnevnte inneholder et par armbind, en bronsedolk og et sett halskjede som antas å ha komplementert en dobbel begravelse.[8][9]

Dunfermline Abbey

Den første historiske nedtegnelse for Dunfermline ble gjort på 1000-tallet.[10] Ifølge krøniken til John av Fordun fra 1300-tallet, giftet Malcolm III seg med sin andre brud, den anglo-ungarske prinsessen Margaret (senere helgenerklært), ved kirken i Dunfermline mellom 1068 og 1070;[11] seremonien ble utført av Fothad, den siste gælisk biskop av St. Andrews.[10][12] Malcolm III etablerte Dunfermline som et nytt sete for kongemakten på midten av 1000-tallet og satte i gang endringer som til slutt gjorde byen til den faktiske hovedstaden i Skottland i store deler av perioden fram til attentatet på Jakob I i 1437.[12] Etter ekteskapet med kong Malcolm III oppmuntret den religiøse dronning Margaret ektemannen til å konvertere det lille culdee-kapellet til en kirke for benediktinermunker.[12] Culdeene var medlemmer av en asketisk kristen sekt. Den eksisterende culdee-kirken var ikke lenger i stand til å møte etterspørselen etter sin voksende menighet på grunn av en stor økning i befolkningen i Dunfermline fra ankomsten av angelsaksisk adel som kom inn i Skottland.[18] Grunnleggelsen av denne nye kirken i Dunfermline ble innviet rundt 1072, men ble ikke registrert i byens opptegnelser.[13]

Kong David I av Skottland (kongetid 1124-1153) skulle senere gi denne kirken, dedikert til den hellige treenighet, til unam mansuram in burgo meo de Dunfermlyn som oversettes til «et hus eller bolig i min burgh Dunfermline».[10][14] Grunnlaget for kirken utviklet seg til et kloster i 1128, under David I.[12][15]

Klosteret Dunfermline Abbey kam til å spille en stor rolle i den generelle romaniseringen av religion (konverteringen til katolisismen) i hele kongeriket. På toppen av sin makt kontrollerte klosteret fire burgher, tre kongelige domstoler og en stor portefølje av landområder fra Moray i nord og ned til Berwickshire.[12] Fra tiden til Aleksander I (kongetid 1104–28) ble klosteret også solid etablert som et velstående kongelig mausoleum for den skotske kronen.[16]

Kontorene til Erskine Beveridge, nå omgjort til boliger

Totalt atten kongelige, inkludert syv konger, ble gravlagt her fra dronning Margaret i 1093 til Robert Stewart, 1. hertug av Albany i 1420.[17] Under kampen for skotsk uavhengighet fra engelsk styre, mellom 1296 og 1329, hadde Robert Bruce insistert så tidlig som i 1314 at han ønsket å bli gravlagt i det kongelige mausoleet i Dunfermline. Dette var slik at han kunne opprettholde arven fra tidligere skotske konger som ble gravlagt her, og refererte til dem som våre «forgjengere».[18] Robert Bruce (kongetid 1306–1329) ville til slutt bli den siste av de syv skotske kongene som ble gitt denne æren i 1329, selv om hjertet hans ble ført til Melrose Abbey.[19]

Dunfermline hadde blitt en burgh mellom 1124 og 1127, om ikke før denne tiden.[18][14] Dunfermline Palace var også knyttet til klosteret, og den første kjente dokumentasjonen om Auld-alliansen ble signert der 23. oktober 1295. Alliansen besto av tre riker, Skottland, Frankrike og Norge.

Selv om den andre sønnen til kong Jakob VI av Skottland og Anna av Danmark, prins Karl ble født i Dunfermline Palace i Fife den 19. november 1600, avsluttet foreningen av kronene, da Skottland og England ble samlet under en monark, byens kongelige forbindelser da Jakob VI flyttet skotske hoffet til London i 1603.[20] Kong Karl ble dermed den siste monarken som ble født i Skottland.

Reformasjonen i Skottland i 1560 var et tap av Dunfermlines kirkelige betydning. David Ferguson var byens første reformerte minister. Den 25. mai 1624 oppslukte en brann rundt tre fjerdedeler av byen. Noen av de overlevende bygningene fra brannen var palasset, klosteret og abbedens hus.[20][21][12]

Den økonomiske nedgagen til Dunfermline varte fram til en linindustri ble begynt på begynnelsen av 1700-tallet.[22] En grunn til at byen ble et senter for lin, var at det var nok vann til å drive møllene og nærliggende havner langs kysten av Fife. Disse havnene handlet også med Østersjøregionen og Nederlandene.[22] En annen grunn var en industrispionasje i 1709 av en vever kjent som James Blake, som fikk tilgang til verkstedene til en fabrikk for damasklin i Edinburgh ved å late som om han var enkel sjel for å finne ut og lære formelen utenat.[22][23] Da Blake kom tilbake til hjembyen i 1718, etablerte han en industri med damasklin i byen.[22] Den største av de skotsk fabrikkene var St Leonard's Mill som ble etablert av Erskine Beveridge i 1851. Et lager og kontorblokk ble senere lagt til rundt 1869. Andre linfabrikker ble bygget på land både i nord- og sørenden av byen.[24] I løpet av midten av 1800-tallet begynte maskinvev å erstatte lindamask. Sistnevnte overlevde ikke, og gikk i forfall rett etter slutten av første verdenskrig.[25] I 1909 etablerte Royal Navy Skottlands eneste skipsverft for Royal Navy ved Rosyth i nærheten. Etterkrigstidens boliger begynte på slutten av 1940-tallet med bygging av midlertidige prefabrikker og svenske tømmerhus rundt områder som Kingseat og Townhill. Ytterligere anskaffelser ble gjort for strøm, vann og avløpsanlegg. Kommunale boliger var fokusert mot Abbeyview, på en stor tomt 97 hektar langs Aberdour Road; Touch, sør for Garvock Hill; Bellyeoman og Baldridgeburn. Private boliger ble fokusert nord for Garvock Hill og på stedet for West Pitcorthie Farm.[26] tre nye barneskoler, ny samfunnsinfrastruktur, arbeidsareal og Fritidsparken Fife. Med utvidelsen har det vært en dramatisk økning i byens befolkning; mer enn 20 % over en 15-årsperiode.

Fife Council har begynt å utarbeide planer for en utvidelse av tilsvarende skala på Dunfermlines sørvest,[27] vest- og nordsider, som vil se opprettelsen av 4000 hjem, en ny videregående skole og tre nye barneskoler i første fase.[28]

Tidligere Pilmuir Works tekstilmølle

Dunfermline har opplevd betydelig ekspansjon siden 1999, særskilt i en korridor med utvidelser på østsiden av byen. Denne veksten har ført til det meste av befolkning har gått mot byens grense med M90-veikorridoren; Det er planlagt å fortsette til 2022. Viktige utbygginger inkluderer etableringen av Duloch og Masterton-nabolagene med over 6000 boliger, tre nye barneskoler, ny infrastruktur, arbeidsareal og Fritidsparken Fife. Med denne utvidelsen har det vært en dramatisk økning i byens befolkning; mer enn 20 % over en 15-årsperiode. Fife Council har begynt å utarbeide planer for en utvidelse av tilsvarende skala på Dunfermlines sørvest,[29] vest- og nordsider,[30] som vil se opprettelsen av 4000 hjem, en ny videregående skole og tre nye barneskoler i første fase.[31]

I dag er Dunfermline hovedsenteret for West Fife-området, og regnes også for å være en hybelby for Edinburgh.[25][32][33] Byen har shoppingmuligheter, en stor offentlig park, et hovedcampus for Fife Collage ved Halbeath og en fritidspark utenfor byen med en kino med flere saler og en rekke restauranter. Nettforhandleren Amazon.com har åpnet et stort distribusjonssenter i Duloch Park-området i Dunfermline.

Industri[rediger | rediger kilde]

På 1700-tallet skrev den engelske forfatteren Daniel Defoe at byen viste «den komplette perfeksjonen av forfall», men den fikk igjen framgang. Det ble etablert en lintøyindustri og veving av tekstiler ble introdusert i 1718 av James Blake som hadde lært prosessen i Drumsheugh i nærheten av Edinburgh. På denne tiden var prosessen en industrihemmelighet, og det sies at James Blake fikk lurt seg inn ved å spille idiot, og etter 1718 ble handelen med lintøy økt i store byks, men også på grunn av kvaliteten og formgivingen til byens fabrikanter.

Annen industri som har bidratt til byens framgang er farging og bleking, messing- og jernindustri, maskinkonstruksjon, bryggeri og destillering, konfeksjon, reip- og tauproduksjon, produksjon av såpe og talglys.

Bygninger[rediger | rediger kilde]

[Abbot House, Dunfermline (bakfra)

Dagens kloster er dominert av en sognekirke som bærer navnet «Kong Robert The Bruce» rundt dets sentrale tårn. Skottlands store helt er begravd under klosteret, skjønt hans hjerte ligger i Melrose i sydlige Skottland. Da sognekirken ble bygget i 1821 ble kongens kiste bygget inn under prekestolen. Hans endelige hvilested er nå markert med en spektakulær messingtavle.

Foruten New Abbey-kirken finnes United Free-kirken i Queen Anne Street, som ble grunnlagt av Ralph Erskine, og Gillespie-kirken, navngitt etter Thomas Gillespie (1708–1774), en annen leder av bevegelsen for å løsrive kirken fra staten. Erskine er æret med en statue foran hans egen kirke og en sarkofag over graven hans på klosterets kirkegård. Gillespie er æret med en minnetavle i marmor på veggen over hans hvilested inne i klosteret.

Bystyrets bygning, i blanding av skotsk herskap og fransk gotisk stil, har byster av flere skotske overhoder, en byste av Robert Burns og Noel Patons maleri av Spirit of Religion.

Sport[rediger | rediger kilde]

East End Park, hjemmestadium ti Dunfermline Athletic F.C.

Dunfermline har et profesjonelt fotballag, Dunfermline Athletic FC, som spiller i nest øverste divisjon. Klubben holder til på East End Park i Halbeath Road og har kallenavnet «The Pars». Klubben vant den skotske cupen i 1961 og 1968 og kvalifiserte seg dermed for Cupvinnercupen.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Louise Carnegie Memorial Gates, leder inn til Pittencrieff Park

Dunfermlines best kjente musikkeksport er punkebandet The Skids som hadde en viss berømmelse på slutten av 1970-tallet. En av deres album hadde tittelen «Dunfermline» og deres største hit, «Into the Valley» er fortsatt sunget av lokale fotballfans.

En annen kjent rockegruppe fra stedet er Nazareth, som hadde en viss suksess i løpet av 1970-tallet, deres største hit var «Love Hurts». Nazareth har fortsatt tilhengere og bandet turnerer ennå.

Dunfermline er også hjemstedet for gruppene Big Country og Summerisle og som fødestedet for sangeren og skuespilleren Barbara Dickson.

Kjente personer[rediger | rediger kilde]

Visning av Andrew Carnegie Birthplace Museum

Kongene David II av Skottland og Jakob I av Skottland ble begge født her. Flere andre betydningsfulle navn har også tilknytning til Dunfermline; poeten Robert Henryson (1430–1506) var lærer i byen; kirkehistorikeren John Row (1568–1646) levde i Carnock, 5 km øst for sentrum; og David Fergusson (død 1598), som utga den første samlingen av skotske ordtak (ikke utgitt før 1641), var prest for sognet; poeten Robert Gilfillan (1798–1850); og Sir Joseph Noel Paton (1821–1901) var maler og poet, og hans far var designer for tekstilindustrien, de var alle født i Dunfermline.

Av dagens kjente er Ian Anderson, fra rockegruppen Jethro Tull, født her den 10. august 1947, og det samme med forfatteren Iain Banks den 16. februar 1954.

Andrew Carnegie (1835–1919) er den mest feirede av byens sønner ettersom han er stedets største bidragsyter. Han ga sitt fødested et bibliotek og offentlig bad, og i 1903 områdene Pittencrieff Park og Glen, rike i historiske assosiasjoner så vel som i rike naturområder. Han ga også obligasjoner tilsvarende en årlig sum på 25 000 pund i en stiftelse for parkens vedlikehold, støtte for teaterproduksjoener, støtte for periodiske utstillinger av kunst, og selv om New Yorks Carnegie Hall er mer kjent, har Dunfermline sin egen.

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Dunfermline har tre vennskapsbyer:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Mid-2020 Population Estimates for Settlements and Localities in Scotland». National Records of Scotland. 31. mars 2022
  2. ^ «Dunfermline Area: Economy and Employability 2014» (PDF). Fife Council. Februar 2014. s. 4. Arkivert fra originalen (PDF) den 9. august 2014.
  3. ^ «Dunfermline is now officially a city». Dunfermline Press. 19. mai 2022
  4. ^ Morrow, Daniel (20. mai 2022): «What defines a city and how is it decided as Dunfermline awarded new status». Daily Record.
  5. ^ a b c Dennison & Stronach (2007), s. 3–4.
  6. ^ a b c Taylor & Márkus (2006), s. 309–310.
  7. ^ Cowie, Trevor (1993): «A survey of Neolithic pottery of eastern and central Scotland» (PDF). Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland: 25.
  8. ^ a b Dennison & Stronach (2007), s. 9.
  9. ^ Close-Brooks, Joanna (1971–1972): «A Bronze Age cemetery at Aberdour Road, Dunfermline, Fife» (PDF). Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland. 104.
  10. ^ a b c Dennison & Stronach (2007), s. 15-16.
  11. ^ John av Fordun (1872): Chronicle of the Scottish Nation, Edinburgh, Edmonston and Douglas, s. 203. I The Historians of Scotland, bind IV.
  12. ^ a b c d e f Lamont-Brown (2002), s. 178–180.
  13. ^ Henderson, Ebenezer (2015): The Annuals of Dunfermline and Vincity from the earliest authentic period to the present time 1069–1878, Arkose Press, ISBN 9781344050470, s. 17.
  14. ^ a b Fawcett (2005), s. 2
  15. ^ Fife Regional Council: Medieval Abbeys and Churches in Fife, s. 16.
  16. ^ Fawcett (2005), s. 139
  17. ^ Fawcett (2005), s. 150
  18. ^ a b Fawcett (2005), s. 114
  19. ^ Fawcett (2005), s. 114
  20. ^ a b Durie (2010), s. 17
  21. ^ Dennison & Stronach (2007), s. 35.
  22. ^ a b c d Pearson (2000), s.10.
  23. ^ Lamont-Brown (2002), s. 186.
  24. ^ Simpson, Eric (1987): The Auld Grey Toun – Dunfermline in the time of Andrew Carnegie 1835–1919, ‎ Carnegie Dunfermline Trust, s. 85.
  25. ^ a b Pride (1999), s. 8–10.
  26. ^ McEwan (2009), s. 87
  27. ^ «Dunfermline». Stirling Developments. Arkivert fra originalen den 5. desember 2014.
  28. ^ «Dex mark II would be a nightmare». Dunfermline Press. Arkivert fra originalen den 4. desember 2014.
  29. ^ «Dunfermline». Stirling Developments. Arkivert fra originalen den 5. desember 2014.
  30. ^ «North West Dunfermline» (PDF). I&H Brown. Arkivert fra originalen (PDF) den 5. desember 2014.
  31. ^ «Dex mark II would be a nightmare». Dunfermline Press. Arkivert fra originalen den 4. desember 2014.
  32. ^ «Dunfermline – Panoramic Earth Virtual Tour». Arkivert fra originalen den 2. oktober 2011.
  33. ^ «The Voices Recordings – Leisure cente workers», BBC – Voices
  34. ^ a b c d e f «Town Twinning», Fife Direct 29. juli 2010

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, Michael (2000): James I (Stewart Dynasty in Scotland). Tuckwell Press Ltd. ISBN 978-1-86232-105-2.
  • Cavendish, Richard (2007): Kings & Queens: The Concise Guide. David & Charles. ISBN 978-0-7153-2376-2.
  • Dennison, Patricia; Stronach, Simon (2007): Historic Dunfermline: Archeology and Development. Dunfermline Burgh Survey, Community Project. ISBN 978-0-9557-2440-4.
  • Dunfermline Heritage Community Projects (DHCP) (2009): Your Guide to Dunfermline. Levenmouth Printers Ltd. ASIN B002RHBZBC.
  • Dunlop, Eileen (2005): Queen Margaret of Scotland. NSME. ISBN 978-1-901663-92-1.
  • Durie, Bruce (2010): Dunfermline: Britain in Old Photographs. The History Press. ISBN 978-0-7524-5573-0.
  • Fawcett, Richard (2005): Royal Dunfermline. Society of Antiquaries of Scotland. ISBN 978-0-9039-0334-9.
  • Fawcett, Richard (1996): Medieval Abbeys and Churches in Fife. Fife Regional Council. ISBN 978-1-872162-07-2.
  • Hendrie, William F. (2002): Old Dunfermline. Stenlake Publishing. ISBN 978-1-84033-194-3.
  • Lamont-Brown, Raymond (2002): Fife in History and Legend. Edinburgh: John Donald. ISBN 978-0-85976-567-1.
  • McEwan, Bert (2009): Dunfermline: The Post-War Years (2. utg.). Breedon Books. ISBN 978-1-85983-407-7.
  • MacKay, James (1997): Little Boss: Life of Andrew Carnegie. Mainstream Publishing. ISBN 978-1-85158-832-9.
  • Omand, Donald (2000): The Fife Book. Edinburgh: Birlinn. ISBN 978-1-84158-274-0.
  • Pearson, John (2000): Around Dunfermline (2. utg.). John Pearson. ISBN 978-1-90065-103-5.
  • Pride, Glen L. (1999): The Kingdom of Fife (2. utg.). ISBN 978-1-873190-49-4.
  • Taylor, Simon; Márkus, Gilbert (2006): The Place-Names of Fife, bind 1. Donington: Shaun Tyas. ISBN 978-1-900289-77-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dunfermline&oldid=23874128»