Guds rike
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Guds rike eller Guds herredømme ( gr. Βασιλεία τοῦ θεοῦ - «basileia tou theou») er et sentralt begrep i Jesus fra Nasarets eskatologiske forkynnelse om frelse, ifølge de synoptiske evangelier. I Matteusevangeliet brukes det ekvivalente begrepet Himmelriket. Gudsrikebegrepet og -forestillingen har vært mye debattert innenfor forskningen i det 20. århundre og er viktig i nyere teologisk debatt, blant annet i den teologiske bevegelsen Emergent Church.
Begrepet 'Guds rike'[rediger | rediger kilde]
Begrepet 'Guds rike', bασιλεία τοῦ θεοῦ, kommer fra den gammeltestamentlige tradisjon. Det greske begrepet har en rekke semittiske ekvivalenter: מלכות דיי (malkuta’ di YHWH) i Targumenene, מלכות (malkut) og מלכות־אל (malkut ’el) i Qumrantekstene.
Dets røtter i Det gamle testamente går tilbake til det abstrakte ordet מלכות malkūt, som er et nomen actiones og uttrykker i likhet med det greske bασιλεία herskerfunksjonen til en konge. Dermed er det naturlig å anta at uttrykket מלכות־אל hhv. bασιλεία τοῦ θεοῦ primært betyr Guds aktive herredømme eller Guds herredømme som konge. Ikke alle forskere er enig i denne tolkningen, men uansett er røttene i Det gamle testamente og tidlig jødedom viktig for å forstå begrepet.
Begrepet og forestillingens bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jesus fra Nasaret forkynner om Guds herredømme med utgangspunkt i to tradisjoner. Utgangspunktet er både den tradisjonelle metaforen om kongen i Det gamle testamente, men også spesiell eskatologisk forventning, nemlig apokalyptikkens endetidforventning. Apokalyptikken transformerer Guds rike i Jesu forkynnelse.
Det utenombibelske kildematerialet er ikke stort. Først i rabbinsk litteratur begynner frekvensen å øke.
Opphavet til 'Guds rike'[rediger | rediger kilde]
Før eksilet[rediger | rediger kilde]
Historisk har begrepet Guds rike sin bakgrunn i den kaanittiske verden, fra guddommene El og Baal. Den første guddommen er statisk og høyt hevet over denne verdenen, mens den andre er dynamisk og innsettes som konge årlig (W.H. Schmidt). Disse forestillingene ble overført til Israelittenes Gud YHWH. I føreksilsk tid utviklet tankekomplekset seg i tilknytning til tempelet i Jerusalem. En rekke tekster forteller om hvordan forestillingen om Gud, kongen og tempelet knyttes sammen:
- Jesajas syn i tempelet (teofani): «… mine øyne har sett Kongen, YHWH Allhærs Gud» (Jes 6,5).
- Kerubtronen i tempelet som er YHWHs trone: «YHWH, Israels Gud, du som troner over kjerubene, du alene er Gud for alle riker på jorden, du som skapte himmel og jord» (2 Kong 19,14f, se også Sal 47,9; 99,1).
- Mange tekster i Salmenes bok antyder en nær forbindelse mellom kongetittelen, tempelet og Sion (Sal 24,7-10; 29,9f).
De fleste forskere mener det er en sosiologisk sammenheng mellom kongedømmets fremvekst og utviklingen i forestillingen om YHWH som konge. Det er nemlig en analogi mellom kongen og Gud. Utsagn om kongen som den høyeste dommer og som rettferdighetens og de fattiges og forfulgtes beskytter (Sal 72,4.12-14) anvendes også på Gud som konge (Sal 146).
Eksilet og etter eksilsk[rediger | rediger kilde]
I eksilet og ettereksilsk tid skjer det en utvikling. Forholdet mellom Gud og hans kongedømme undergår utvikling. I denne utviklingen skjelnes det ofte mellom en teokratisk og en eskatologisk forståelse av YHWH som konge.
Det kultiske fellesskap i ettereksilsk tid i Jerusalem ble betraktet som opprettelsen av Guds kongelige og nåtidige herredømme. Det er en rekke eksempler på det at kulten og Guds rike to knyttes sammen, blant annet i de såkalte YHWH-kongesalmene, Krønikebøkerne og Josefus:
- I YHWH-kongesalmene (47, 93; 96-99) feires Guds herredømme over verden i tempelet i Jerusalem.
- 1 og 2 Krønikebok ble skrevet som en etiologi for det kultiske fellesskap i Jerusalem, med dets teokratiske forfatning. For eksempel så sitter Salomo på YHWHs trone (2 Krøn 9,8), og det er ingen motsetning mellom hans kongevelde og Guds. Muligens er dette et uttrykk for en nærorientalsk sakralkongedømmeideologi.
- Josefus ser på jerusalemfellesskapet som et teokrati, dvs at Gud selv hersker, gjennom sin lov og sitt prestlige aristokrati.
Hos Deuterojesaja (Jes 52,7), Obadja (21) og Sefanja (3,15) forstås Guds herredømme som en forventning om frelse etter eksilet. Hos Deuterojesaja er innholdet i de gode nyheter: «Din Gud er konge!». Denne forventningen utvikles i tillegg til en rekke profetiske bøker, i lys av en apokalyptisk tanke om voksende dualisme mellom denne verden og den neste:
- Den såkalte «lille apokalypsen» i Jesaja finnes forestillingen om at Gud blir konge gjennom dom over fremmede makter og ved å tre inn i Sion (Jes 33,17-22).
- I Jesajapokalypsen (Jes 24-27) forkynnes det at: «Herren, Allhærs Gud, er konge på Sion-fjellet og i Jerusalem» (Jes 24,23). Det gjør han ved å erobre verdens konger (24,21f), og han skal holde fest for alle folkeslag på Sion og døden skal oppslukes for alltid (25,6-8).
- Tritosakarja (12-14) lover at etter det er holdt dom over alle fiendtlige folk: «Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn det eneste» (Sak 14,9).
- I Danielapokalypsen (Dan 2; 7) erstatter Guds rike alle verdens kongedømmer (symbolisert ved store dyr). Guds rike etableres av Gud alene.
På Jesu tid fantes disse forestillingene i de hebraiske skrifter, mange av disse hadde oppnådd kanonisk status. Likevel var ikke Guds rike en sentral del av jødedommens frelsesforventning. Det er det derimot for Jesus fra Nasaret.
Apokalyptikk[rediger | rediger kilde]
I den såkalte intertestamentlige epoken, dvs. i perioden mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, ble gudsriketanken omformet av apokalyptikken. Jesus forkynnelse om Guds rike forutsetter denne forandringen av gudsrikettanken, selv om det i Jesu egen forkynnelse også er profetiske utsagn side om side med apokalyptiske utsagn.
Profeti og apokalyptikk[rediger | rediger kilde]
Profeti og apokalyptikken har mange berøringspunkter. Sentralt i apokalyptikken er en transcendent eskatologi, hvor historien er forutbestemt (deterministisk) og hvor nedskrivingen er hemmelig og forfatteren er pseudonym. Transcendent eskatologi betyr at det skilles sterkt mellom denne verdenen og den kommende, dvs. en dualistisk historieforståelse. De rettferdige skal få ta del i den kommende verden – gjennom en oppstandelse fra de døde. Apokalyptikken bare rekonstruerer en forutbestemte plan (eks Dan 2,28f). Skriftene er skrevet under et pseudonym, dvs. de skrives i navn til forhistoriske personer (f.eks. Adam, Enok og Moses). Profetien operer med en mer immanent eskatologi, hvor historien en åpen (fri) og hvor det er angivelig individuelle profeter som forkynner budskapet åpent. Det betyr at profetien forutsier historiens fullendelse gjennom Guds handling. Den forkynner Guds vilje, som kan endres dersom menneskene vender om (jf profeten Jona). Og profetene forkynner Guds vilje i eget navn – supplert av sine disiplers profetier (jf profetboken Jesaja).
Forskningshistorie[rediger | rediger kilde]
Siden frembruddet til den moderne bibelforskningen har ulike forståelser av Guds rike vært vektlagt. Hovedsakelig har uenighetene gått på hvorvidt Guds rike er noe som er nåtidig (her) eller fremtidig (ennå ikke).
Albrecht Ritschl: en etisk tolkning[rediger | rediger kilde]
Ifølge den tyske forskeren Albrect Ritschl (født 1822, død 1889) er Guds rike menneskets kjærlige fellesskap som det høyeste gode. Det er altså et moralsk og etisk rike. Det begynner innenfra (jf. Luk 17,20f) og viser seg i historiens løp. Det viktigste belegget for Rischl er vekstliknelsene, for eksempel frøet som vokser, ifølge ham, med menneskenes samarbeid. Jesu mer apokalyptiske forkynnelse har ingen interesse hos Ritschl, ettersom det er jødisk tankegods.
Johannes Weiß og Albert Schweitzer: Konsekvent fremtidstolkning[rediger | rediger kilde]
Ritschls svigersønn, Johannes Weiß (født 1863, død 1914), utgav i 1892 en bok hvor han tolket Jesus konsekvent ut i fra en apokalyptisk kontekst. Han argumenterte med at Jesus forventet i nær fremtid at en ny verden skulle komme, etter kosmiske katastrofer som Gud skulle bringe (jf Mark 4,28). Jesu etiske krav er forutsetningene for å komme inn i dette fremtidige rike. Den kjente Albert Schweitzer (født 1875, død 1965) presiserte den konsekvente eskatologien til Weiß ved å hevde at Jesus forventet at Guds herredømme kom til å bryte frem i umiddelbar fremtid og at dette var grunnlaget for å sende ut disiplene til å forkynne budskapet. Jesus var overbevist om at disiplene ikke kom til å bli ferdig med å forkynne i byene i Israel før Menneskesønnen kom (jf Matt 10,23). Etter at disiplene hadde vendt tilbake og Gudsriket ikke hadde kommet, aksepterte Jesus sitt messianske kall for å fremtvinge det. Ifølge forventningen i apokalyptikken ville dette komme forut verdens undergang. Derfor reiste han opp til Jerusalem for å lide der. Og Jesu etikk var en interimsetikk som gjaldt den spesielle situasjonen rett før verdens undergang.
Charles H. Dodd: Konsekvent nåtidig tolkning[rediger | rediger kilde]
Waliseren Charles Harold Dodd (født 1884, død 1973) reagerte på den konsekvente eskatologiske tolkningen (urealisert eskatologi). Ifølge Dodd var Jesu virkelig budskap utsagnene om at alle eskatologiske forventninger var oppfylt i hans person (realisert eskatologi). Guds rike er allerede her (jf Mark 1,15, Matt 12,28 par). Jesu liknelser om dommen tolkes derfor som splittelse mellom folkene i møte med Guds kongeherredømme, som allerede finner sted i nåtiden.
Rudolf K. Bultmann: Eksistensialistisk eskatologi[rediger | rediger kilde]
Marburgeren Rudolf Karl Bultmann (født 1884, død 1976) var overbevist om at Jesus selv levde i en apokalyptisk myte, dvs. en forventning om en forandring i verden i den nærmeste fremtid. Likevel hadde denne fremtidige myten en eksistensiell mening for nåtiden, ettersom den konfronterte hvert eneste menneske med en siste ekte avgjørelse her og nå.
Werner G. Kümmel: Dobbel eskatologi[rediger | rediger kilde]
Etterfølgeren til Bultmann i Marburg, Werner Georg Kümmel (født 1905, død 1995) analyserte hele tradisjonen og konkluderte med at mest sannsynlig forkynte Jesus både nåtidige og fremtidige utsagn om Guds rike. Kümmels forslag er uttrykk for et forsøk på en syntese mellom ytterpunktene. Ifølge Kümmel forklares begge typer utsagn best ved at Jesu person er basis for kontinuiteten mellom nåtiden og fremtiden. I Jesus er det som fremtidens rike vil bringe allerede til stede. Og Jesus forventet at det skulle gå kort tid mellom hans egen død og rikets komme. Det er begynnelsen av en frelseshistorisk tolkning av Guds rike. Denne er fortsatt dominerende, og i en eller annen form er den å finne hos Leonard Goppelt, George E. Ladd, Rudolf Schnackenburg, Günther Bornkamm, Jacob Jervell, Joachim Gnilka, Peter Stuhlmacher og James D.G. Dunn. Guds rike er her og ennå ikke.
Det nye testamente[rediger | rediger kilde]
Liknelser[rediger | rediger kilde]
En rekke av Jesu lignelser dreier seg om ”himmelriket” (se særlig Matteus 13:24-49). Én lignelse handler om en mann som sådde godt korn i åkeren sin, men hans fiende sådde ugress blant hveten. Da høsttiden kom, samlet mannens tjenere ugresset sammen og brente det, før de samlet hveten i låven. Jesus forklarte symbolikken med at ”det gode kornet er de som hører riket til, ugresset er de som hører den onde til. Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende… Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen… Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike.” (Matteus 13:24-30; 36-43)
Her ses himmelriket altså i forbindelse med ”verdens ende” og den endelige sondringen mellom de rettferdige og de onde, de frelste og de fortapte. En tilsvarende lignelse sammenligner himmelriket med ”en not som blir kastet i sjøen og fanger fisk av alle slag”; deretter samler fiskerne sammen de gode fiskene, men kaster de ubrukelige. Dette blir igjen sammenlignet med hvordan englene skal ”dra ut og skille de onde fra de rettferdige” (Matteus 13:47-49).
Andre lignelser synes å poengtere at himmelriket begynner i det små, men på noe vis vil vokse og gjennomsyre alt (Markus 4:26-29, Matteus 13:31-33). Atter andre lignelser vil tydeligvis si at himmelriket er noe ytterst verdifullt, og at man bør være beredt til å ofre alt for å oppnå det (Matteus 13:44-46). Annetsteds brukte Jesus sterke uttrykk for å understreke dette: ”Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete” (Markus 9:47). Alternativet til Guds rike er altså ”helvete” (Gehenna).
Senere lignelser om ”himmelriket” har andre poenger: For å få barmhjertighet fra Gud (på dommedag?) må man selv ha vært barmhjertig (Matteus 18:23-34). De som ble omvendt på et sent tidspunkt, vil likevel oppnå full lønn i himmelriket (Matteus 20:1-16).
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Jeremias, Joachim. New Testament Theology. SCM. London. 1971
- Stuhlmacher, Peter. Biblische Theologie des Neuen Testaments. Band 1: Grundlegung von Jesus zu Paulus. Vandenhoeck & Ruprecht. Göttingen. 1997