Isaac Newton

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isaac Newton
Født25. des. 1642[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Woolsthorpe Manor (Kongeriket England, Lincolnshire)[5]
Woolsthorpe-by-Colsterworth (Kongeriket England, Lincolnshire)[6][4]
Død20. mars 1727[1][2][7][8]Rediger på Wikidata (84 år)
Kensington (Kongeriket Storbritannia)[9]
BeskjeftigelseMatematiker, filosof Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the 1689-90 Parliament (Cambridge University, 1689–1690)
  • Warden of the Mint (1696–1700)
  • Master of the Mint (1700–1727)
  • President of the Royal Society (1703–1727)
  • Member of the 1701-02 Parliament (Cambridge University, 1701–1702)
  • lucasiansk professor i matematikk (1669–1702) Rediger på Wikidata
Utdannet vedThe King's School, Grantham (1655–1659)[6]
Trinity College (1661–1665) (akademisk grad: bachelorgrad)[6][4][10]
Trinity College (1667–1668) (akademisk grad: Master of Arts)[6]
University of Cambridge[11]
FarIsaac Newton sr.[12][6][13]
MorHannah Ayscough[12][6]
PartiWhig
NasjonalitetKongeriket England[6][14]
Kongeriket Storbritannia[6][15]
GravlagtWestminster Abbey[16]
Medlem avRoyal Society (1672–) (Fellow of the Royal Society)[17][4]
UtmerkelserKnight Bachelor (1705)[6][4]
ArbeidsstedUniversity of Cambridge
Royal Society
FagfeltFysikk,[18][19][20] mekanikk,[18][20] matematikk,[18][20] astronomi,[18][20] naturvitenskap,[20] himmelmekanikk,[20] gravitasjon,[20] optikk,[20] matematisk analyse, bevegelsesmengde[21]
Doktorgrads-
veileder		Isaac Barrow
Doktorgrads-
studenter		Roger Cotes
William Whiston
John Wickins[22]
Humphrey Newton[22]
Kjent forPhilosophiæ naturalis principia mathematica
Method of Fluxions
Opticks
Influert avNicolas Fatio de Duillier
Signatur
Isaac Newtons signatur
Isaac Newton på Commons

Isaac Newton (født 25. desember 1642jul./ 4. januar 1643greg., død 20. mars 1726jul./ 31. mars 1727greg.) [23] var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere.

Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt siden egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp.[trenger referanse] Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham.

Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til universitetet i Cambridge som 20-åring.[24] Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet.

Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment.[trenger referanse] Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år fullførte han skolen med strålende resultat.

Studentlivet[rediger | rediger kilde]

Som attenåring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galilei, Kopernikus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677) så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev.

I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «newton» er oppkalt til ære for hans arbeid.

Gud som mekaniker[rediger | rediger kilde]

Newton, som var antitrianist,[25][26] ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» – mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens ved å påpeke at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.[27]

I sin studietid skrev Newton en liste over synder han mente å ha begått, slik som å ha bakt paier på sabbaten. Siden tenkte han seg at hans vitenskapelige oppdagelser egentlig var gjenoppdaget «urgammel visdom» fra førkristne sivilisasjoner, som etter hans syn hadde kjent universets lover og overlevert dem i kodet form i myter og helligdommer. Newton oppfattet katolisisme, anglikansk tro og kalvinisme som kjetterske trosretninger. Treenigheten som er et kjernepunkt i tradisjonell kristendom, var ikke noe han fant spor av i oldkirken. Han var enig med arianismen i at Kristus ikke var guddommelig. For Newton var hans religiøse overbevisning en personlig sak som han ikke gikk ut med offentlig, og hans synspunkter var da også særdeles kontroversielle, bare tiår etter at kjettere var blitt brent på bål i England. Etter hans død gjemte slektningene hans det han hadde skrevet om religion og alkymi[28] av frykt for at det kunne skadet hans ettermæle. Mange av disse dokumentene ble først tilgjengelige for forskere etter at de ble overført til mikrofilm i 1991.[29]

I Newtons øyne var avgudsdyrkelse en synd, og han mente at den sanne gudsdyrkelsen - av den ene sanne gud - først var korrumpert til avgudsdyrkelse etter Noahs død, da de gamle sivilisasjoner tok til å dyrke de samme tolv guder under ulike navn. Mens Gud jevnlig forsøkte å kalle menneskene tilbake til den sanne monoteistiske religion ved å sende dem profeter som Moses og Jesus, gjenopptok flertallet like sikkert avgudsdyrkelsen. Selv kristendommen praktiserte avgudsdyrkelse ved å tilbe Kristus som Gud i Treenigheten.[30]

Denne teorien arbeidet Newton med fra 1680-årene, stort sett i hemmelighet. Hans Theologiae gentilis origines philosophicae (= Den kristne teologiens filosofiske opphav), heretter omtalt som Origines, var en religionshistorie der Newton argumenterte for at Noah og hans sønner etter syndfloden ble betrodd oppgaven med å gjenopplive den sanne tro som Adam og Eva var blitt opplært i. Men også Noahs religion forfalt og måtte reformeres av Moses. Newton skriver oppgitt: «Verden vil bedras», for heller ikke etter Moses' reform gikk det bedre. Falske guder ble innført igjen. Så ble da Kristus født som et nytt forsøk på å gjenopplive den sanne tro. I et planlagt 11. kapitel av Origines ville Newton vise hvordan Noahs tro var før innføringen av falske guder. Egentlig sa Newton at Treenigheten var en tilsvarende innføring av falske guder.[31]

Matematikk[rediger | rediger kilde]

På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693.[trenger referanse] Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, ga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etterhvert Leibniz sin notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom matematikerne på de britiske øyer og matematikerne på kontinentet.

I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair). Enhver lærer ved universitetene i Cambridge og Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Karl II.

Matematisk utregning av tyngdekraften[rediger | rediger kilde]

Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot Jorden med ca. en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.)

Jordens diameter er ca. 12 800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over Jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384 000 km over Jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss.

På Jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på Jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord er månen 60 ganger lenger bort fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60 · 60 (3600) ganger; det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene.[32]

Newtons arbeider[rediger | rediger kilde]

Newton leverte viktige arbeider på flere områder, men følgende tre publikasjoner regnes ofte som hovedverkene hans:

Newtons bevegelseslover[rediger | rediger kilde]

De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.

Newtons første lov: Når resultatet av alle kreftene som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje.

Hvis , så er konstant. Motsatt gjelder det også at hvis er konstant, så er .

Newtons andre lov: Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerere etter formelen , hvor er resultantkraften, m er legemets masse og er akselerasjonen.

Newtons tredje lov: Når det virker en kraft på et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet.

Viktige begivenheter i Newtons liv[rediger | rediger kilde]

  • 1642 – Newton blir født i landsbyen Woolsthorpe i Lincolnshire. Moren har da vært enke i tre måneder.
  • 1644 – Newtons mor gifter seg igjen og flytter til en nærliggende landsby. Isaac overlates i bestemorens varetekt.
  • 1653 – Moren vender hjem etter at hennes andre mann har avgått ved døden.
  • 1659 – Moren tar sønnen ut av skolen og gir ham ansvaret for gården.
  • 1661 – Newton blir tatt opp på Trinity College som «sizar».
  • 1665 – Newton får bachelorgrad fra Cambridge og flykter hjem til Woolsthorpe for å unngå pesten.
  • 1665–1666 – Newtons annus mirabilis, hvor han blant annet får inspirasjon til sin lov om tyngdeloven.
  • 1667 – Newton vender tilbake til Cambridge og blir valgt inn i bestyrelsen for Trinity College.
  • 1669 – Newton blir lucasiansk professor i matematikk ved Cambridge.
  • 1672 – Newton blir medlem av Royal Society.
  • 1678 – Newton får sitt første nervesammenbrudd etter en kontrovers med Hooke.
  • 1687 – Newton utgir Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica.
  • 1693 – Newton får sitt andre nervesammenbrudd etter bruddet med Fatio.
  • 1696 – Newton flytter til London og utnevnes til bestyrer av Royal Mint.
  • 1699 – Newton utnevnes til direktør for Royal Mint.
  • 1703 – Newton blir president for Royal Society etter Hookes død.
  • 1704 – Newton utgir Optics.
  • 1705 - Newton blir adlet.
  • 1720 – Newton taper store penger på en aksjespekulasjon (sydhavsboblen).
  • 1727 – Newton dør i en alder av 84 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Library of Congress Authorities, besøkt 2. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 148820, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, BNF-ID 119176085, besøkt 26. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e A Short History of Astronomy[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nationaltrustcollections.org.uk, besøkt 22. februar 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i www.biography.com, besøkt 19. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ westminster-abbey.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ньютон Исаак, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Cambridge Alumni Database ID NWTN661I[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.geni.com, besøkt 19. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.humanistictexts.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ db.stevealbum.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.francetvinfo.fr[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ collections.royalsociety.org, besøkt 7. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c d «Isaac Newton». biography.com. Besøkt 19. juli 2018. 
  19. ^ «Manzanas de Newton. Por qué son un tesoro mimado en el Instituto Balseiro». 
  20. ^ a b c d e f g h Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000604178, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  21. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000604178, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  22. ^ a b Cambridge history Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine.
  23. ^ Ett år forskjell på juliansk- og gregoriansk kalender har følgende årsak: England beholdt det gamle middelalderske system hvor nyttår var ved vårjevndøgn den 25. mars 1726. Dagen etter blir altså 26. mars 1727. Newton døde den 20. mars 1726 etter den gamle kalender pluss 11 døgn som gir 31. mars 1727.
  24. ^ Bell, E.T. [1937] (1986). Men of Mathematics, Touchstone edition, New York: Simon & Schuster, s. 91-92.
  25. ^ Snobelen, Stephen D. (1999). «Isaac Newton, heretic: the strategies of a Nicodemite» (PDF). British Journal for the History of Science. 32 (4): 381–419. doi:10.1017/S0007087499003751. Arkivert fra originalen (PDF) 7. oktober 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 7. oktober 2013. Besøkt 23. mars 2013. 
  26. ^ Encyclopædia Britannica Online, s.v. «Isaac Newton», hentet 23. mars 2013
  27. ^ Karen Armstrong: Historien om Gud (s. 364-67), forlaget Gyldendal, Oslo 1995, ISBN 82-05-30365-7
  28. ^ Newtons tekster om religion og alkymi, Newton project
  29. ^ Jacob Silverman: «How Newton worked»
  30. ^ Isaac Newton: Science and Religion in the Unity of His Thought (s. 30), universitetet i Edinburgh
  31. ^ John Henry: «Enlarging the bounds of moral philosophy», Royal Society journal of the history of science
  32. ^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bell, E.T. (1937). Men of Mathematics. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-671-46400-0.
  • Christianson, Gale (1984). In the Presence of the Creator: Isaac Newton & his times. New York: Free Press. ISBN 0-02-905190-8.
  • White, Michael (2002) Isaac Newton: den siste trollmannen. Oslo: Damm. ISBN 978-82-496-0416-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Isaac Newton – sitater

Wikiquote: Isaac Newton – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isaac_Newton&oldid=24206826»