Krukke (musikkinstrument)
Krukker av glass, steingods eller andre materialer brukt som musikkinstrument kjennes fra mange musikkulturer. Best kjent er instrumentet fra USA, der såkalte jug bands var populære i Sørstatene på 1920-tallet.
Lyden dannes ved at utøveren former en tone med leppene og bruker krukka som resonanskammer. Tonen dannes med en ansats som er lik den som brukes på messingblåseinstrumenter, dvs. at leppene presses sammen slik at det oppstår en summetone. Utøveren berører ikke krukkeåpningen med leppene, men holder krukka et par cm fra åpningen. Hvor hardt leppene presses sammen, bestemmer tonehøyden. En dreven krukkespiller kan oppnå et tonespenn på to oktaver. Spesielle effekter kan oppnås ved at en legger stemme på luftstrømmen, som en gjør på didgeridoo. Noen utøvere bruker også sirkelpust.
USA[rediger | rediger kilde]
Jug bands hadde sin storhetstid særlig i Kentucky og Tennessee på 1920-tallet. Jugs fungerte som et bassinstrument i bandets rytmeseksjon, men det var også vanlig å legge inn solopartier. Noen orkestre kunne ha flere enn én jugspiller.
Gallonkrukker av steingods var det som ble hyppigst brukt, men en kjenner også til at det ble spilt på glass- eller plastballonger, parafinkanner o.a. Forskjellige krukkestørrelser og forskjellige materialer resulterer i ulik lyd.
Det har også vært forsøkt med elektrisk forsterkning av lyden. F.eks. brukte det psykedeliske bandet 13th Floor Elevators «el-jug» på 1960-tallet.
Fra nyere tid kan Fritz Richmond (1939–2005) nevnes som en anerkjent jugspiller.