Mann

Vitsetegning fra det danske vittighetsbladet *Puk* fra 1894 karikerer gamle dagers forestilling om at gutter ofte ble betraktet som voksne menn etter konfirmasjonen.

En mann er et kjønnsmodent menneske av hankjønn^[1]. Betegnelsen brukes både om cis- og transmenn, og omfatter dermed alle voksne mennesker som har en sosial og/eller juridisk identitet og status som menn.^[2] Mann kan også brukes om personer og enkeltindivider generelt. Det kan for eksempel være i faste uttrykk, som alle mann på dekk!, gå mann av huse og førstemann. Mann kan i tillegg bety mannlig ektefelle eller ektemann, det vil si en mann som er gift.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Mann er den gammelnorske akkusativformen av maðr, som betød «mann» eller «menneske». Ordet herre stammer fra et gammelsaksisk ord som betyr «fornem».

Fra gutt til mann[rediger | rediger kilde]

Overgangen fra barn til voksen skjer under puberteten, vanligvis fra 12-14-årsalderen, selv om en juridisk ikke regnes som voksen før en fyller 18 år. Synet på når gutter kan regnes som menn varierer likevel mye i forskjellige kulturer. Tidligere markerte ofte konfirmasjonen overgangen i Norge, men også militærtjenesten, der «gutter ble til menn». Sosiale og kulturelle forhold, blant annet lengre skolegang og kommersiell målgruppetenkning, har imidlertid ført til stadig utvidet og forlenget «ungdomstid», og mange unge gutter føler seg ikke som menn før de selv får egne barn, eller får ansvar for barn, eller etablerer seg med fast jobb. Det betyr at enkelte ikke opplever seg selv som voksne menn før de har kommet i 30-åra. Blant annet den amerikanske poeten Robert Bly har skrevet om slike «barnemenn»^[3]. I andre kulturer kan det være andre innvielses- eller overgangsritualer, ofte der guttene blir betrodd kunnskap forbeholdt de voksne eller gjennom en eller annen form for manndomsprøve. I populærkulturen har gjerne det første samleiet blitt beskrevet som en handling som gjør unggutten til mann.^{[trenger referanse]}

Mannsrollen[rediger | rediger kilde]

Mannsrollen er de identiteter og forventninger som knyttes opp mot det å være mann, og har variert gjennom historien og etter hvor man er i verden. Mannsrollen assosieres typisk med stereotypiske trekk knyttet opp til det å være mann. Eksempler på trekk som fremdeles knyttes opp mot det å være mann er en forståelse om at menn ikke skal snakke om følelser eller gråte.^[4] I likhet med kvinnesyn og kvinnerollen endres mannssyn og mannsrollen over tid. For eksempel ble mannen i starten av industrialiseringen ansett som familiens overhode og forsørger,^{[trenger referanse]} men dette synet forsvant gradvis etterhvert som kvinner også begynte å ta del i det moderne arbeidslivet og ble mer likestilt.^{[trenger referanse]} Et slikt syn er for eksempel i svært liten grad akseptert i Norge i dag. Kjønnsroller kan også variere i samme tid på tvers av regioner og landegrenser. Det er for eksempel ikke uvanlig å ha utfordringer med å tilpasse seg nye kjønnsroller hvis man flytter til et nytt land.^[5]^[6]

I den senere tid har det oppstått mannebevegelser som maskulinisme, muligens som en reaksjon etter feminismens suksess. Etter lignende prinsipp som for kvinner og feminisme er maskulinismen en tankeretning ment å fremme menns rettigheter eller synspunkter og verdier.

Statistiske utfordringer[rediger | rediger kilde]

I Norge er rundt 2 av 3 som begår selvmord menn,^[7] 3 av 4 som utfører kriminalitet er menn,^[8] og menn straffes hardere i rettssystemet.^[9] Enkelte har spekulert i at hardere straffeutmåling henger sammen med at menn forventes å være tøffere og tåle mer enn kvinner, og at strengere straff blir brukt i tro om at det er nødvendig for å oppnå samme effekt. Statistikk viser også at norske menn ruser seg mer, og at tre ganger flere menn enn kvinner dør av narkotikabruk.^[10]

Gråt[rediger | rediger kilde]

Den svenske forskeren Claes Ekenstam mener på bakgrunn av litteratur at det er et relativt nytt fenomen at menn forventes å ikke gråte.^[4] Han fremhever at menn med makt gråt i antikken (ca. 700 f.Kr. til 500 e.Kr), og at menn gråter i bibelen. I middelalderen (ca. 500 – 1500) gråt de store kongene.^[4] Ekenstam mener ut ifra litteraturen at dette endrer seg på 1700-tallet ved at mannsidealet ble strengere og at mannen skulle beherske seg og ikke gråte. Det er uklart hvorfor skiftet kom. Skiftet antas å ha kommet litt senere til Skandinavia basert på blant annet dagboksnotatene til svenske Johan Gabriel Oxenstierna fra 1770.^[4] Ekenstam påstår at vår kultur siden den gang har vært preget av at «kvinner skal ha kjærlighet, ømhet, gråt og omsorg, men mindre av lyst og sinne. For menn har det vært motsatt.»^[4]