Semiotikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peirce' semiotiske trekant

Semiotikk ( fra gresk σημεῖον, semeiotike, «tegn»)[1][2] er det systematiske studiet av sosialt betingede tegnsystemer og den mening de kan gi, studiet av hvordan vi sier noe og hvordan vi skaper mening. Semiotikk er enhver aktivitet, oppførsel eller prosess som involverer tegn, der et tegn er definert som alt som kommuniserer noe, vanligvis kalt en mening, til tegnets tolk.

Semiotikk knyttes historisk ofte til to sentrale forskere: Saussure og Peirce. Saussure regnes som grunnleggeren av moderne lingvistikk og er følgelig mest interessert i verbalspråket. Han så språket som et tegnsystem sammenliknbart andre tegnsystemer så som tegnspråk, militærsignaler og symbolske ritualer. Semiotikk må likevel ikke forveksles med den saussureiske tradisjonen kalt semiologi, som er en undergruppe av semiotikk.[3][4]

Betydningen av tegn kan være tilsiktet, for eksempel et ord uttalt med en bestemt betydning; eller utilsiktet, for eksempel et symptom som er et tegn på en spesiell medisinsk tilstand. Tegn kan også kommunisere følelser (som vanligvis ikke regnes som betydninger) og kan kommunisere internt (gjennom tanken selv) eller gjennom hvilken som helst av sansene: visuelle, auditive, taktile (berøring/føle),[5] luktende eller smaksmessige. Samtidssemiotikk er en vitenskapsgren som studerer meningsskaping og ulike typer kunnskap.[6]

Saussure[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av fatisk kommunikasjon (samtale rundt et bål), fatisk kommunikasjon (mellom en mor og et barn), og fatisk funksjon (telefon).

Hos Saussure er hva som gjør et tegn til et tegn (for noen) en kobling mellom en oppfattelse (signifikatet) og et uttrykk (signifikanten) som med større eller mindre presisjonsgrad gir til kjenne det oppfattede og eventuelt lar seg formalisere gjennom gjentagelse. Saussure så på tegnet som arbitrært; dvs. han mente å kunne vise at signifikatet og signifikantens tilknytning i utgangspunktet er vilkårlig, slik at tegnene man kan erfare er rent konvensjonelt etablerte forbindelser. Denne oppdagelsen har hatt stor innflytelse på psykoanalysen, gjennom Jaques Lacans oppfattelse av Saussures semiologis anvendbarhet med utgangspunkt i den psykoanalytiske forestillingen om at det ubevisste er strukturert som språk. For det første er tegn arbitrære (vilkårlige/tilfeldige) i forhold til virkeligheten. Derfor kan forestillingen om en hest ha helt forskjellige uttrykk på ulike språk: hest (norsk), horse (engelsk), Pferd (tysk). Forholdet mellom tegnet som lydbilde eller uttrykk og tegnet som begrep eller innhold er arbitrært. Et tegn bestemmes gjennom forskjellighet: Det er gjennom forskjellen til omkringliggende tegn at tegn får sin verdi. Saussure hadde en forestilling om semiologien som en fremtidig vitenskap som skulle studere tegnenes rolle i det sosiale liv.

Peirce[rediger | rediger kilde]

Peirce var filosof og pragmatiker. Han studerte tegn generelt, og ville studere hele den menneskelige bevissthetsproduksjon og lage et system for klassifikasjon av tegn generelt. I hans tegnbegrep inngår blant annet en klassifikasjon av ulike typer tegn basert på deres forhold til referansen: Ikoner, indekser og symboler. Ikoner har en likhet med det de står for, slik for eksempel smileys likner på et smilende fjes. Indekser har en nærhet med, eller står i et kausalt forhold til det de står for. Symboler står i et arbitrært forhold til referansen, slik som språktegnene.

Semiotikk er termen man har valgt å bruke og fellestermen for den amerikanske tradisjonen etter Charles Sanders Peirce og den franske tradisjonen etter Ferdinand de Saussure. Dette ble vedtatt av Det Internasjonale Selskap for Semiotikk i 1969. Før 1969 var det kun den amerikanske tradisjonen som ble kalt semiotikk, mens den franske ble kalt semiologi.[3][4]

Semiotikkens grunnbegrep[rediger | rediger kilde]

Saussure dekker de fleste av grunnbegrepene. Tegn er symptom for noe eller tegn er noe som står for noe annet, et uttrykk som står for et innhold. Tegnet er arbitrært (vilkårlig/konvensjonelt) på to nivåer:

  • a) Referansen mellom tegn og virkelighet. Tegnet er vilkårlig og i forskjellige språk er det forskjellige ord for de samme tingene.
  • b) Det er et arbitrært forhold mellom tegnet som lydbilde (uttrykk) og tegnet som begrep (innhold).

Begrep inngår i en konvensjonell kode. Kollektiv mening som er basert på koder er grunnlag for all kommunikasjon.

Ledende semiotikere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «semiotikk», NAOB
  2. ^ «semiotic (adj.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ a b «Semiology vs. semiotics», University of Eastern Finland. Arkivert fra originalen 18. januar 2019.
  4. ^ a b «semiology (n.)», Online Etymology Dictionary. Jf. «The science of communication studied through the interpretation of signs and symbols as they operate in various fields, esp. language», Oxford English Dictionary (2003)
  5. ^ «taktil», NAOB
  6. ^ Campbell, C., Olteanu, A., & Kull, K. (2019): «Learning and knowing as semiosis: Extending the conceptual apparatus of semiotics», Sign Systems Studies 47(3/4), s. 352–381.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dinesen, Anne Marie (1994): Grundbog i semiotikk, København, ISBN 87-500-3168-6.
  • Lotman, Jurij (2008): Kultursemiotikk, Cappelen Damm Akademisk, ISBN 9788202273934.
  • Oehler, Klaus; Posner, Roland; Krampen, Martin, red. (1987): Classics of Semiotics, Springer Press.
  • Peirce, Charles Sanders (1994): Semiotik og pragmatisme, dansk oversettelse, ISBN 87-00-13864-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Semiotics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons