Smil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Smil gir naturlig gjenklang hos andre mennesker.[1] Tidligere ble smil ansett som upassende på fotografier, men brukes i dag som et vinnende virkemiddel i kommunikasjon.

Smil er et grunnleggende følelsesuttrykk og en grimase hvor mange av musklene i ansiktet trekkes sammen. Spedbarn begynner å smile omkring seks uker gamle, ofte når de ser andre ansikter.

Smil brukes som oftest for å uttrykke glede og vennlighet, og smilet tolkes derfor vanligvis positivt over hele verden. Å smile gjør at hjernen produserer mer endorfin, som i sin tid minsker smerte. Det finnes flere typer smil, både med åpen og lukket munn. De fleste mennesker ser intuitivt forskjell på et «ekte», oppriktig ment smil og et «falskt», tilgjort smil, og tolker følelsene hos andre mennesker riktig. Et hjertelig smil vises i hele ansiktet, også i «smilende» øyne, og ikke bare i oppadvendte munnviker eller blottede tenner.

For dyr har denne sammentrekningen av ansiktsmuskler en annen betydning enn for mennesker. Hos sjimpanser kan et «smil» være uttrykk for frykt, mens det hos bjørner, hunder og andre som blotter tennene, kan være en truende grimase.

Annet[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freitas-Magalhães, A., & Castro, E. (2009). The Neuropsychophysiological Construction of the Human Smile. In A. Freitas-Magalhães (Ed.), Emotional Expression: The Brain and The Face (pp.1-18). Porto: University Fernando Pessoa Press. ISBN 978-989-643-034-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]