Sverd

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et kraftig, sveitsisk tohånds langsverd fra 1450-tallet.

Sverd er betegnelse på et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med de historiske epokene eller de aktuelle geografiske regionene. Et sverd i den smaleste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med med to skjærekanter, det vil si egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en parerstang tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parerstangen kalles også tidvis hjalt. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd.

Akkolade eller ridderslaget, sverd benyttet seremonielt

Ordet «sverd» kommer fra norrøne sverð, tilsvarende angelsaksiske sweord og gammelhøytyske swert,, som igjen går tilbake til urindoeuropeiske rotordet *swer-, «å såre, å kutte». Ikke-europeiske våpen som kalles for «sverd» inkluderer våpen med en egg, som saif i Midtøsten, det kinesiske dao og det beslektede katana fra Japan. Det kinesiske jian er et eksempel på et ikke-europeisk sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.

Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen. Korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint, men stein som råmetariale setter grenser for lengden på slike våpen. Først med metaller ble det mulig å lage lengre redskaper enn kniver og dolker. De første sverdene ble laget i kobber i tiden rundt 1600 f.Kr., siden kom det lengre sverd i bronse og etter hvert jern, som kom omkring 1200 f.Kr. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på jernteknologi. Først rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsfomet parerstang. Den romerske gladiusen hadde en mer eller mindre kuleformet bakknapp og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden. Det var først i høymiddelalderen sverd utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med korsformet parérstang.

Å bruke et sverd er kjent som fektekunst. I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde og tilsist til et smalt hoffsverd og overlevde fram til 1700-tallet hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning eller som sportsutstyr for moderne fekting.

Sverdet har blitt brukt som symbolet på militær ære og anspore den som bærer det til å vise rettferdighet og etterstrebe dyd og ære. Det er symbolet på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologien, litteraturen og historien er vitnemål som reflekterer sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Sverd av apatypen, 1600-tallet f.Kr.

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

I steinalderen hvor materialene var flint og bein, var det kun kniver og dolker som blir laget. Etter hvert lærte man seg å bruke kobber til å lage metallblad, men kobber er et relativt mykt metall og er derfor ikke egnet til å lage lange nok blad som kvalifiserer til sverd. Sverd er en videreutvikling av dolken og kniven, som igjen er en videreutvikling av steinalderens blad-industri for kutting og skjæring, samt utviklingen av steinalderklubben som etterhvert ble utstyrt med blad som en øks og kuttvåpen. De første sverdene var i hovedsak kuttvåpen, inntil håndtaket ble utviklet og sverdspissene ble mer markerte, samt jernkvaliteten ble sterkere, slik at sverdene kunne benyttes som stikkvåpen.

I krigskulturer uten metall har sverdliknende våpen blitt utviklet med steinalderteknologi, slik som aztekernes lange stridsklubber med egger av obsidian, og tilsvarende klubber fra Stillehavet med egg av haitenner.[2][3]

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

Sumererne og egypterne brukte bronse til å utvikle våpen ut av sikle-sverdet, som igjen er en utvikling fra øksen, som brukes til å kutte korn. Sverdet var dermed opprinnelig et jordbruksverktøy for å kutte høy, og sikle-sverdet var ikke noe spesielt egnet som våpen, selv om egyptiske arméer brukte det. Denne typen sverd var ikke egnet som stikkvåpen og var ikke sterkt nok til å kutte av lem. Det skulle senere vise seg at det var i Øst-Europa at sverdet skulle revolusjonere krigføringen med et løvformet blad og utviklingen av bronse hadde nå blitt så kraftig at bladene holdt bedre kvalitet. Likevel kunne man ikke ta steget fullt ut før jernalderens begynnelse.

Khopesj – sigdsverd – er et kanaanittisk/egyptisk sverd som er utviklet fra et jordbruksredskap brukt til å kutte kornet i åkeren. Opprinnelig ble sverdet brukt mot Egypts fiender, men i det nye kongedømmets periode ble sverdet adoptert til å bli standard for egyptiske infanterister. Sverdets opprinnelse kan spores tilbake til sumererne 2000 f.Kr. Sverdet ble primært lagd av bronse, men senere også av jern. Det greske sverdet kopis er trolig en videreutvikling av khopesh.

Jernalderen[rediger | rediger kilde]

De første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr.[4] På 1400-tallet f.Kr. hadde kalybene i de armenske fjellområdene lært å bearbeide jern gjennom prosessor for oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Ved tilfeldigheter kan det ha oppstått stål ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet i denne prosessen. Denne teknologien ble kjent utover det østre middelhavsområdet innen 1200 f.Kr.

Nye stormakter som følge av jernsverdet[rediger | rediger kilde]

Hettittenes storhetstid på 1200-tallet f.Kr. markerte starten på jernalderen – hvilket betyr at våpen og verktøy i all hovedsak ble masseprodusert med jern som hovedmetall. Hettittene bygget opp et stort imperium som følge av at de mestret blant annet den nye jernteknologien og kunne utstyre en større andel av sine armeer med jernvåpen. De kontrollerte store deler av Tyrkia og Syria.

Foruten egypterne og mesopotamierne som allerede var godt kjent med bronsesverd og som gikk over til jern, og Hettittene som allerede nevnt ledet an med jernsverd, var de mykenske grekerne og de keltiske halstattkulturene også blant de tidligste til å lage gode jernsverd. Jernalderen skulle komme til å bidra til å gjøre Europa til det nye maktsentret via grekerne og romere flere hundre år senere.

Fra bronse- til jernvåpen[rediger | rediger kilde]

Utviklingen fra bronsesverd til jernsverd er en lang prosess. Jern finnes i store mengder de fleste steder og er en lett tilgjengelig ressurs. Derimot er jernet tilsvarende vanskelig å bearbeide, noe som gjorde at bronse fortsatte en stund til. Bronse, som er en legering av tinn (1/10) og kobber (9/10), var dyrt ettersom det gjerne krevde at man i hovedsak måtte importere store mengder tinn langveisfra, blant annet fra De britiske øyer og til middelhavsområdet. I tillegg er kobber mindre tilgjengelig enn jern.

Mens kobber ble hamret og formet, og bronse ble smeltet i form, kunne man ikke ta i bruk de tradisjonelle metodene for å bearbeide jernmetall. Det var tokammerovnene som ble utviklet til å lage bedre keramikk som skapte høye nok temperaturer til at jernet kunne skilles fra jernmalmen og bearbeides.

Overgangen fra bronse til jern skjedde gradvis og relativt sakte. På den ene siden hadde kvaliteten på bronsesverdene nådd et så høyt nivå at de første jernsverdene ikke nødvendigvis var bedre våpen. De tidligste jernsverdene var dårlig bearbeidet og det tok flere hundre år før jernsmiing kom opp på et nivå der de kunne konkurrere med bronsesverdene. På den andre siden tillot jernvåpen at hele armeer kunne væpnes med metallvåpen. I lange tider ble derfor dårlige jernsverd brukt av de gemene soldatene, mens sverd (og rustninger) av bronse ble brukt av offiserer og elitesoldatene. Jernvåpen tillot likevel større hærer enn de gamle bronsevåpnene, og la grunnlag for at hetittene erobret verden på 1200-tallet f.Kr. Jernsverdene fortsatte å være annenrangs sverd inntil smiteknikkene forbedret seg og kunne produsere bedre sverd omkring 500 f.Kr, samtidig som jernet ble utvunnet i økende grad.

Det skulle gå en god stund før gode kvalitetssverd kunne bli smidd, og smeden måtte nedlegge et stort stykke arbeide på hvert sverd. Bronsesverdene ble støpt ved at bronsen ble smeltet og lagt i en form. Jernet kunne imidlertid ikke smeltes ettersom ovnene ikke oppnådde høye nok temperaturer. Det skulle drøye lenge før også jernsverdet kunne bli smeltet i former slik som bronse. Jernsmelting er avhengig av en smelteovn som først blir oppfunnet i Kina og ikke bli gjenoppfunnet eller ført til Europa før langt ute i middelalderen. Dermed ble jernet bare varmet opp til en glødende svamp før den ble hamret, kjølt ned og deretter varmet igjen gjentatte ganger.

De tidlige jernsverdene kan ikke sammenlignes med de senere stålsverdene som blir introdusert da man starter å tilføre karbon i smeltingsprosessen av jernet. De tidlige jerbsverdene var plaget både av dårlig egg og en tendens til å bøye seg ved bruk. Stål er betydelig sterkere og kan gjøres skarpere enn jern. Tidlige jernsverd kunne imidlertid ha stålhinner på overflaten av bladene, som et resultat av at karbonet fra trekullet blandet seg med jernet i smiprosessen.

Europeiske sverd[rediger | rediger kilde]

Iberiske sverd[rediger | rediger kilde]

Ibersk sverd fra antikken.

På Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) er jernforekomstene betydelige og her ble det utviklet tidlig teknikker for å lage gode sverd. Falcata er en sverdtype som stammer herfra, samtidig som også det romerske gladius stammer herfra.

For mer enn 2000 år siden, omkring 500 år f.Kr., begynte iberiske smeder å lage et tungt huggsverd kalt falcata. Sverdene hadde høykarboniserte jernblad og den spesielle designen til sverdet ga det ekstra skarphet når man hugget til fienden. Hannibal fra Kartago benyttet slike sverd for å beseire romerske legionærer i de puniske krigene 218 til 202 f.Kr. Senere overtok også romerne denne sverdtypen. Også på 1400-, 1500- og 1600-tallet e.Kr. ble dette sverdet, nå under navnet toledosverd, kjent.

Greske sverd 500-300 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Xiphos er et dobbelegget enhåndssverd som antikkens grekere benyttet. Det var det fremste våpenet på slagmarken ved siden av spyd. Bladet på sverdet var rundt 60 cm langt og sverdet regnes som et av forbildene til det romerske sverdet (gladius). Sverdet ble brukt som stikkvåpen etter at spydet var blitt kastet eller hadde knekt men kunne også bli brukt til å hugge motstandere.

Gresk sverd fra antikken

Kopis er et enkelegget enhåndssverd som også ble benyttet av grekere. Det er angivelig en videreutvikling av det egyptiske khopesh-sverdet. Sverdet har store likhetstrekk med det iberiske falcata og det spekuleres i om dette er dets forgjenger. Det var omfattende handel mellom grekere og iberiere.

Makhaira er et enkelegget, kurvet enhåndssverd/dolk brukt av grekere. Den greske soldaten og senere historikeren Xenophon (427-355 f.Kr) anbefalte bruken av sverdtypen makhaira for kavaleriet da det har et kurvet blad.

Romerske sverd[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av romerske sverd henger nøye sammen med den taktikk og de krigene som romerne ble utsatt for i starten av den romerske republikk. En rekke nederlag mot keltere og grekere på 300-tallet f.Kr førte til at romerne utviklet en militærformasjon som baserte seg på tette rekker av tunge skjold (scutae). Keltiske krigere var i gjennomsnitt større og sterkere enn romere, og kjempet i åpne formasjoner med store, tunge langsverd som meide ned motstandere. Grekerne på sin side kjempet i relativt ubevegelige, tette falanksformasjoner. De store scuta gjorde dem i stand til å danne tette rekker med skjold slik at de kunne komme tettere på kelterne, og samtidig være mer fleksible enn grekerne.

Fram til 200-tallet f.Kr brukte romerne sverd etter gresk og spansk mønster, de korte, tunge falcata og lengre Xiphos. Med Hærreformen under Gaius Marius rundt 100 f.Kr ble romersk militærutstyr utviklet og standardisert, og romerne begynte å bruke distinkte romerske sverd.[5]

Gladius var et standardisert kortsverd som ble utviklet fra de iberiske sverdene av romerne. Sverdet utviklet seg og kom i forskjellige utgaver. En gladius er mellom 60-70 cm, det vil si at de er relativt korte etter moderne mål. De ble i all hovedsak brukt som stikkvåpen. Romersk taktikk gikk ut på å presse seg så tett innpå fienden med de store skjoldene at det ble vanskelig å bruke spyd og langsverd, hvorpå de korte gladiene ble brukt til å stikke ned fienden.[6]

Spatha er den tidligste versjonen av langsverdet. Sverdtypen ble utviklet til bruk av kavaleri, som kjempet på en helt annen måte og trengte lengre rekkevidde enn romerrikets legionærer. Spatha-sverdene liknet de kortere legionærsverdene i hjaltet, men hadde et lengre og oftere lettere blad. De ble primært brukt til å hugge med, i motsetning til de stive, korte gladius-sverdene.

På 300-tallet gjennomgikk den romerske hæren en grundig omorganisering. De firkantede skjoldene og tette formasjonene ble avløst av runde skjold og mer åpne formasjoner for større fleksibilitet. Med åpne formasjoner var det igjen mulig å hugge, og kavalerisverdet ble brukt som sverd også i hæren. Denne bevæpningen holdt seg helt til Vestromerrikets sammenbrudd på slutten av 400-tallet, og enda lengre i Østromerriket (Byzants).

Sverd i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Langsverd[rediger | rediger kilde]

Langsverd fra vikingtidens Hedeby i Danmark.

Romerriket hadde vært en militær stormakt i tusen år, og det var naturlig at de mange folkegruppene omkring tok opp romersk militær filosofi og utrustning. De sen-romerske spatha-sverdene utviklet seg til langsverd slik vi kjenner dem fra vikingtiden. Langsverdet dominerer i middelalderen og representerer det som de fleste forbinder med sverd. I løpet av middelalderen ble produksjonen av stål stadig bedre, og det ble mulig å framstille lengre sverd. De senere langsverdene hadde lengre grep, slik at de kunne brukes med begge hender dersom det var nødvendig. Slike sverd kalles ofte «en-og-en-halvhåndsverd» eller «bastard-sverd» (blandingssverd) fordi de kunne brukes på to måter. Fra denne sverdtypen ble både kårdene og tohåndssverdene utviklet mot slutten av middelalderen.[7]

Slike sverd fant i løpet av korstogene veien til Midtøsten, der de ble brukt side om side med krumsabler.

Normannersverd[rediger | rediger kilde]

Normannerne i England utviklet et standardsverd basert på kontinentale sverdtradisjoner.

Tohåndssverd[rediger | rediger kilde]

Claymore er et skotsk langsverd. I utgangspunktet var claymore er relativt vanlig utseende langsverd, men på slutten av middelalderen ble det vanlig å lage ekstra lange utgaver av dem. De distinkte skotske claymore-sverdene hadde blad på over en meter lengde, og et grep på omtrent 30 cm og ble brukt med to hender. Mer alminnelig utseende langsverd ble brukt samtidig sammen med skjold.

I Tyskland og Sveits ble det i renessansen utviklet en tilsvarende lang sverdtype kalt Zweihänder («to-hender») som særlig blir forbundet med landsknekter. Denne sverdtypen var ment brukt til å hugge i stykker pikene i pikenérformasjon eller å hugge over hodene på soldater i en mer konvensjonelle formasjon med sverd og skjold i første rekke. Å bruke slike sverd krevde stor styrke, og siden en slik sverdsvinger ikke kunne holde skjold samtidig var de ganske utsatte. De fikk derfor ekstra betalt, og ble kalt doppelsöldner («dobbelt sold», dvs dobbel betaling). De senere sweihänder-sverdene ble noen ganger laget med bølget blad for å virke skremmende, og sverdtypen ble brukt som seremonivåpen helt opp på 1700-tallet.[8]

Federschwert er en form for treningsvåpen benyttet av fektemestere for å undervise i bruken av langsverd for duellbruk eller for rekreasjon. Denne typen sverd dukker opp på 1400-tallet, og har en blunt egg samt et bredere parti nærmere parerstangen. Nyproduserte federschwert brukes i dag i Historical European Martial Arts ( HEMA ) for å simulere langsverd.

Arabiske sverd[rediger | rediger kilde]

I motsetning til europeisk sverdtradisjon følger de arabiske og asiatiske sverdene mer en form som hadde til hensikt å kutte opp fremfor å være et stikkvåpen. I arabisk tradisjon vil sverd ofte ha en buet kurveform som er mer optimalt for å skjære med enn rette sverd.

Med arabiske stålsverd er det verdt å huske at araberne i middelalderen kontrollerte store deler av det sørlige Spania, hvilket bidro både til utforming av sverdene og kvaliteten i stålproduksjonen. På den andre siden hadde araberne India som også bidro til utviklingen av stålproduksjonen.

Damaskus-sverd er kjent for sin stålkvalitet.

Krumsabel[rediger | rediger kilde]

Krumsabler (engelsk Scimitar) var tynne tveeggede sverd som ble brukt av arabere. Det var en videreutvikling av de spanske toledosverdene, ettersom muslimene hadde overtatt tidligere stedegne teknikker.

Asiatiske sverd[rediger | rediger kilde]

I likhet med araberne designet asiatene sverd som er ment til å kutte fremfor å stikke. Dette preget sverdets form. I Kina begynte man å produsere stålsverd fra omkring 200 f.Kr. i Qin-dynastiet. De utviklet et enegget sverd kalt dāo som minner om en sabel, og et tveegget sverd kalt jian. Teknologien spredde seg etterhvert til Korea og Japan som videreutviklet egne sverd. Det japanske katanasverdet har sin opprinnelse i dao-sverdet.

Katana («Samuraisverd»)[rediger | rediger kilde]

I Japan ble det utviklet en egen sverdtradisjon og krigerkultur basert på opprinnelig kinesiske sverdtyper. Et katanasverd kommer i flere varianter: et kort sverd (kodachi), et lengre sverd (tachi) og et enda lengre sverd (nodachi). I Japan oppstod ulike klaner som konkurrerte om makten, og det var strenge regler for retten til å bære sverd og kalle seg samurai. Æresbegrepet sto sterkt i japansk krigføring.

Norge[rediger | rediger kilde]

De eldste sverd som er funnet i Norge - Blindheimsverdet - er fra bronsealderen. De er ikke mange, de fleste av dem er løsfunn, og er da etter alt å dømme deponert som offerfunn. Noen kan typemessig knyttes til de samtidige bronsealderkulturer lenger sør i Europa, blant annet Hallstattkulturen.

I førromersk jernalder er det få gravfunn i Norge, og bare et par av dem inneholder sverd. I eldre romertid tar antall funn seg opp, og perioden innledes med enkelte eneggede sverd av germanske typer. I slutten av perioden begynner det å opptre sverd med romerske forbilder, først og fremst av gladius. I yngre romertid preges materialet av lange, tveeggede sverd, tydelige etterlikninger av romerske spatha. De tveeggede sverdene preger også folkevandringstiden. Fra denne perioden kjennes et fåtall av prestisjetunge praktsverd laget på germansk område, det fineste er utvilsomt snartemosverdet.

I merovingertiden ble eneggede sverd vanlige, særlig på Østlandet. Langs kysten dukket det opp en distinkt kort sverdtype med buet eller vinklet bakk kalt sax, antakelig etter modell fra frankernes spesielle våpen. Tveeggede sverd ble vanligere mot slutten av perioden. De fremste er ringsverdene, som bare er kjent i fire eksemplarer i Norge. Fra midten av 700-tallet begynner de typiske vikingtidssverdene å bli vanlige. Disse sverdene kjennes fra et firesifret antall gravfunn fra hele landet, og sammen med skriftlige kilder gir de et slående bilde av krigerideologien i denne perioden. Vikingtidssverdene ble systematisert av arkeologen Jan Petersen i hans doktorgradsavhandling De norske vikingesverd fra 1919. Fra 800-tallet til 1000-tallet lages ekte «Ulfberht»-sverd samt forfalskninger.[9]

De seneste vikingsverdene er overgangstyper til middelalderen. Utover i denne perioden viser sverdene en utvikling til tyngre våpen, som etter hvert måtte føres med begge hender; de såkalte tohåndssverd. Ved utgangen av middelalderen mistet sverdet sin funksjon som primærvåpen og fikk en mer symbolsk betydning. Videre framover i tid ble sverdet erstattet av lettere blankvåpen som kårde og sabel.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cirlot, Juan Eduardo (2002): A Dictionary of Symbols. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-42523-1. s. 323–325
  2. ^ Hassig, R. (1992). War and Society in Ancient Mesoamerica. University of California Press. s. 85. ISBN 0-520-07734-2. 
  3. ^ Yong, Ed (2012). «Shark-tooth weapons reveal lost biodiversity». Nature. doi:10.1038/nature.2012.11160. 
  4. ^ Dupuy, Trevor Nevitt: The Evolution of Weapons and Warfare, side 3
  5. ^ Keppie, Lawrence (1998). The making of the Roman Army : from Republic to Empire ([New ed.]. utg.). Norman: University of Oklahoma Press. ISBN 0806130148. 
  6. ^ «Spartan weapons». Ancient Military.com. 2011. Besøkt 16. oktober 2015. 
  7. ^ Michael D. Coe & al. (1989). Swords and hilt weapons (1. utgave utg.). New York: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 1555842909. 
  8. ^ Oakeshott, Ewart (2000). European Weapons and Armour: From the Renaissance to the Industrial Revolution. Boydell Press. 
  9. ^ Martens, Irmelin (2021). Viking Age Swords from Telemark, Norway : An Integrated Technical and Archaeological Investigation. ISBN 9788202696856. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sverd&oldid=23333958»