Vulkan (gud)
Vulkan (latin Vulcanus), også kjent som Mulciber, var den romerske guden for smeder og godartet (nyttig) bruk av ild. Han var også guden for vulkaner i oldtidens romerske senhedendom. Han er kjent som Sethlans i etruskisk mytologi og Hefaistos i gresk mytologi. Han ble dyrket ved en årlig festival kjent som Volcanalia den 23. august. Vulkan tilhører den eldste tiden i romersk religion: Varro siterer Annales Maximi hvor han minnes at kong Titus Tatius hadde dedikert egne altre for en rekke guddommer, blant dem også Vulkan.[1]
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Opprinnelsen til navnet er både uklart og lenge diskutert. Den romerske tradisjonen har hevdet at det var beslektet med latinske ord som var knyttet til lyn (fulgur, fulgere, fulmen), som igjen var antatt å være beslektet med ild.[2] Denne tolkningen ble støttet av Walter William Skeat i hans etymologiske ordbok i betydningen «lustre».[3]
Det har blitt foreslått at Vulkan faktisk ikke er latinsk, men beslektet med den kretiske guden Velchanos, en gud for naturen og underverden.[4] Wolfgang Meid har dog avvist denne identifiseringen.[5] Det har siden kommet flere fantasifulle forslag uten at det har gitt større enighet: Christian Guyonvarc'h har foreslått en identifisering med det irske navnet Olcan. Vassilij Abaev har sammenlignet med ossetisk -waergon, en variant av navnet Kurdalaegon, smeden i Nartsagnene, epos som har sin opprinnelse i Nord-Kaukasus, men Georges Dumézil fant denne forbindelsen urimelig.[6]
Dyrkelsen av Vulkan[rediger | rediger kilde]
Vulkans eldste helligdom i Roma, Volcanal, lå ved foten av Kapitolhøyden i Forum Romanum, og ble etter sigende datert til den arkaiske perioden av de romerske kongene,[7] og blitt etablert på dette stedet av Titus Tatius,[8] tradisjonelt datert til 700-tallet f.Kr. Det var i synspunktet til etruskiske haruspikser at et tempel for Vulkan måtte være lokalisert utenfor byen[9] og det er mulig at Volcanal kan ha ligget utenfor byens grenser før Roma utvidet den til å omfatte også Kapitolhøyden.[10] Volcanalia, ofringer til Vulkan, ble gjort her den 23. august.[7] Vulkan hadde også et tempel på Campus Martius («Mars-marken») i Roma som eksisterte siden år 214 f.Kr.[10]
Romerne identifiserte Vulkan med den greske smedguden Hefaistos, og han ble assosiert med sin gresk motpart for den konstruktive bruken av ild i metallarbeidet. Et fragment av en gresk krukke som viser Hefaistos er funnet ved Volcanal og er blitt datert til 500-tallet f.Kr. Det antyder at de to gudene allerede var assosiert med hverandre ved denne tiden.[11] Imidlertid hadde Vulkan sterkere tilknytning enn Hefaistos med ildens destruktive krefter, og det var en betydelig omtanke hos hans tilhengere i å oppmuntre guden til å avverge skadelige branner. Hans festival Vulcanalia som ble feiret årlig den 23. august var en tid da varmen på årstiden truet avlingene og kornmagasinene med risiko for å brenne ned.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Varro ling. Lat. V, X: «...Et arae Sabinum linguam olent, quae Tati regis voto sunt Romae dedicatae: nam, ut annales dicunt, vovit Opi, Florae, Vediovi Saturnoque, Soli, Lunae, Volcano et Summano, itemque Larundae, Termino, Quirino, Vortumno, Laribus, Dianae Lucinaeque...»
- ^ Varr. Ling. Lat. V, 10: «Ignis a gnascendo, quod huic nascitur et omne quod nascitur ignis succendit; ideo calet ut qui denascitur cum amittit ac frigescit. Ab ignis iam maiore vi ac violentia Volcanus dictus. Ab eo quod ignis propter splendorem fulget, fulgur et fulmen, et fulguritum quod fulmine ictum.»
- ^ Skeat, W. W. (1963, 1. utg. 1882): Etymological dictionary of the English language, New York; s.v. volcano: «cf Skt. varchar-s: lustre»
- ^ Cook, A. B. (1925): Zeus: a study in Ancient religion, bind II, ss. 945 ff.
- ^ Meid, W. (1961): «Etr. Velkhans- Lat. Volcaanus», Indogermanische Forschugungen, 66
- ^ Dumezil, G. (1974): La religion romaine archaique, Paris, del I.
- ^ a b Platner Samuel Ball & Ashby, Thomas (1929): «Volcanal». A Topographical Dictionary of Ancient Rome. London: Oxford University Press. ss. 583–584.
- ^ Dionysius av Halicarnassus, II.50.3; Varro V.74.
- ^ Vitruvius 1.7; se også Plutark, Romerske spørsmål 47
- ^ a b Dumézil, Georges (1996, først utgitt 1966): Archaic Roman Religion: Bind 1, overs. Philip Krapp. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ss. 320–321. ISBN 0-8018-5482-2 (hbk.); ISBN 0-8018-5480-6 (pbk.).
- ^ Beard, Mary; North, John & Price, Simon (1998): Religions of Rome, bind 2: A Sourcebook. Cambridge: Cambridge University Press. ss. no. 1.7c. ISBN 0-521-45015-2 (hbk.); ISBN 0-521-45646-0 (pbk.).