Whig (historisk britisk parti)
Whig | |||
|---|---|---|---|
 Karikatur av Whigstyret i England, fra 1783 | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Grunnlagt | 1678 | ||
| Nedlagt | 1859 | ||
| Forgjenger | Country Party | ||
| Etterfølger | Det liberale parti | ||
| Ideologi | Whiggisme | ||
- For andre betydninger av «whig», se whig.
Whig (sammen med toryene) regnes som et av de to første politiske partiene i Storbritannia fra seint på 1600-tallet til midten av 1800-tallet, men det er mer presist å beskrive de to som løse politiske grupperinger eller tendenser. Whig-bevegelsen hadde sin opprinnelse i kampen for det konstitusjonelle monarkiet og en protestantisk arverekkefølge som et bolverk mot enevelde, men utviklet seg etter hvert til en gruppe som ble assosiert med industriinteresser, sosial og parlamentarisk reform og avskaffelse av slaveriet.
Bakgrunnen for begrepet whig var stridighetene mellom stuartene og parlamentet på De britiske øyer. Stridsspørsmål var kongens makt i forhold til parlamentet, samt kongens religion. Sistnevnte var særlig betent i forhold til spørsmålet om hvem som skulle overta som konge etter Karl II, som var barnløs. Hans bror, Jakob II, var åpent katolikk, noe som gjorde at det fra parlamentet ble stilt krav om å utelukke ham fra tronfølgen. Kongens parti ble kalt tories, mens hans motstandere ble kalt whigs. Opprinnelig var whigs navnet på presbyterianske, skotske krøttertyver, mens tories var en betegnelse på irske, katolske banditter. Generelt kan man imidlertid si at toryene etter hvert kom til å bli assosiert med godseiere og den anglikanske kirke (i Skottland den episkopale kirke), mens whigene ble assosiert med borgerskapet og nonkonformistiske protestantiske grupper, selv om det var en stor grad av overlapp mellom disse sosiale grupperingene.
Etter den ærerike revolusjon i 1688, brukte Maria II og Wilhelm III både whiger og toryer i sine regjeringer, på tross av manglende lojalitet fra en del av toryene, der mange fortsatt støttet Jakob II. Etter hvert kom imidlertid whigene til å bli stadig mer dominerende i regjeringene. I 1708, under den spanske arvefølgekrig, gikk de fleste gjenværende toryene i opposisjon, noe som førte til et kabinett med nesten bare whiger. Wilhelms etterfølger, dronning Anne, mislikte imidlertid sin avhengighet av whigene, og i 1710 erstattet hun dem med en ren tory-regjering under Robert Harley and Henry St. John, som i 1713 forhandlet frem freden i Utrecht, som bidro til å gjøre slutt på krigen, men som ble kritisert av hennes fremtidige etterfølger, Georg I av Hannover.
I 1714, ved Georg Is tronbestigelse, returnerte whigene til makten. Etter et jakobittisk opprør i 1715, som ble støttet av mange toryer, ble sistnevnte gruppering i stor grad diskreditert som forrædere, og whigene ble det dominerende regjeringspartiet i lang tid framover. I perioden 1714 til 1760, spilte toryene en svært begrenset rolle i britisk politikk, selv om mange parlamentsmedlemmer fortsatt oppfattet seg som «toryer». Både regjeringene og den ledende delen av opposisjonen oppfattet seg som «whiger». Etter Georg IIIs tronbestigelse, ble de to gruppene i økende grad erstattet med en mengde personlige fraksjoner, hvorav de fleste oppfattet seg som «whiger». Ofte var det slik at opposisjonen omtalte regjeringen som «tory», selv om den selv ofte foretrakk betegnelser som for eksempel «uavhengig whig». Dette illustrerer at det ennå ikke var snakk om noe fasttømret partisystem.
Under William Pitt den yngre begynte et klarere partisystem å utvikle seg. Ofte blir Pitt omtalt som «tory», mens hans fremste motstander, Charles James Fox, omtales som «whig». Pitt foretrakk imidlertid selv betegnelsen «uavhengig whig», og motsatte seg utviklingen av et klarere partisystem. Fox‘ tilhengere så imidlertid seg selv som de legitime arvinger av whigtradisjonen og de markerte seg sterkt som opposisjon.
Den franske revolusjon splittet imidlertid opposisjonen. Mens Fox og noen yngre tilhengere, som Charles Grey og Richard Brinsley Sheridan var sympatisk innstilt, markerte andre, ikke minst Edmund Burke, seg raskt som ivrige motstandere. Krigen førte til at mange av Fox' tilhengere sluttet seg til Pitt, selv om mange av dem etter hvert igjen samlet seg under Fox i samlingsregjeringen etter Pitts død i 1806. Etter Fox' død samme år, begynte det igjen å utkrystallisere seg et topartisystem, whigene nå under ledelse av lord Grey.
Det var først etter Georg IVs død at whigene igjen kom til makten, under Greys ledelse, en regjering som blant annet avskaffet slaveriet, samt utvidet stemmeretten (Reform Act). Denne reformen bidro, paradoksalt nok, til at partiet gradvis gikk i oppløsning og ble erstattet det Det liberale partiet, der mange whiger, men også en del frihandelsvennlige toryer, samlet seg.