Handverker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En av mange grupper håndverkere er glassblåsere, her en i arbeid med å forme glass
En amerikansk håndverker i 1942

Handverker, eller håndverker, er en fagutdannet person som utøver et yrke som håndverksmester, fagarbeider eller som håndverkssvenn. Personen må ha gjennomgått læretid og ha de nødvendige, faglige og formelle kvalifikasjoner i sitt fag. I Norge må en håndverker normalt gjennomføre to års kontraktsmessig opplæring som lærling hos en håndverksmester etter to år i videregående skole. Deretter avlegges svenneprøve som gir svennebrev om prøven bestås.

Begrepene handverk og handverker har trolig kommet inn i norsk språk i middelalderen, sammen med tyske handverkere som slo seg ned i norske byer.[trenger referanse]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Ifølge den vanlige økonomiske teorien oppstår delingene av yrker samtidig med den indre markedsutviklingen (Adam Smith). Likevel, ifølge økonomen John Hicks, var både kjøpmenn og handverkerne opprinnelig tjenere for herskerne, noe som begynte mye tidligere. Handverkere var de dominerende produsenter av varer før den industrielle revolusjon.

Håndverkerne som etter Landsloven av 1604 hadde tillatelse til å virke i landdistriktene i Norge, var skreddere, skomakere og tømrere.[1]

Handverkerlaug[rediger | rediger kilde]

I middelalderen var de vanligvis organisert i laug. Lauget var en forening av mesterhandverkere som var gitt frihetsbrev av den lokale suverene myndigheten. Lauget kontrollerte alle sider av produksjonen og distribusjonen for å sikre kvalitet og å hindre konkurranse fra ytre markeder. Sammen med kjøpmennene utgjorde handverkerne det midterste lag i det sosiale hierarkiet, mellom de landeiende aristokratene og landarbeiderne.

For å bli en handverker i lauget ble en person satt under en mesterhandverker som en ubetalt lærling allerede i ung alder. Hvis lærlingen fullførte læretiden ble han så en betalt svenn. For at en svenn skulle bli en mesterhandverker måtte han lage et «mesterstykke» som målte seg med laugets standarder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ståle Dyrvik: «Den lange fredstiden 1720-84», Norges historie bind 8 (s. 275), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]