Abstrakt ekspresjonisme

Abstrakt ekspresjonisme, også omtalt som New York-skolen,^[1] var en kunstnerisk bevegelse som dominerte amerikansk kunst i tiårene etter andre verdenskrig. Det var den første kunstretningen i USA som fikk internasjonal betydning, og den betydde det endelige skifte av sentrum i kunstverdenen på 1900-tallet, fra Paris til New York.

Betegnelsen abstrakt ekspresjonisme ble først brukt om Vasilij Kandinskijs malerier i 1919, men ble senere brukt for å beskrive arbeidene til en gruppe malere som arbeidet i New York på begynnelsen av 1940-tallet. Kunstnere som Jackson Pollock og Willem de Kooning produserte en ny type bilder, hvor interessen lå i å finne fram til et direkte og autentisk uttrykk på lerretet som kunne uttrykke kunstnerens indre følelser og underbevissthet. Som navnet angir, springer mange av ideene bak den abstrakte ekspresjonismen ut fra tankegods fra den europeiske ekspresjonismen, men også surrealismens vektlegging av spontan og automatisk kreativitet var et viktig utgangspunkt for bevegelsens kunstnere.

Termen «abstrakt ekspresjonisme» rommer flere og innbyrdes svært ulike stiler og type kunstnere, og flere av kunstnerne som falt inn under denne karakteristikken var verken spesielt abstrakte eller spesielt ekspresjonistiske. Action painting, American-style painting og color field var andre begreper som ble brukt for å beskrive denne kunsten.

Den abstrakte ekspresjonismen fikk sitt endelige gjennombrudd i 1951 med en stor utstilling på Museum of Modern Art i New York, kalt Abstract Painting and Sculpture in America. Etter dette fattet også CIA interesse for den abstrakte ekspresjonismen, som de mente uttrykte ideen om USA som den frie tankens og det frie markedets forsvarer. CIA så i den abstrakte ekspresjonismen et mulig propagandainstrument overfor de kommunistiske landenes sosialistiske realisme.

I løpet av 1960-tallet mistet bevegelsen sin dominerende posisjon i kunstverdenen, og ble utfordret og kritisert av nye retninger som minimalisme, konseptualisme og popkunst.