Collegium musicum
Collegium musicum (pl. collegia musica) var en betegnelse som ble brukt om private grupper musikkelskere, spesielt i tyskspråklige områder. Medlemmene var ofte byborgere eller studenter som framførte musikk for hverandre, men collegia musica kunne også akseptere tilhørere, og i enkelte tilfeller ta inn yrkesmusikere.
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
På 1500-tallet var collegia musica overveiende vokalensembler, men i blomstringstiden på 1600- og 1700-tallet dreide det seg mest om instrumentalmusikk. De første offentlige konsertene holdt av et collegium musikum fant sted i Hamburg i 1660 under ledelse av Matthias Weckmann.
Leipzig[rediger | rediger kilde]
Som student i Leipzig grunnla Georg Philipp Telemann i 1701[1] et collegium musicum som senere ble ledet av Melchior Hoffmann, Georg Balthasar Schott og fra 1729 av Johann Sebastian Bach. Dette orkesteret godt kjent i offentligheten og profesjonelle musikere som Gottfried Heinrich Stölzel, Johann Georg Pisendel og bass-sangeren Johann Gottfried Riemschneider (1691–1742) opptrådte med dem allerede under Hoffmann.[2]
Under navnet «Bachische Collegium Musicum» ledet Bach i minst tolv år mer enn fem hundre totimers program blant annet med gjester som Johann Adolf Hasse, hans kone, divaen Faustina Bordoni og luttvirtuosen Silvius Leopold Weiss.[2]
Senere bruk[rediger | rediger kilde]
På 1800-tallet gikk betegnelsen «collegium musicum» ut av bruk, men ble tatt opp igjen da Hugo Riemann grunnla en forening med dette navnet i 1908, og det førte til at flere begynte å bruke betegnelsen.
I 1979 ble Neues Bachisches Collegium Musicum grunnlagt i Leipzig med formål å knytte an til tradisjonene fra Bachs collegium musicum og oppføre historisk informert musikk.
I dag danner særlig universitetstudenter collegia musica, eksempelvis finnes slike i Heidelberg, Bonn og Köln og i 1968 ble ensemblet Collegium Musicum Sandnes grunnlagt, det var ledet av Kåre Opdal og med musikklærere og profesjonelle musikere tilknyttet Sandnes musikkskole som medlemmer.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564.