Ernst Wollweber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Wollweber
Født29. okt. 1898[1]Rediger på Wikidata
Hann. Münden
Død3. mai 1967[1][2][3]Rediger på Wikidata (68 år)
Øst-Berlin
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av DDRs Volkskammer
  • delegat i Prøyssens parlament Rediger på Wikidata
EktefelleLucija Bauer
PartiSozialistische Einheitspartei Deutschlands
Kommunistische Partei Deutschlands
NasjonalitetØst-Tyskland
GravlagtZentralfriedhof Friedrichsfelde
Medlem avZentralkomitee der Sozialistischen Einheitspartei Deutschland
UtmerkelserFedrelandets fortjenstorden i gull
Ernst Wollweber på Commons

Ernst Wollweber (født 18. oktober 1898 i Hannoversch Münden, død 3. mai 1967 i Øst-Berlin) var en tysk kommunistisk politiker. Han var DDRs «minister for statssikkerhet», dvs. sjef for Stasi, fra 1953 til 1957.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ernst Wollweber var sønn av en snekker. Som 15-åring, etter folkeskolen, tok han hyre som jungmann og tømmerfløter på elven Weser, som har sitt utgangspunkt der to andre elver, Werra og Fulda, flyter sammen i hans fødeby. Under første verdenskrig, fra 1916 til 1918, tjenestegjorde han i den keiserlige marines ubåtavdeling.

Under novemberrevolusjonen 1918 deltok han i matrosopprøret i Kiel og ble medlem i et soldatråd.

Politiker i Det tyske rike[rediger | rediger kilde]

I 1919 ble han medlem i KPD (det tyske kommunistiske parti) og deltok i Märzkämpfe in Mitteldeutschland («marskampene i Midt-Tyskland») i 1921.[4] Wollweber steg fort i gradene i partiorganisasjonen, og i 1921 ble han medlem av Sentralkomitéen og politisk sekretær for KPD-distriktet Hessen-Waldeck. To år etter ble han en av lederne for de militante avdelinger av KPD i Hessen-Waldeck, Thüringen og Schlesien. Wollwebers virksomhet førte til at han ble arrestert i 1924, og deretter anklaget for høyforræderi. Han ble løslatt i 1926, og i 1928 ble han valgt til representant i det prøyssiske delstatsparlament, og innehadde den posten til 1932. I 1929 ble han valgt til delstatsparlamentet for Niederschlesien, og fra 1932 til 1933 var han medlem av den tyske Reichstag.

I 1932 ble han leder i det tyske kommunistiske sjømannsforbundet (Einheitsverband der Seeleute, Hafenarbeiter und Binnenschiffer) og i 1933 sekretær i sjømannsinternasjonalen ISH (Internationale der Seeleute und Hafenarbeiter).

Da det tyske kommunistiske parti ble forbudt i Tyskland etter Riksdagsbrannen (februar 1933), måtte Wollweber flykte til København, og senere til Leningrad.

Wollweber-organisasjonen[rediger | rediger kilde]

Han opprettet for den sovjetiske etterretningsorganisasjon NKVD i 1936 den såkalte Organisasjonen mot fascismen og til forsvar for Sovjetunionen, som gjennomførte sabotasjeaksjoner mot land som var fiendtlige mot Sovjetunionen, også demokratiske land som Finland og Polen. Organisasjonen var hemmelig representert i Tyskland, Nederland, Belgia og Skandinavia. Gruppen utførte først og fremt bombeangrep med tidsinnstilte bomber mot fartøyer[5] fra land som støttet opprørerne i den spanske borgerkrig. Sprengstoffet ble i stor grad stjålet fra svenske gruver, av agenter i Kiruna og Luleå. Wollweber-ligaen antas å ha sprengt 16 tyske, 3 italienske og 2 japanske fartøyer. Wollweber organiserte dessuten våpenleveranser til den republikanske regjering. Fra 1936 stod han trolig høyest på listen over ettersøkte av tysk Gestapo.

Hans organisasjons norske seksjon utviklet seg etter hvert til krigstidens mest aktive norske sabotasjeorganisasjon, senere kjent som Osvald-gruppen. Under ledelse av Asbjørn Sunde utførte den over 109 kjente aksjoner mot okkupantene i Norge inntil sommeren 1944, da organisasjonen ble oppløst etter ordre fra Moskva.

To av hans kvinnelige agenter var norske Ragnhild Wiik (31. august 1910 -14. mars 1964) som han giftet seg med i Leningrad, og hennes eldre søster Gudrun. Fra 1936 var Oslo hovedbasen hans.[6] Der bodde han med sin kone i Båhusveien 18 på Sinsen og vervet blant andre Martin Rasmussen Hjelmen til arbeidet sitt. Et problem var at ligaens hjemmelagde brannbombene ikke detonerte, eller skadene ble ubetydelige. Wollweber arbeidet derfor på å rekruttere hjelpere tilknyttet gruvedriften i Kiruna, og med mulighet for å få tak i dynamitt. Wollweber og Hjelmen lyktes i å skaffe seg agenter i Kiruna, Narvik og Luleå, og dynamitt ble fraktet med Ofotbanen til Narvik, der den ble smuglet om bord i skip til viktige nordeuropeiske havner. Kodenøkkelen han brukte til sine kodete meldinger, var ironisk nok Spioner og bomber av den tidligere overvåkingssjefen Johan Søhr en bok som både sender og mottaker måtte ha et eksemplar av. Fra slutten av 1937 var brannbombene forkastet til fordel for sprengbomber, og i midten av november 1937 sank det italienske lasteskipet «Boccaccio»[7] utenfor kysten av Frankrike, og en av mannskapet omkom. I Oslo hadde Wollweber et legekontor i Schleppegrells gate på Grünerløkka som skalkeskjul, dit brev til Wollweber kunne adresseres, og møter avtales. Skulle noen møte Wollweber, satte vedkommende seg på venterommet og spurte legen etter «Olsen». Så tok legen kontakt med Ragnhild Wiik som kom med adressen til møtestedet.[8]

Wollweber besøkte også agentene sine i København, Antwerpen og Rotterdam på ordre fra Moskva. Tre ganger ble Ragnhild Wiik sendt på oppdrag til Paris, men det var hennes søster, Gudrun, Wollweber flyktet til Sverige med 5. mai 1940. De ble fulgt til grensen av Asbjørn Sunde, men to uker senere ble de arrestert på en jernbanestasjon i Värmland. Wollweber ble dømt til tre års straffarbeid for passforfalskning i Sverige. Tyskerne ville ha ham utlevert, men Aleksandra Kollontajs inngripen bidro til at han i stedet ble utlevert til Sovjetunionen høsten 1944. Verre gikk det med Ragnhild. Hun ble arrestert av Gestapo i mars 1941 og sendt til fengsler og leire i Tyskland, deriblant Ravensbrück. Helsen hennes var ødelagt for resten av livet, og i tillegg var hun i overvåkingspolitiets søkelys, som da de mente at hun med falske papirer hadde deltatt på NKPs 6. kongress i Oslo 8.-10. juni 1946 med en instruks fra Moskva om at NKP skulle sabotere hvalavtalen med England, basert på uenigheten om norske sjøfolks hyre på britiske hvalkokerier.[9] Hun bodde sammen med søsteren Gudrun de siste årene til hun døde, bare 53 år gammel.[10]

Fangenskap i Sverige[rediger | rediger kilde]

I 1940 måtte han rømme til Sverige, hvor han ble arrestert i mai samme år. Han satt i svensk fengsel under størsteparten av krigen – noe som trolig berget hans liv. Tyskerne krevde gjentatte ganger hans utlevering,[11] og den svenske regjering var nær ved å gi etter. Men etter de tyske nederlagene på Østfronten, og etter at han fikk sovjetisk statsborgerskap, gav de etter for sovjetisk press og innvilget hans utreisesøknad til Sovjet i 1944.

Han oppholdt seg der på helsekur i Kislovodsk, og deretter kom han til Moskva.

Stasi-sjef[rediger | rediger kilde]

Ernst Wollwebers grav på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Berlin.

Etter krigen returnerte Ernst Wollweber til Tyskland og hadde forskjellige stillinger i ledelsen av DDRs skipsfartsadministrasjon. I vest ble det fra omkring 1950 hevdet at han hadde gjenopprettet «Wollweber-organisasjonen», men disse ryktene finner ikke støtte i forskning.

Etter opprøret i Berlin i 1953, som førte til at sjefen for DDRs sikkerhetspoliti, Wilhelm Zaisser, ble fjernet, ble Wollweber i juli innsatt som Stasis nye leder, med rang som statssekretær. Han gjorde det til sitt hovedanliggende å arbeide mot og svekke vestlige etterretningstjenester, fremfor alt den vesttyske Organisation Gehlen og senere Bundesnachrichtendienst (BND). Den mangeårige leder for BND og tidligere Wehrmacht-general Reinhard Gehlen skrev i sine memoarer fra 1971, Der Dienst, om Wollweber: «Som internasjonalt kjent yrkesrevolusjonær og sabotasje-ekspert tilhørte Wollweber til sin bitre ende utvilsomt de fargerikeste og skruppelløseste skikkelser i spissen for Ulbricht-regimet. Verken hans forgjenger Wilhem Zaisser (...) eller hans etterfølger Erich Mielke formådde å gjøre Wollweber rangen stridig når det gjaldt omdømme.» I mange taler[12] skrøt han av avsløringer av antatte spioner, antagelig i håp om å få statssekretariatet sitt oppgradert til «ministerium» (etter hendelsene i 1953 var tjenesten blitt nedgradert).

I 1954 ble Wollweber dekorert med DDRs da nettopp innstiftede Vaterländischer Verdienstorden («fedrelandets fortjenestorden»). Fra 1954 til 1958 var han dessuten medlem av sentralkomiteen i SED.

Wollwebers ledelse av Stasi og umåtelig skarpe stalinisme førte til konflikter med mer moderate politikere som Walter Ulbricht og Erich Honecker. 31. oktober 1957 søkte han om avskjed «av helsegrunner etter eget ønske», og ble etterfulgt som Stasi-sjef av sin stedfortreder Erich Mielke. I årene etter ble han utsatt for forskjellige disiplinærvedtak fra partiets side, og ble ekskludert fra sentralkomiteen sammen med Karl Schirdewan (1907-98) på grunn av «fraksjonsvirksomhet».

Karl Schirdewan ble i 1958 fratatt alle sine verv i partiet for å ha forslått innføring av demokratiske politiske metoder i SED.[13] Også Wollweber fikk kritikk av partiet og måtte si fra seg sin plass i Volkskammer («folkekammeret»). Han levde deretter anonymt som oversetter i Øst-Berlin til sin død.

Hans død i 1967 gikk upåaktet hen i DDR, allikevel ble urnen hans satt ned i gravanlegget «Pergolenweg» i Gedenkstätte der Sozialisten («minnested for sosialistene») på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk[rediger | rediger kilde]

Engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Cookridge, E.H. Gehlen: Spy of the Century. New York: Random House, 1972. ISBN 0-394-47313-2
  • Flocken, Jan von and Scholz, Michael F. Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson, Berlin: Aufbau-Verlag 1994. ISBN 3-351-02419-3
  • Lee, Martin A. The Beast Reawakens. New York: Little, Brown and Company, 1997. ISBN 0-316-51959-6
  • Payne, Ronald and Dobson, Christopher. Who's Who in Espionage. New York: St. Martin's Press, 1984. ISBN 0-312-87432-4
  • Whitney, Craig R. Spy Trader. New York: Times Books – Random House, 1994. ISBN 0-8129-2461-4
  • Wolf, Markus. Man Without a Face: The Autobiography of Communism's Greatest Spymaster. New York: Times Books – Random House, 1997. ISBN 0-8129-6394-6

Tysk[rediger | rediger kilde]

  • Anonym, antagelig av Fritz Otto Karl Zietlow: Vom Höllenmaschinisten zum Staatssekretär. Freiheit-Aktion der Jugend, Bonn 1954. Die Freiheit-Aktion der Jugend war eine klandestine Organisation des Gesamtdeutschen Ministeriums.[14]
  • Jan v. Flocken, Michael F. Scholz: Ernst Wollweber. Saboteur – Minister – Unperson. Aufbau-Verlag, Berlin 1994. ISBN 3-351-02419-3.
  • Jan Valtin: Tagebuch der Hölle. Aus dem Amerikanischen von Werner Krauss. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1957 (heute als Lizenzausgabe in Komet MA-Service und Verlagsgesellschaft mbH, Frechen). Utgitt i USA allerede i 1941 som Out of the Night. '
  • Martin A. Lee: The Beast Reawakens. Little, Brown and Company, New York 1997. ISBN 0-316-51959-6.
  • Ronald Payne, Christopher Dobson: Who's Who in Espionage. St. Martin's Press, New York1984. ISBN 0-312-87432-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005449, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wollweber-ernst, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Märzkämpfe, «mars-kamper», 1921
  5. ^ Wilhelm Agrell: Maskerad front: Kalla krigets underrättelsehistoria, Historiska Media, Falun, s. 42, ISBN 978-91-85507-97-9
  6. ^ Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester (s. 167), Cappelen 2007, ISBN 978-82-02-27462-7
  7. ^ «Boccaccio», wrecksite.eu
  8. ^ «Sabotøren på Sinsen», NRK 29. mars 2013
  9. ^ Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester (s. 167-68)
  10. ^ «Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer», Gnist
  11. ^ Lennart W. Frick med Lars Rosander: Bakom hemligstämpeln, Historiska Media, Lund, 2004, s. 88; ISBN 91-85087-11-8
  12. ^ «Archivradio, Originalton Wollweber über Industriespionage im Osten». Arkivert fra originalen 21. september 2013. Besøkt 15. mars 2014. 
  13. ^ Karl Schirdewan: Aufstand gegen Ulbricht, 1995
  14. ^ Klaus Körner in seinem Beitrag Broschüren im Kalten Krieg auf den Seiten des Deutschen Historischen Museums Online, lest 6. februar 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Wollweber&oldid=24451724»