Fortuna

«Fortuna» har flere betydninger.

Freske på et romersk alter for Fortuna, avbildet med ror og cornucopia, overflødighetshorn (Arkeologiske museum i Milano).

Fortuna er i romersk mytologi gudinne for lykken, og hun brukes som allegorisk og grafisk figur fra renessansen som et symbol for lykke, hell, handel og sjøfart. Betegnelsen Fortuna er ofte brukt som skipsnavn og brukes som forretningskjennetegn.

Den antikke framstilling av Fortuna er en kvinne kledt i lange gevanter som holder et overflødighetshorn. Den allegoriske figuren fra renessansen framstilles som en naken kvinne som trår med den ene foten på en kule og holder et langt, smal skipsseil slynget over hodet. Noen ganger har kulen en liten vinge til hver side og noen ganger brukes figuren uten kulen. Slike framstillinger finnes i norske og utenlandske segl og våpenskjold. Skulpturer av slike framstillinger av Fortuna finnes som sjøfartssymboler i Amsterdam, Budapest og Venezia.

Statuer

En statue av en påkledt Fortuna, balanserende på en kule mens hun slynger et flagrende tøystykke over seg, er i vår tid plassert på en vegg nær Oslo sentralstasjon.

Fortuna-statuen på Frognerstranda i Oslo er en gave til Oslo by fra Den norske Creditbank og er utført av kunstneren Odd Hilt i 1973

Heraldikk

Heraldisk Fortuna trår på en kule og slynger et smalt skipsseil med hendene. Her er hun i en moderne tegning av Glückstadts byvåpen.

Fortuna forekommer fra 1600-tallet ofte som figur i våpenskjold, både som skjoldmerke og som hjelmtegn. Da brukes mest den nakne Fortuna, mens den antikke Fortuna også er brukt i segl, blant annet på Norges Grunnlov 17. mai 1814 av sorenskriver A.Kiønig. Den nakne Fortuna finnes for eksempel i skjold i kommunevåpen for den tyske byen Glückstadt. I norske slektsvåpen kan vi se Fortuna blant annet som skjoldmerke for Dedekam og Heidenreich, samt som hjelmtegn for Cappelen og Kielland.

Fortuna er den sentrale figuren i hjelmtegnet til sjøhelten Cort Adeler, og finnes i flere litt forskjellige våpen fra hans etterkommere. Slektsvåpenet Adeler er blant annet malt på gallerifronten i Solum kirke ved Skien som Adeler familien fikk ombygd og eide i flere generasjoner.

Fortuna ble brukt på Oslo/Christianias byvåpen fra 1632-1892.

Litteratur

• Danmarks Adels Aarbog 1906 med stamtavle og våpenavbildninger for flere grener av slekten Adeler
• Helge Søgaard: «Fortuna», "Den gamle By"s Aarbog 1945, Aalborg, side 31-43
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IVs regjeringstid 1699–1730, Kristiansand S 1955
• Hans Krag: «Seglmerker», Hedmark Slektshistorielags Tidsskrift, bind V, hefte 8, Hamar 1963, side 220–228
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
• Hans Cappelen: «Familien Cappelens tyske opprinnelse. Noen antagelser og hypoteser», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 31 (1988), side 378–396.
• Hans Cappelen: «Våpensegl og slektspapirer fra Skiensdistriktet», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXXV, side 445 ff.
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, side 42-45
• Hans Cappelen: «Tre gamle Cappelen-signeter», i Heraldisk Tidsskrift bind 9 nr 88, København 2003, side 354–365.
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy).
• Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001,side 59
• Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med bilder og beskrivelser av alle eidsvollsmennenes segl på Grunnloven 17. mai 1814, samt med artikkel «Hva seglene på Grunnloven kan vise oss» (av Hans Cappelen) med omtale av Fortuna i flere av seglene.