Kampene om Beograd i 1914

Kampene om Beograd i 1914
Konflikt: Serbiafelttoget som del av Balkanfronten, Første verdenskrig
Bombet bygning i Beograd, 1914.
Dato 28. juli - 13. desember 1914 Sted Beograd, Serbia Resultat Serbisk seier, men hovedstaden ble underlagt artilleribombardement fram til oktober 1915, da falt byen til sentralmaktene.
Stridende parter
Serbia Frankrike Russland	Østerrike-Ungarn
Kommandanter og ledere
Radomir Putnik Zivojin Muscle	Alfred Kraus Liborijus von Frank
Styrker
Avdelte styrker fra 2. og 3. serbiske arméer for forsvaret Marineingeniørdetasjement Marinekanondetasjement	2. Østerriksk-ungarsk armé med Donauflotiljen

Kampene om Beograd så de første større militæroperasjoner i den første verdenskrigen da det serbiske forsvaret gjennomførte de første tiltakene for å hindre et angrep over floden Donau og de østerriksk-ungarske styrkene åpnet ild med artilleri mot hovedstaden Beograd fra 28. juli 1914. Ettersom hovedstaden var så utsatt for fiendtlig artilleri, kunne ikke den serbiske hæren bli stående der, istedenfor satset man på et dybdeforsvar langs elven Sava til vest og floden Donau. Som et resultat kom hovedstaden i en meget utsatt posisjon i midten mellom de serbiske og østerriksk-ungarske styrkene.

Krigsutbruddet

Julikrisen som oppsto etter attentatet på den østerriksk-ungarske kronprinsen Frans Ferdinand den 28. juni 1914 i Sarajevo, var kulminasjonen på et meget dårlig forhold mellom det østerriksk-ungarske imperiet og den serbiske nasjonalstaten. Et ultimatum ble overleverte den serbiske regjeringen den 23. juli, med betingelser som var usedvanlig strengt i hensikten om å framprovosere krig. To dager senere, 25. juli, kom det serbiske svaret om at man akseptere alle betingelsene utenom to som villet innebar østerriksk-ungarsk innblanding i etterforskningen av snikmorderne og det indre styret i Serbia. Det serbiske forslaget om at man kunne hente tvisten til voldgiftsretten i Haag ble ignorerte i den østerrikske hovedstaden Wien der man hadde bestemt seg for krig. Men dette hadde statsminister Nikola Pašić forutsett, da man umiddelbart flyttet regjeringen med alle departementer og den serbiske nasjonalbanken til Niš mens militærledelsen dro til Kragujevac.

Da den østerriksk-ungarske krigserklæringen ble sendt med telegram den 28. juli 1914, nektet Pašić først å tro på dette fram til det ble bekreftet gjennom andre diplomatiske kanaler i St. Petersburg, London og Paris. Men han var forberedt, mobiliseringsordren var allerede sendt ut den 25. juli, så over 300,000 soldater kan bli utkommandert for det serbiske forsvaret. Den tyske keiseren, Wilhelm II som under Julikrisens meste heftige perioder så for seg om man kunne begrense krigen til en lokal «straffeekspedisjon», ønsket et angrep på den serbiske hovedstaden, en holdning som deles av flere innflytelsesrike skikkelser som den ungarske statsminister István Tisza. Men til alles overraskelse hadde ikke den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf en slik plan. Mobiliseringen av den østerriksk-ungarske hæren gikk mye langsommere enn ventet, slik at man ikke kunne gjennomføre strategiske operasjoner før krigen forstørret seg inn i en storkrig.

Dermed kunne det serbiske forsvaret utplassere seg langs sine forsvarsstillinger og holdepunkter for å avvente det varslede angrepet som vil kom vest for Beograd, og ved å ødelegge broene over Sava og Donau vil man forvanske en krysning, med sine elveforter langs elvene.

De første skuddene

Det første eksplosjonsdrønnet som varslet krigens ankomsten, var om natten til den 29. juli mellom kl 1. og 2., da de serbiske forsvarerne ødela jernbanebroen over elven Sava fra den østerriksk-ungarske siden (Zemun) med sprenglegemer. Det kom til skuddvekslinger mellom de serbiske og østerriksk-ungarske soldatene mens sprengningen pågikk. Den første serbiske falne var Dušan Đonović, en akademistudent som hadde sluttet seg til en forsvarsmilitsbande, ved Sirotanovič sagemøllen. I løpet av nattetimene ble et ungarsk fraktskip, «Alkotmanj», senket sammen med kaptein Karlo Eberling om bord som et resultat av kampene som trukket inn artilleri fra like over elven Sava.

Ved daggryet sendte det østerriksk-ungarske krigsskipet, elvemonitoren «Bodrog», den første granaten mot den serbiske hovedstaden Beograd i spissen for Donauflotiljen av monitorer og armerte fartøyer. Fartøyene hadde ankret i Zemun da krigserklæringen var overlevert, og derfra dampet disse nedover Donau og inn i elven Sava. Granaten treffet en bygning langs Knez Mihailova-gaten like foran hotellet «Den greske dronningen». Mesteparten av granatene fra monitorene truffet bydistriktene Dorćol og Savamala. Nyheten om monitorenes ankomsten kom som et sjokk på byens befolkningen som begynte å evakuere hovedstaden. Bombardementet av Beograd var ikke bare med monitorene, men også med et landfast batteri på Bežanijska kosa på den andre siden av Sava.

Monitorenes angrep på Beograd den 29. juli var bare begynnelsen, for flere dager senere begynte den østerriksk-ungarske Donauflotiljen å systematiske bombe forskjellige områder langs elven Sava deriblant selve hovedstaden. Etter fire dager i 1. august var store deler av de nevnte bydistriktene mot bredden sterkt skadet, men det ble verre utover de neste dagene Ettersom jernbanestasjonsområdet og jernbanetraseer konstant ble angrepet med granater, dro de fleste krigsflyktninger ut til Ralje hvor de kunne ta tog i sikkerheten bort fra hovedstadsområdet. Andre valgt å søke tilflukt i underjordiske huler i Tašmajdan.

Da den første invasjonen startet den 12. august, ble det dels et opphør i den daglige bombingen av Beograd selv om det tok seg opp av og til fram til slutten på august. Over 700 bygninger hadde blitt truffet, av disse bare seksti tilhørte myndighetene deriblant den gamle festningen og sigarettsfabrikken.

Sjøkrigen

Donauflotiljen

Beograd var ikke forsvarsløst mot den østerriksk-ungarske Donauflotiljen, ettersom det var flere oppstilte batterier på Kalemegdan festningsområdet på Topciderhøyden som ligger strategisk mot elvekrysset mellom Sava som fortsetter sørvestover forbi hovedstaden og den store floden Donau. Men det vist seg at elvemonitorene som også var pansret, var et vanskelig mål for de serbiske artilleristene som stort sett hadde eldre festningskyts med mindre skuddvidde og sløvere skuddtakt. Dermed kunne de østerriksk-ungarske styrkene ha betydelig artilleristøtte langs elven Sava hvor mye av grunnen på begge bredder enten var ufremkommelig eller bløtt for trekking av landbasert artilleri.

Allerede i den første dagen 29. juli engasjerte de serbiske batteriene og elvemonitorene hverandre, da «Temes», «Bodrog» og «Szamos» blant annet bombet fortifikasjonene reist på Zemun-Beograd jernbanebroområdet og den gamle festningen. De serbiske forsvarerne kunne gjøre meget lite mot elvemonitorene som dampet opp og ned elven Sava i de første to uker av august ikke bare for å bombe utvalgte mål, men også støttet mindre elvekrysninger mot det serbiske landet. Det var ikke uten fare, for et skjult batteri på strandbredden klarte å overraske elvemonitoren «Körös», plasserte seks fulltreff på henne den 4. august.

Minefeltene

Navigasjonen på Sava ble vanskelig ved slutten på måneden august med lavere vannivå, og serberne klarte å reise flere minesperringer utenfor Beograd under dekning av batteriene. Da et serbisk angrep kom over elven inn på østerriksk-ungarsk territorium tidlig i september, ble flåtebasen på Zemun evakuert den 9. september og to patruljebåter som var blitt fanget i elven Temes, måtte ødelegges. Senere ble Zemun sikret av et østerriksk-ungarsk motangrep, og den 28. september til tross for sterk ild klarte de to elvemonitorene «Temes» og «Körös» med hjelp av minesveiperen «Andor» samt en patruljebåt å bryte seg gjennom minesperringen fra Donau inn i Savaelven. Men en tredje elvemonitor, «Leitha», klarte ikke å følge etter med omfattende skader etter å ha blitt gjentagende truffet av serberne.

Men minesperringene utenfor Beograd var ikke de eneste minefeltene i elven Sava, for serbernes allierte russerne sendte seniorløytnant Volkovitskij i spissen for et detasjement av marineingeniører som blant annet spesialiserte seg på minelegging i slutten på august til Beograd. Det ble satt ut flere minefelter samtidig som man installerte torpedorør flere steder langs elvene. Den første suksessen kom den 23. oktober da flaggskipet for Donauflotiljen, «Temes», ble senket av en mine ved Grabovici på elven Sava. Halvparten av mannskapet, 31 menn, omkommet da elvemonitoren sank. Det ble den eneste suksessen russerne og serberne hadde under hele krigen.

Østerriksk-ungarerne umiddelbart etter senkningen av «Temes» monterte store «kufangere» som på amerikanske damplokomotiver på baugene av deres elvemonitorene, disse kalles minenrechens.

De franske marinekanoner

Det hadde blitt åpenbart at de serbiske kanonene kunne ikke konfrontere elvemonitorene som hadde nyere, bedre og langtrekkende artilleri, så den franske marinen arrangerte et marineoppdrag for et detasjement på 101 menn med tre 14 cm kanoner som var tatt fra panserskipet «Henri IV» under kallenavnet Mission D. Det var først i begynnelsen på november det franske detasjementet kom til Beograd, og det ble reist et batteri ikke langt fra Kalemegdan festning. Det var først den 21. november kanonene var klar til å åpne ild.

I denne dagen ble det åpnet ild på elvemonitorenes ankerstedet 10,800 meter bort. Etter elleve minutters bombardement ble et kanontårn på en av elvemonitorene slått ut av en direkte treff. Deretter trakk østerriksk-ungarerne seg bort 2 km oppstrøms. Ingen av elvemonitorene med unntak av «Enns» kunne besvare ilden fra de franske marinekanonene. Men ved 30. november måtte detasjementsjefen, løytnant de vaisseau Edouard Picot, evakuere batteristedet da serberne sendte ut ordren om å evakuere Beograd. Picot måtte ødelegge de to stående kanonene. Den tredje kanonen var holdt i reserve.

Etter frigjøringen av Beograd mellom 13. og 15. desember kunne franskmennene komme tilbake til batteristedet med den tredje kanonen. Da hadde Donauflotiljen trukket seg ut av området for vinterkvarter i flåtehavnen Petrovaradin, bare to eldre elvemonitorer var tilbake på elven Sava - «Szames» og «Leitha». Den østerriksk-ungarske delen av jernbanebroen til Zemun som var intakt gjennom hele året, ble systematisk ødelagt av serberne, dermed var hele elven sperret med ruinene.

Den første erobringen av Beograd

Den østerriksk-ungarske femte armé krysset elven Drina den 8. september, og etter ti dagers kamper klarte man å etablere seg på den andre siden av elven i en rekke grunne brohoder. Serberne måtte deretter trekke seg bort til nye stillinger ved Kolubra-elven. Dette fulgte til at østerriksk-ungarerne på nytt underlagt hovedstaden et voldsomt bombardement utover høstmånedene. Da den tredje invasjonen startet i november, ble den østerriksk-ungarske overmakten så stor at den gamle veteranen Putnik trakk seg og de serbiske armeene bort fra Kolubra-elven dypere inn i det serbiske innlandet hvor de kunne finne gode forsvarsposisjoner. De var nødt til å gi fra seg områder i nord, deriblant Beograd.

Lokalforsvaret i Beograd ødela alle overganger, bruer og viadukter samt jernbaneanlegg og veganlegg under tilbaketrekningen som fant sted etter den 30. november. Først den 2. desember kunne de første østerriksk-ungarske styrkene toget inn i den fiendtlige hovedstaden uten kamp. General Oskar Potiorek som kommanderte invasjonshæren, trengte ikke å ta Beograd som var uten militær verdi med sine styrkene som allerede var kraftig overstrekket. Men prestisjen av å ta fiendens hovedstaden på vegne av keiser Franz Josef var altfor lokkende for Potiorek, som deretter sendte styrker til nord.

Den første avdelingen som nådde hovedstaden var kroatene av det 6. regimentet som i forveien var bombet av sitt egne artilleri ved feil, og heiste ned det serbiske flagget på den gamle Kalemegdan festningen. Da var store deler av storbyen lagt i ruiner etter flere måneders bombing. Potiorek måtte likevel betale en høy pris for erobringen, for han hadde overstrekket sine styrkene under offensiven som etter hvert kjørt seg fast i mudder og snø under et meget røft og kaldt vær. Dette var ikke Putnik sent med å utnytte.

Frigjøringen av Beograd

Allerede i den samme dagen som Beograds fall startet de serbiske styrkene en motoffensiv med to hundre tusen soldater etter å ha blitt forsynte med ammunisjon og ferske forsyninger mens østerriksk-ungarerne gradvis gikk tom for forsyninger etter hvert som disse tvunget seg dypere inn i Serbia. Fra 2. desember avanserte de serbiske soldatene ned på de østerriksk-ungarske stillingene som var tynt bemannet med utmattede tropper, og rullet tilbake frontlinjene med voksende hastighet. Til slutt var de østerriksk-ungarske soldatene slått på retrett.

Den femte armé som var blitt presset til nord av den serbiske motoffensiven ved 9. desember, kunne ikke holde stand så Potiorek måtte til slutt beordre en generalretrett tilbake over elvene Donau, Sava og Drina. Det var utsendt ordre til de østerriksk-ungarske styrkene i Beograd om at de skulle bli og holde ut mot de serbiske angrepene, men denne ordren ble ikke fulgt. Serberne befridde deres hovedstad den 13. desember 1914, noe som kom som et bombeslag hos keiserne i Wien og Berlin. Franz Josef var helt fra seg av raseri ifølge hoffet mens Wilhelm II som var sykmeldt med influensa, gikk rett til seng etter å ha fått nyheten.

Frigjøringen av Beograd var symbolsk viktig, ettersom den var kronen på verket i den imponerende presentasjonen av den serbiske nasjonen om å stoppe og slå tilbake tre invasjoner av den større og mektigere Østerrike-Ungarn som hadde blitt kraftig ydmyket i øynene på verden deriblant tyskerne.

Etterspillet

For under ett år framover forble Beograd under serbisk kontroll, men store deler av byen var blitt lagt i ruiner, og det fiendtlige artilleriet sluttet ikke med å bombe byområdene like over Savafloden. Det var først etter at en den tyske 11. armé under ledelse av general August von Mackensen gikk til angrep at en varig erobring ble oppnådd i oktober 1915. Da hadde tyskerne valgt å innlede et «teppebombardement» med tyngre skyts, deriblant den legendariske haubitsen Tjukke Bertha, og den siste dagen ble 30 000 granater sendt mot Beograd.

Etter erobringen ble byen underlagt et okkupasjonsregime som skulle var i tre år fram til oktober 1918.

Litteratur

• Halpern, Paul G. (1994) A Naval History of World War I" (gjentrykk 2005, Routledge) ISBN 1-85728-295-7
• Wawro, Geoffrey (2014) A Mad Catastrophe - The Outbreak of the World War I and the Collapse of the Habsburg Empire, ISBN 978-0-465-02835-1