Klinge-dommen

Klinge-dommen, inntatt i Rt. 1946 s. 198, er en plenumsdom avsagt av Høyesterett den 27. februar 1946. Den tyske gestapisten Karl-Hans Herman Klinge var av Eidsivating lagmannsrett dømt til døden for flere tilfeller av grov tortur, i ett tilfelle med døden til følge. Klinge ble dømt etter straffelovens bestemmelser om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse, som i utgangspunktet ikke åpnet for bruk av dødsstraff. Imidlertid hadde den norske eksil-regjeringen ved provisorisk anordning 4. mai 1945 tillatt dødsstraff i slike tilfeller. Klinge anket lagmannsrettens dom og anførte for Høyesterett at det ville være i strid med Grunnloven å anvende den provisoriske anordningen, da det ville innebære å gi den tilbakevirkende kraft. Høyesterett avgjorde med ni mot fire stemmer at anordningen ikke stred mot Grunnloven, og forkastet anken. Derved stadfestet Høyesterett dødsdommen, og Klinge ble henrettet på Akershus festning den 28. mars 1946.

Sakens kjensgjerninger

Karl-Hans Herman Klinge ble ansatt hos Gestapo på Victoria Terrasse i november 1944 og jobbet til frigjøringen i en avdeling som hovedsakelig etterforsket Milorg. I perioden fram til april 1945 deltok han i forhør med bruk av tortur. I de fleste av tilfellene han ble tiltalt for, ledet han forhøret og tok personlig del i mishandlingene.^{[trenger referanse]}

Det alvorligste punktet i tiltalen var at han og hans medtiltalte mishandlet Carl Oddvar Erichsen på en så grov måte at han døde. Ifølge tiltalen kommanderte de ham først til «knebøyninger over et så langt tidsrom at han ble legemlig svekket. Deretter slo de ham med kølle over rygg og sete, og til slutt badet de ham i naken tilstand med påsatt håndjern og sammenbundne ben i iskalt vann, hvorunder han gjentagne ganger ble dukket under til tross for at han da var blitt merkbart svakere, alt med den følge at han umiddelbart etter badet falt sammen, og avgikk ved døden samme dag.».

Videre var han tiltalt for sytten tilfeller av tortur mot andre personer i perioden november 1944 til april 1945.

Klinge erkjente det han var tiltalt for, med unntak av at han hevdet at beskrivelsen i tiltalen på enkelte punkter var noe overdrevet. Den 8. desember 1945 ble han funnet skyldig og dømt til døden av Eidsivating lagmannsrett.

Rettsgrunnlaget

Klinge ble dømt for overtredelse av straffelovens § 228 (for mishandlingen av Erichsen) og § 229 (for de øvrige tilfellene), jfr. straffeloven § 62. Etter straffelovens bestemmelser kunne slike overtredelser kun straffes med en tidsbegrenset fengselstraff. Ifølge provisorisk anordning av 4. mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere kunne imidlertid dødsstraff idømmes, noe påtalemyndigheten la ned påstand om, og lagmannsretten la til grunn.

Høyesteretts behandling

Klinge anket lagmannsrettens dom når det gjaldt lovanvendelsen. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var hvorvidt det var uriktig av lagmannsretten å anvende den provisoriske anordningen av 4. mai 1945 ettersom handlingene Klinge ble domfelt for, var foretatt før anordningen ble gitt, og Grunnloven § 97 forbyr at lover blir gitt tilbakevirkende kraft. Subsidiært ble det anket over straffutmålingen, da Klinge mente at dødsstraff var for strengt selv om anordningen kunne brukes.

Det ble avgjort at saken skulle avgjøres av Høyesterett i plenum. Videre avgjorde Høyesterett med elleve stemmer mot to, at dommer Andenæs skulle vike sete fordi han i egenskap av universitetslærer hadde sendt en uttalelse til Stortingets justiskomite om anordningens grunnlovsmessighet, og dermed var inhabil i saken.

Flertallets synspunkt

Førstvoterende, dommer Skau, mente at Grunnloven § 97 ikke var til hinder for at tiltalte kunne dømmes til døden. Skaus argument hvilte på folkeretten. Han påpekte at det Klinge var dømt for, var krigsforbrytelser, og slike forbrytelser kunne etter folkeretten straffes med døden. Det var derfor ikke tilfelle at Klinge ble dømt for et forhold som på gjerningstidspunktet ikke kunne idømmes dødsstraff, til tross for at en norsk domstol uten anordningen av mai 1945 ikke kunne idømme en slik dom. Det oppstod da, etter Skaus syn, i realiteten ingen konflikt med Grunnloven § 97. Straffekravet oppstod «i kraft av folkerettens regler om krigens lover og sedvaner» og virkningen av anordningen ble da bare den at den åpnet norske domstolers adgang til å «gjøre det allerede ervervede straffekrav gjeldende».

Videre hevdet Skau at dette forholdet lå utenfor det Grunnloven § 97 hadde til hensikt å regulere. Hensikten bak grunnlovsparagrafen var at borgerne skulle kunne føle seg trygge for uberettigede inngrep fra styresmaktene. Det syntes ham da «urimelig å anta at den samme bestemmelse som er gitt til vern om samfunnet også skulle kunne påberopes av fremmede voldsmenn, borgere av en stat som har gått til angrep på det samme samfunn i den hensikt å underlegge seg det, og som et ledd i forsøket på undertvingelsen har anvendt de mest hensynsløse og brutale midler. Et slikt tilfelle kan ikke grunnlovgiverne ha hatt for øye.»

Åtte av dommerne sluttet seg til Skaus votum. To av dem, Schjelderup og Berg, mente at norske domstoler også uten anordningen hadde kunnet ilegge dødsstraff med hjemmel i folkeretten. Justitiarius Berg, som voterte sist, tilføyde: «Fiender som bryter inn i landet vårt og overfaller folket, står utenfor det norske rettssamfunnet. Vi har ingen andre rettsplikter mot dem enn de som følger av folkeretten.»

Mindretallets synspunkt

Andrevoterende, dommer Holmboe, mente at dødsstraff ikke kunne idømmes. Etter hans syn fulgte det av Grunnloven § 96 at norske domstoler bare kan dømme til straff med hjemmel i norsk lov, og at straffebud etter folkeretten ikke kan benyttes direkte. Videre mente han at Grunnloven § 97 var til hinder for at anordningen av 4. mai 1945 kunne gis virkning for forbrytelser begått før anordningens utferdigelse. På denne bakgrunn konkluderte Holmboe med at Klinge måtte dømmes etter straffeloven uten bruk av den provisoriske anordningen. Den strengeste straffen som da var mulig var fengsel i tretten år og seks måneder og han stemte for at Klinge skulle idømmes denne straffen.

Dommer Bonnevie sluttet seg til Holmboe, men konkluderte med at lagmannsrettens dom burde oppheves. Han påpekte at dersom forholdet ble rammet av straffelovens § 86 kunne dødsstraff likevel idømmes jfr. den provisoriske anordningen av 3. oktober 1941, og han mente at det riktigste ville være å la lagmannsretten vurdere om Klinge kunne dømmes etter straffeloven § 86.

Dommerne Fougner og Berger støttet henholdsvis Holmboes og Bonnevies votum, slik at mindretallet utgjorde fire dommere.

Ettertidens syn

Klingedommen har vært kontroversiell i ettertid. Den ble raskt kritisert av Frede Castberg og Johs. Andenæs ved Universitetet i Oslo og senere av blant annet Torstein Eckhoff og Carsten Smith. I sin bok Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen skriver Andenæs: «Jeg tror det er liten tvil om at det er mindretallets standpunkt som var det rette.»

I Krigsforbryterdommen fra 2010, hvor en mann fra Bosnia-Hercegovina var tiltalt for krigsforbrytelser, uttalte førstvoterende dommer Møse med tilslutning fra alle de andre dommerne, at «flertallets begrunnelse i Klinge-saken ikke [kan] opprettholdes».

Derimot kom Hans Petter Graver i 2013 med støtte til flertallets syn. Etter hans syn var Høyesteretts oppfatning i 1946 i overensstemmelse med det syn den allerede hadde lagt til grunn i desember 1940 da medlemmene nedla sine embeter. Den gangen hevdet Høyesterett at forholdet mellom okkupasjonsmakten Tyskland og det okkuperte Norge måtte reguleres av folkeretten, og Høyesterett insisterte på at den hadde rett og plikt til å prøve den folkerettslige gyldigheten av okkupasjonsmaktens forordninger. Ifølge Graver framgår det at det var folkeretten og ikke Grunnloven som etter Høyesteretts syn i 1940 skulle være det rettslige grunnlaget for forholdet mellom okkupanten og de norske domstolene. Etter hans oppfatning var da flertallets syn i Klinge-saken i 1946 en viderføring av Høyesteretts oppfatning i 1940, som medførte at Klinge, som representant for okkupasjonsmakten, måtte dømmes etter folkeretten og ikke etter norsk rett. Etter dette synet kommer Grunnloven § 97 overhodet ikke til anvendelse.