Nadir Shahs og Zahir Shahs styre

Artikkelen inngår i serien om Afghanistans historie
Epoker
Tiden før islam Den islamske erobringen av Afghanistan Durrani-riket Barakzai-dynastiet Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre Republikken Afghanistan Den demokratiske republikken Afghanistan Moderne historie

Denne artikkelen tar for seg tiden til de to siste kongene i Afghanistan.

Styret til Mohammed Nadir Shah (1929-1933)

Mohammed Nadir Shah var rask med å fjerne de fleste av Amanullah Khans reformer, men til tross for sine forsøk på å gjenoppbygge en hær som nettopp hadde vært involvert i å slå ned et opprør, forble styrkene svake mens de religiøse lederne og stammelederne ble sterkere. I 1930 brøt det ut opprør blant Shinwari pashtoer og blant tadsjikere i Kabul-provinsen. Samme året krysset en sovjetisk styrke grensen i forfølgelse av en usbekisk leder. Hans styrker hadde herjet med sovjetiske styrker fra sitt skjulested i Afghanistan. Han ble drevet tilbake til sovjetisk side av den afghanske hæren i april 1930, og på slutten av 1931 hadde de fleste opprørene blitt slått ned.

Nadir Shah utnevnte et kabinett bestående av ti medlemmer, for det meste familiemedlemmer, og i september 1939 kalte han inn til et loya jirga med 286 representanter som bekreftet hans krav på tronen. I 1931 utstedte kongen en ny grunnlov. Til tross for at det ga seg ut for å være et konstitusjonelt monarki, innsatte dokumentet offisielt et kongelig oligarki, og folkelig deltagelse var bare en illusjon.

Selv om Nadir Shah beroliget religiøse fraksjoner med en konstitusjonell vektlegging av ortodokse religiøse prinsipper, tok han også steg mot å modernisere Afghanistan materielt, men samtidig langt fra så pågående som sin fetter Amanullah. Han forbedret veier, særlig hovedveien nordover gjennom Hindu Kush, og kommunikasjonsmetoder. Han bygget opp kommersielle forbindelser med de samme utenlandske landene som Amanullah hadde etablert diplomatiske forbindelser med på 20-tallet, og under lederskapet til flere prominente entreprenører innførte han et banksystem og langtids økonomisk planlegging. Selv om hans forsøk på å forbedre hæren ikke bar frukt umiddelbart, hadde Nadir Shah skapt en 40 000 mann sterk styrke da han døde i 1933 fra nesten ingen nasjonal hær i det hele tatt.

Nadir Shahs korte fire års styre endte voldelig, men han fullførte likefullt en bragd som hans bestefars onkel, Dost Mohammed Khan, ville ha vært stolt over: Han gjenforente et fragmentert Afghanistan. Nadir Shah ble myrdet i 1933 av en ung mann fra en familie som hadde kranglet med kongen siden han kom til makten.

Styret til Mohammed Zahir Shah (1933-1973)

Mohammed Zahir Shah, Nadir Shahs sønn og etterfølger ble Afghanistans siste konge. For hans første tretti år på tronen, aksepterte han rådene til mektige rådgivere i den kongelige familien, først hans onkler, senere sin fetter, Mohammed Daoud Khan. Og bare i det siste tiåret av sitt styre, hersket Zahir Shah uhindret.

Zahir Shah og hans onkler (1933-1953)

Tre av de fire Musahiban-brødrene overlevde Nadir Shahs død, og fortsatte å utføre avgjørende innflytelse over beslutningene i løpet av Zahir Shahs første tjue år som hersker. Den eldste, Sardar Mohammed Hashim Khan, som hadde vært statsminister under den forrige kongen, beholdt posten inntil han ble erstattet av sin yngre bror, Sardar Shah Mahmud Khan i 1946.

Hashim satte i livet politikken som hans brødre allerede hadde lagt opp til. Interne målsetninger til den afghanske regjeringen var å styrke hæren og forbedre økonomien, inkludert transport og kommunikasjon. Begge målene trengte utenlandsk hjelp. Hashim henvendte seg til Tyskland siden han hverken ønsket å involvere Sovjetunionen eller Storbritannia. Innen 1935 hadde tyske eksperter og forretningsfolk satt opp fabrikker og vannkraftprosjekt etter invitasjon av den afghanske regjeringen. Mindre mengder hjelp kom også fra Japan og Italia.

Afghanistan sluttet seg til Folkeforbundet i 1934, samme år som USA offisielt anerkjente Afghanistan. Konklusjonen av Saadabad-traktaten med Iran, Irak og Tyrkia i 1937 styrket Afghanistans regionale bånd med islamske nabostater.

Etter utbruddet av andre verdenskrig proklamerte kongen afghansk nøytralitet 17. august 1940, men de allierte var svært misfornøyde med nærværet av store grupper med tyske ikke-diplomatisk personell. I oktober krevde de britiske og sovjetiske regjeringene at Afghanistan skulle utvise alle ikke-diplomatisk personell fra aksemaktene. Selv om den afghanske regjeringen vurderte dette kravet som en fornærmelse og ulovlig, fryktet den Irans eksempel. Storbritannia og Sovjet okkuperte Iran i august 1941 etter at regjeringen ignorerte et lignende krav. Afghanistan beordret ikke-diplomatisk personell fra de krigførende parter å forlate landet, og et loya jirga sammenkalt av kongen støttet hans absolutte nøytralitetspolitikk. Etter som krigen utviklet seg, sørget den for et stort marked for Afghanistans landbruksprodukter (særlig i India).

Kort tid før krigen endte, erstattet Shah Mahmud sin eldre bror som statsminister, og ledet landet i en periode med stor endring i både intern og ekstern politikk. Blant annet ledet han gjennomføringen av Helmand-dalsprosjektet, et kooperativt vanningforsøk som trakk Afghanistan inn i ett tettere forhold med USA som finansierte mye av arbeidet. Han stod også for åpningen av forholdet til den nyopprettede staten Pakistan, som arvet pashtoene fra den tidligere britisk-styrte siden av Durand-linjen. Pashtoene ønsket en uavhengig eller autonom stat som inkluderte pashto-språklige i Pakistan. Denne saken ville ha en betydelig innvirkning på afghansk politikk, i tillegg til Shah Mahmuds politiske liberalisering av landet.

Pashtunistan-saken

Emir Abdur Rahman Khan hadde bittert gitt opp Durand-linjen og ingen av hans etterfølgere tok opp igjen bråket rundt pashtoenes gjenforening selv da de samarbeidet med britiske styresmakter i andre saker. Til slutt ble linjen som delte pashto-folket ekstremt omdiskutert i regjeringene til både Afghanistan og Pakistan.

Selv om saken ble mest betent i løpet av delingen, forsterket britisk politikk i området før 1947 Pashtunistan-problemet. I 1901 hadde britene opprettet et nytt administrativt område, Den nordvestlige grenseprovinsen som de delte fra Punjab. Denne nye provinsen ble delt i bosatte distrikter og stamme-agentur. De siste ble styrt av en britisk politisk agent som rapporterte direkte til Delhi.

I 1934 utvidet britene selvstyret til Den nordvestlige grenseprovinsen. På denne tiden hadde Indias Nasjonale Kongress (Kongress-partiet), som mange muslimer så som en hovedsakelig hindu organisasjon, ekspandert sin politiske aktivitet til å inkludere provinsen. Forbindelsene mellom de politiske lederne av Den nordvestlige grenseprovinsen og de indiske lederne av kongressen var slik at et flertall i provinsens forsamling opprinnelig stemte for å gå med India i delingen, en beslutning som antagelig hadde blitt forkastet av valgflertallet i provinsen. I juli 1947 holdt britene en folkeavstemningen i de bosatte distriktene i provinsen der befolkningen ble stilt overfor valget mellom å slutte seg til et uavhengig India eller et uunngåelig Pakistan. Omtrent 56 prosent av de stemmeberettigede deltok og over 90 prosent stemte for å slutte seg til Pakistan. Et loya jirga ble holdt i stamme-agenturet. Stilt overfor valget mellom India og Pakistan, valgte stammene det siste.

Selv om både Afghanistan og Pakistan gjorde tilnærminger overfor hverandre, var ikke problemet løst. I et av regjeringens forsøk på å undertrykke stammeopprør i 1949, bombet et fly fra Pakistans luftforsvar en landsby rett over grensen. I respons kalte den afghanske regjeringen sammen et loya jirga, som deklarerte umiddelbart at det anerkjente «hverken den innbilte Durand eller noen lignende grense» og at alle avtaler, fra Durand-avtalen av 1893 og fremover, om saken var ugyldige. Irregulære styrker ledet av en lokal pashto-leder krysset grensen i 1950 og 1951 for å styrke afghanske krav. Pakistans regjering nektet å akseptere afghanske utspill om de ikke hadde kontroll over disse mennene, begge nasjoners ambassadører ble tilbakekalt, men utvekslet på nytt etter noen få måneder.

Saken om en internasjonal grense gjennom pashtoenes områder var viktig for de som la politikken i Kabul. Pakistan holdt tilbake vitale gjennomgangslaster av olje til Afghanistan i tre måneder i 1950, antagelig som hevn for afghanske stammeangrep over grensen. På denne tiden endret den afghanske regjeringens interesser til tilbud om hjelp fra Sovjetunionen og i juli 1950 skrev den under en betydelig avtale med Sovjetunionen.

Tidlige forbindelser med Sovjetunionen

Pakistans avskjæring av olje over Pashtunistan-saken og den resulterende handelsavtalen mellom Afghanistan og Sovjetunionen var betydelige vannskiller i de bilaterale forholdene. Avtalen var mye mer enn en byttet av sovjetisk olje, tekstiler og industrivarer mot afghansk ull og bomull. Sovjet tilbød utbyggningshjelp for å sette opp anlegg for oppbevaring av olje, hjelp til å lete etter ​olje- og gassreserver nord i Afghanistan og tillatelse til fri transport av varer gjennom sovjetisk territorium. Dette nye forholdet var attraktivt ikke bare fordi det gjorde det vanskelig for Pakistan å forstyrre den afghanske økonomien ved blokade eller forsinkelser i vareleveransen, men også fordi den skapte en balanse mot USAs hjelp i Helmanddals-prosjektet. Etter 1950 økte den sovjetisk-afghanske handelen kraftig idet sovjetiske teknikere ble ønsket velkomne og et handelskontor ble åpnet.

Eksperiment med liberalisert politikk

Den tredje viktige politiske saken i den umiddelbare etterkrigstiden, var eksperimentet i større politisk toleranse og liberalisering. Oppmuntret av unge, vestlig-utdannede medlemmer av den politiske eliten, tillot statsministeren valg til nasjonalforsamlingen som var merkbart mindre kontrollert enn de hadde vært tidligere. Resultatet var det «liberale parlamentet» i 1949. Han tolererte aktiviteten til politiske opposisjonsgrupper. Den mest høyrøstede av disse gruppene var Wikh-i-Zalmayan (oppvakt ungdom), en bevegelse som bestod av forskjellige uenige grupper som ble etablert i Kandahar i 1947. En nylig grunnlagt studentorganisasjon var ikke bare et forum for politisk debatt, men satte opp teaterstykker som kritiserte islam og monarkiet. Aviser kritiserte regjeringen og mange grupper begynte å kreve et mer åpent politisk system.

Men liberaliseringen gikk lenger enn statsminister hadde planlagt. Han reagerte ved å prøve å forme et regjeringsparti, og da dette slo feil, begynte han å bryte ned motstanden. Kabul Universitets studentorganisasjon ble oppløst og mange opposisjonsledere ble fengslet. Parlamentet som ble valgt i 1952 var et betydelig tilbakesteg fra det som ble valgt i 1949. Det korte eksperimentet i politikk var over.

Til tross for at det mislyktes, hadde det liberale eksperimentet viktige følger for nasjonens politiske fremtid. Det skapte et vekstgrunnlag for den revolusjonære bevegelsen som skulle ta makten i 1978. Fremtidige marxistiske ledere av Afghanistan, Noor Mohammed Taraki, Babrak Karmal og Hafizullah Amin var alle involvert. Regjeringskrisen i 1951 og 1952 som førte til en brå slutt på liberalisering, fremmedgjorde mange unge, reformvennlige afghanere som opprinnelig hadde et håp om forbedre den eksisterende strukturen framfor å radikalt forvandle den.

Daoud som statsminister (1953-1963)

I etterkant av de mislykkede politiske reformene i 1949-52, kom et betydelig oppgjør i den kongelige familien. Innen midten av 1953 utfordret de yngre medlemmene av kongefamilien, som kan ha inkludert kongen selv, dominansen til kongens onkler. Striden ble offentlig i september 1953 da kongens fetter og svigerbror, Mohammed Daoud Khan, ble statsminister. Daoud var den første av den unge, vestlig-utdannede generasjonen av kongefamilien som tok makten i Kabul. Men dersom motstanderne av det liberale eksperimentet håpet at han ville bevege seg mot et mer åpent politisk styre, ble de snart skuffet.

Til tross for Daouds bekymring for å rette på hva han så som tidligere regjeringers pro-vestlige fordommer, manifesterte hans ivrige interesse i modernisering seg i fortsatt støtte av Helmanddals-prosjektet. Daoud fortsette også forsiktig i spørsmålet om kvinnefrigjøring. På 40-årsjubileet for nasjonal selvstendighet i 1959, opptrådte konene til hans ministere offentlig uten slør på hans oppfordring. Da religiøse ledere protesterte, utfordret ham dem til å sitere et eneste vers i Koranen som påla sløret. Da de fortsatte å protestere, fengslet han dem for en uke.

Daouds sosiale og økonomiske politikk var forsiktig reformistisk og relativt vellykket. Men det var ikke alltid like vellykket, hans utenrikspolitikk førte til betydelig økonomisk forstyrrelser og til slutt, slutten på hans politiske innflytelse. Daouds utenrikspolitikk ble styrt av to prinsipp: å balansere hva han så på som en pro-vestlig orientering som tidligere regjeringer hadde gjennomført ved å bedre forholdene med Sovjetunionen (uten å ofre USAs økonomiske støtte) og å forfølge Pashtunistan-saken med alle mulige midler. I en viss utstrekning forsterket de to målene hverandre da fiendtlige forhold med Pakistan førte til at Kabul-regjeringen måtte støtte seg på Sovjet og dets handel og gjennomgangsveier med resten av verden. Daoud trodde at rivaliseringen mellom de to supermaktene for lokale allierte skapte en grobunn som han kunne bruke for å spille den ene mot den andre i sin streben etter støtte og utviklingshjelp.

Daouds ønske om økte bilaterale relasjoner med Sovjet ble forsterket ved nødvendighet da den afghansk-pakistanske grensen ble stengt i fem måneder i 1955. Da de iranske og amerikanske regjeringene erklærte at de ikke var i stand til å opprette alternative handelsveier til Afghanistan, hadde ikke afghanerne noe annet valg enn å be om en fornyelse av deres transittavtale fra 1950 med Sovjet. Den ble ratifisert i 1955 og ble fulgt opp av en ny bilateral bytteavtale. Etter at de sovjetiske lederne Nikolai Bulganin og Nikita Khrusjtsjov besøkte Kabul i 1955, annonserte de et utviklingslån på 100 millioner dollar til prosjekter som begge parter var enige om.

Til tross for klimaet på grunn av den kalde krigen mellom de to supermaktene, forsøkte Daouds regime å styrke båndene med USA. USA sine interesser i Afghanistan vokste som et resultat av amerikanske forsøk på å skape en allianse blant landene i den «nordlige rekken»: Iran, Irak, Pakistan og Tyrkia. Afghanistan nektet å slutte seg til den USA-sponsede Bagdad-pakten og beholdt sin nøytralitet fra blokkene. Dette avslaget hindret ikke USA fra å fortsette sitt forsiktige hjelpeprogram, men det var nølende til å bidra Afghanistan med militær assistanse, dermed vendte Daoud seg til Sovjet og dets allierte for militær hjelp. I 1955 fikk han militært materiell for anslagsvis 25 millioner dollar. I tillegg begynte østblokken byggingen av militære flystriper i Bagram, Mazar-e Sharif og Shindand.

På grunn av Daouds besettelse med Pashtunistan-saken, ble alle andre politiske saker uviktige i forhold. I 1953 og 1954 brukte Doud mer av sin tid på å fremme Pashtunistan-saken, som å betale stammefolk på begge sider av grensen til å underbygge den pakistanske regjeringen og å spre fiendtlig propaganda. Men i 1955 ble situasjonen mer kritisk fra Douds synsvinkel da intern politikk presset Pakistan til å oppgi de fire provinsstyrene i vestlige Pakistan og opprette en provinsiell enhet (En enhetsplanen). Den afghanske regjeringen protesterte mot nedleggelsen av Den nordvestlige grenseprovinsen (utenom stamme-agenturet). Stengningen av den pakistanske grensen om våren og høsten i 1955 viste igjen behovet for gode relasjoner med Sovjet for å holde de afghanske handelsveiene åpne.

Selv om afghanerne forble lite villige til å akseptere status quo i Pashtunistan-saken, forble konflikten uten fremdrift i flere år (der forholdet mellom de to landene ble noe bedre). Kuppet i 1958 som førte general Mohammed Ayub Khan til makten i Pakistan klarte heller ikke å endre denne situasjonen. I 1960 sendte Daoud tropper over grensen inn i Bajaur i et forsøk på å manipulere hendelser i området og for å legge press på Pashtunistan-saken, men afghanske militære styrker ble kastet ut av Pakistans forsvar. Denne propagandakrigs-tiden, som ble gjennomført med radio, var uten resultat.

Det dårlige klimaet mellom Afghanistan og Pakistan toppet seg 6. september 1961. Trafikken mellom de to landene stoppet opp, akkurat da to av Afghanistans eksportavlinger, druer og granatepler, var klar til å fraktes til India. I en verdifull pr-gest tilbød Sovjet å kjøpe avlingene og fly dem fra Afghanistan. Det Sovjet ikke fraktet ut, fløy det afghanske flyselskapet Ariana til India i 1961 og 1962. På samme tid forsøkte USA å megle i konflikten, selv om deres bånd med Pakistan var en hindring.

I tillegg ble mye av utstyret og materiellet gitt av utenlandske hjelpeprogram som trengtes for utviklingsprosjekt holdt tilbake i Pakistan. Et annet resultat av uenigheten med Pakistan var Pakistans beslutning om å stenge grensen for nomader (medlemmer av Ghilzai som også er kjent som Powindahene eller Suleiman Khel), som lenge hadde tilbrakt vintrene i Pakistan og India og somrene i Afghanistan. Pakistan-regjeringens uttalelse som benektet at avgjørelsen var relatert til konflikten med Afghanistan var lite smart og saken la stein til byrden i en voksende konflikt mellom de to landene. Afghanistans økonomiske situasjon fortsatte å bli dårligere. Regjeringen var sterkt avhengig av tollavgifter som falt dramatisk, handelen led og utenlandske pengereserver ble alvorlig belastet.

I 1963 var det klart at hverken Daoud i Afghanistan eller Ayub Khan i Pakistan ville trekke seg. For å avslutte stridsemnet måtte en av dem fjernes fra makten. Til tross for økende kritikk av Ayub blant noen av hans landsmenn, var hans posisjon generelt sterk, mens Afghanistans økonomi led. I mars 1963 søkte kong Zahir Shah Douds oppsigelse med støtte fra kongefamilien på grunnlag av at landets økonomi ble verre som et resultat av hans politikk i Pashtunistan. Siden han kontrollerte hæren, kunne Daoud sikkert ha motstått kongens ønske, men likevel trakk han seg. Muhammed Yousuf, en ikke-pashtoer, tyskutdannet teknokrat som hadde vært gruve- og industriminister ble statsminister.

Kongens styre: Monarkiets siste tiår (1963-1973)

Den nye regjeringen både representerte og søkte endringer. Innen to måneder, ble det beordret en etterforskning av de forferdelige forholdene i afghanske fengsel og man nådde en avtale om gjenopprettelse av diplomatiske og handelsforbindelser med Pakistan.

Den største enkelte bragden i tiåret 1963-73 var formuleringen av grunnloven av 1964. Knappe to uker etter Douds avgang, oppnevnte kongen en kommisjon som skulle legge fram et forslag til ny grunnlov. Våren 1964 kalte han inn et loya jirga, en landsomfattende samling som inkluderte medlemmer av nasjonalforsamlingen, senatet, høyesteretten og den konstitusjonelle kommisjonen. 176 medlemmer ble valgt av provinsene og 34 medlemmer ble direkte oppnevnt av kongen. Selv om forsamlingen av 452 personer (inkludert seks kvinner) som møttes i september 1964 først og fremst var sammensatt av tjenestemenn som kunne forventes å støtte den kongelige politikken, inkluderte loya jirgaen også medlemmer valgt fra hele nasjonen. 20. september ble dokumentet skrevet under av de 452 medlemmene og ti dager senere forandret kongens signatur det til en ny grunnlov.

Grunnloven, og de nøye overveielsene som skapte det, viste flere betydelige endringer i politisk tenkning. Det hindret kongefamilien, med unntak av kongen, fra å delta i politikken og styret, en forordning som ble oppfattet for å holde Daoud ute av politikken. Individuelle rettigheter ble kjempet frem av provinsielle delegater framfor stammenes. Konservative religiøse medlemmer ble overtalt til å akseptere provisjoner som de tidligere hadde regnet som uakseptable og sekulære. Selv om det oppstod en lang debatt om hvorvidt betegnelsen «afghansk» skulle bli brukt om alle innbyggere i Afghanistan (mange personer regnet det som en referanse kun til pashtoer), ble loya jirgaen enig om at begrepet skulle gjelde alle. Konstitusjonen pekte ut islam som «Afghanistans hellige religion,» men det var fremdeles nødvendig å overbevise mange konservative medlemmer om at deres religion var blitt tatt med i grunnloven. Selv om artikkel 64 sa at ingen lov kunne innføres som var «motstridende til de grunnleggende prinsippene» i islam, definerte artikkel 69 lover som en resolusjon gitt av parlamentet og skrevet under av kongen, skulle sharia brukes når ingen lov eksisterte.

Grunnlovens provisjoner for en uavhengig dømmende makt gav vekst til en opphetet debatt mellom religiøse ledere, mange av dem støttet det eksisterende rettssystemet basert på religion. Selv om religiøse dommere sørget for et konstitusjonelt monarki, med en tokammers lovgivende makt, men den dominerende makten forble i hendene til kongen.

De fleste observatørene beskrev valget i 1965 som forbausende rettferdig. Den 216 medlemmer store Wolesi Jirga, eller underhuset i parlamentet, inneholdt representanter ikke bare fra antikongelige men også fra venstre og høyresidene av det politiske spekteret. Inkludert ble også kongens tilhengere, pashto nasjonalister, entreprenører og industrialister, politisk liberale, en liten gruppe venstreorienterte og konservative muslimske ledere som fremdeles motsatte seg sekularisering. Kongen nominerte en ny statsminister, Mohammad Hashim Maiwandwal, som raskt etablerte vennlige relasjoner med studentene, mens han gjorde det klart at han bestemte og at der var grenser for studentenes politiske aktivitet.

1. januar 1965 ble Afghanistans demokratiske folkeparti (ADFP) grunnlagt. ADFP, i realiteten et kommunitstisk parti, om ikke i navn, ble etablert for å få plasser i parlamentet. ADFP var sammensatt av en liten gruppe menn, tilhengere av Noor Mohammed Taraki og Babrak Karmal, begge svorne marxist-leninister som var orient i Moskvas retning. Faktumet at fire ADFP-medlemmer vant plasser i parlamentet antyder at regjeringens forsøk på å forhindre sine venstreorienterte motstandere suksess ved å gripe inn i stemmelokalene var halvhjertet. Taraki, en av de fire ADFP-medlemmene som ble valgt til parlamentet i 1965, startet den første betydelige kommunistavisen, Khalq (masser), som fungerte i litt mer enn en måned før den ble brakt til taushet av regjeringen.

Det afghanske politiske systemet forble suspendert mellom demokrati og monarki, selv om det i virkeligheten var mye nærmere det siste. Politiske partier fortsatte å bli forbudt fordi kongen nektet å signere framlegg som lovliggjorde dem. Demokrati holdt likefullt en tå innenfor underhuset av parlamentet hvor fri kritikk av regjeringens politikk og personell ble luftet.

I 1967, bare et og et halvt år etter dets grunnleggelse, ble ADFP splittet i flere fraksjoner. De to viktigste av disse var Khalq (masser eller folk) fraksjonen ledet av Taraki og Parcham (flagg) fraksjonen ledet av Karmal. Selv om splittelsen ble begrunnet i ideologiske begrep, var det først og fremst på grunn av personlighetsforskjeller mellom Taraki og Karmal og deres forskjellige tanker om organiseringstaktikker. Taraki foretrakk et leninistisk lignende parti basert på arbeiderklassen, mens Karmal ville ha en bredere demokratisk front. Tilhengere av Khalq var hovedsakelig pashtoer fra det landlige Afghanistan, mens parchamene hovedsakelig var fra urbane områder og kom fra bedre sosio-økonomisk bakgrunn enn khalqerne. I motsetning til Khalq hadde Parcham mange ikke-pashtoer som snakket dari (persisk) i sine rekker.

Monarkiet behandlet ikke fraksjonene likt. Karmals Parcham-fraksjon fikk lov til å gi ut en egen avis, Parcham, i mer enn et år (fra mars 1968 til juli 1969) mens Khalq-fraksjonens avis ble forbudt. Resultatet var at Khalq anklaget Parcham for å ha forbindelser med kongen og bittert avviste sin rival som det «kongelige kommunistpartiet.»

Parlamentsvalget i 1969, da valgdeltagelsen var mye større enn i 1965, produserte en forsamling som hovedsakelig stemte med den reelle befolkningen og maktfordelingen rundt om i landet. Konservative landeiere og forretningsfolk dominerte og mange flere ikke-pashtoer ble valgt enn den forrige forsamlingen. De fleste av de urbane liberale og alle de kvinnelige delegatene tapte sine plasser. Få venstreorienterte var igjen i det nye parlamentet, selv om Karmal og Hafizullah Amin hadde blitt valgt fra distrikter i og nær Kabul. Tidligere statsminister Maiwandwal, en demokratisk sosialist, tapte sin plass da regjeringen øvde innflytelse på valget.

Mellom 1969 og 1973 styrte ustabilitet afghansk politikk. Parlamentet var uten energi og fastlåst. Folket var misfornøyd med det ustabile styret og førte til økende polarisering til både venstre og høyre. Kongen var fremdeles populær som person, men kom likevel under økende kritikk for ikke å støtte sine egne statsministre.

Det var i denne atmosfæren av intern misnøye og polarisering og eksterne usikkerhet at Daoud satte i gang statskuppet han hadde planlagt i et år i respons til «anarkiet og anti-nasjonale holdningen til regimet.» Mens kongen var i utlandet for medisinsk behandling, tok Daoud og en liten militær gruppe makten i et nesten ublodig kupp. Stabiliteten Zahir Shah hadde søkt gjennom grunnlovens begrensede demokrati hadde ikke blitt oppnådd, og en generell positiv respons møtte Daoud da han kom tilbake til tross for at det betydde monarkiets død, et monarki som Ahmed Shah Durrani etablerte i 1747.