Ole Anton Qvam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ole Anton Qvam
Foto: L. Szaciński / Nasjonalbiblioteket
FødtOle Anton Qvam
5. aug. 1834[1][2]Rediger på Wikidata
Bolsøy kommune
Død8. juli 1904[1][2]Rediger på Wikidata (69 år)
Egge
BeskjeftigelsePolitiker, jurist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
EktefelleFredrikke Marie Qvam (1865–)[3]
FarOle Larsen Meeg
SøskenPeter Qvam
BarnLouise Qvam
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
Rene Venstre
Norges statsminister i Stockholm
21. april 1902–22. oktober 1903
RegjeringBlehr I
ForgjengerOtto Blehr
EtterfølgerSigurd Ibsen
Venstres formann
1894–1896
ForgjengerViggo Ullmann
EtterfølgerViggo Ullmann
1884–1889
ForgjengerJohan Sverdrup
EtterfølgerJohannes Steen
Ole Anton Qvam på Commons

Ole Anton Qvam (1834–1904) var en norsk politiker og høyesterettsadvokat. Han var en av Venstres ledende politikere fra rundt 1870 og frem til sin død.

Han var stortingsmann fra 1874 til 1888 og fra 1895 til 1900, det meste av tiden for Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag), som kom til å bli kalt «det røde amt». Han bidrog sterkt til å samle den radikale opposisjonen og organisere venstrepartiet i amtet.

Han var statsråd i flere venstreregjeringer, blant annet som justisminister tre ganger, og sist som Norges statsminister i Stockholm fra 1902 til 1903.

Qvams kompromissløshet førte nok til at han alltid ble Venstres andremann, først under Johan Sverdrup, så under Johannes Steen og Otto Blehr. I debatter kunne han være «brutal», ifølge motstandere i Høyre. Privat avreagerte han gjennom musikken og skrev flere komposisjoner.[4]

Qvam eide Gjævran gård på Egge ved Steinkjer. Han var gift med kvinnesaksforkjemperen og sanitetskvinnen Fredrikke Marie Qvam. De var begge med på å grunnlegge Norsk Kvinnesaksforening, der Frederikke ble leder.[5]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ole Anton Qvam ble født i Bolsøy i dagens Molde i Romsdal i 1834. Han var sønn av gårdbruker Ole Larsen Qvam (1782–1844) og Johanne Pedersdatter Ryen (1797–1850), som begge døde tidlig. Han vokste opp på gården Mek (Kvam) i Bolsøy, som også gav ham og hans bror Peter deres etternavn. Han gikk på borgerskolen i Molde sammen med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, og tok examen artium i 1853.

Qvam arbeidet deretter som lærer i Christiania, Arendal og Setesdal noen år, mest avgjørende som huslærer hos David Andreas Gram på Helge-Rein-By bruk i Stod i Nord-Trøndelag 1857–1859, som oppdaget Qvams talenter. Qvam begynte så å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Christiania, og ble cand.jur. i 1862.

Han giftet seg deretter med Grams datter, som han også hadde hatt som elev, den 21. mai 1865 i Stod, nemlig Fredrikke Marie Gram (1843–1938). De kjøpte sammen storbruket Gjævran Gård på Egge. Fullmektig hos sorenskriveren i Stjør- og Verdal 1863–1864. Qvam åpnet sakførerforretning i Steinkjer. Han fikk bevilling som overrettssakfører og høyesterettsadvokat i henholdsvis 1863 og 1867. Amtmann i Nord-Trøndelag 1894–1898.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Hans politiske løpebane startet lokalt, og han markerte seg tidlig ved å grunnlegge Sparbu og Egge sparebank i 1872, hvor han var styreformann 1873–1886. Også formann i Stenkjær Dampskibsselskab. Medlem av Stod herredsstyre fra 1867, ordfører 1868–1869. Ordfører i Egge 1869–1885. Qvam ble deretter valgt inn på Stortinget for Nordre Trondhjems amt 1874–1885, og for Søndre Trondhjems amt 1885–1888. Han samlet nordtrønderbenken til å danne den radikale fløyen av opposisjonen, og Nordre Trondhjems amt fikk tilnavnet «det røde amt».[4]

Hans viktigste innsats som lovgiver var i forarbeidet til en ny straffeprosesslov og innføringen av juryordningen av 1887.

Han gikk tidlig inn for målsaken, og foreslo så tidlig som i 1874 at norrønt og landsmål skulle innføres ved lærerseminarene. Påvirket av sin ektefelle ble Qvam også en tidlig talsmann for allmenn stemmerett, også for kvinner, og at kvinnene skulle være fullmyndige som gifte og at særeie skulle være utgangspunkt mellom ektefeller. Qvams forhold til Johan Sverdrup ble etterhvert anstrengt, da Qvam var kompromissløs i kampen for parlamentarisme i 1884. Qvam motsatte seg dessuten kongens bevilgningsveto under forfatningsstriden.

Han ble så satt på utsiden av politikken i noen år grunnet sitt rykte for å være en fremstående radikaler.[4] På nytt på Stortinget for Søndre Trondhjems amt 1894–1897, og Nordre Trondhjems amt 1897–1903. Han var formann i Stortingets protokollkomité 1877–1879, og Stortingets justiskomité 1880–1888. President i Lagtinget 1882–1885, og president i Odelstinget 1886–1888.

Partipolitiker[rediger | rediger kilde]

Qvam gikk inn for en sterk partiorganisasjon med et fast program og medlemsdisiplin da Norges Venstreforening, eller bare Venstre, ble dannet som Norges første politiske parti i 1884. Han hadde på forhånd vært med på å stifte Nord-Trøndelag Venstre året før. Johan Sverdrup ville det imidlertid annerledes, og det endte med at Sverdrup ble partiets første formann, mens Qvam ble dets første viseformann. Qvam tok uansett over formannskapet i partiet da Sverdrup ble statsminister senere samme år, og ble sittende inntil 1889, og kom senere også tilbake som formann 1894–1896. Da partiet ble splittet i 1880-årene gikk Qvam sammen med Jacob Lindboe inn for å radikalisere Venstres unionspolitikk gjennom det som ble kalt Hammarresolusjonen.

Statsråd[rediger | rediger kilde]

Qvam var justisminister i Johannes Steens første regjering fra 6. mars 1891 til 1. mai 1893, og senere også justisminister i Johannes Steens andre regjering fra 17. februar 1898 til april 1899. Han var deretter indreminister fra 28. april 1899 til 24. mars 1900. Han var også revisjonsminister fra 29. februar til 3. november 1900, samtidig som han ledet det nyopprettede Landbruksdepartementet fra 1. april til 6. november. Han ble så justisminister for tredje gang fra denne dato og til regjeringens avgang 21. april 1902. Qvam nådde toppen av sin politiske karriere da han samme dato ble statsminister i Stockholm i Otto Blehrs første regjering. Qvam måtte sammen med resten av denne regjeringen gå av 22. oktober 1903. Han døde hjemme på Egge 8. juli 1904. Han fikk derfor aldri oppleve unionsoppløsningen.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han er avbildet på døren til Tinghuset i Trondheim, og det ble reist en bautastein over hans grav på Egge i 1919. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1891, kommandør av 1. klasse fra 1899, og storkors fra 1901.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 698[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Anton_Qvam, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c «(Ole) Anton Qvam». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jon Segtnan: Stortingsmann Ole Anton Qvam i 1870-åra : Nasjonal/kulturell og konstitusjonell politikk 1874–1880. Hovedoppgave. Universitetet i Bergen, 1974.
  • Jon Segtnan: «Ole Anton Qvam». I: Årbok for Nord-Trøndelag 1995
  • Jon Segtnan: «Ole Anton Qvam og 'Det røde amt'». I: Årbok for Nord-Trøndelag 2016, side 49-64

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Einar Løchen  		Norges justisminister
 Etterfølger:
 Søren T. Årstad 
Forgjenger:
 Einar Løchen  		Norges justisminister
 Etterfølger:
 Einar Løchen 
Forgjenger:
 Ulrik F. Chr. Arneberg  		Norges justisminister
 Etterfølger:
 Francis Hagerup 
Forgjenger:
 Lars Otto Roll Grundt  		Amtmann i Nord-Trøndelag
 Etterfølger:
 Halvor Bachke Guldahl 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Anton_Qvam&oldid=24302499»