Proporsjonalisme

Proporsjonalisme er en etisk teori som ligger mellom konsekvensteorier og deontologiske teorier.

Konsekvensteorier, som utilitarisme, sier at en handling er rett eller gal avhengig av konsekvensene den gir, men deontologiske teorier, som Immanuel Kants kategoriske imperativ, sier at handlinger enten er iboende riktige eller iboende gale. Proporsjonalistiske teorier som regelutilitarisme sier imidlertid at det aldri er riktig å gå imot et prinsipp med mindre en forholdsmessig grunn vil rettferdiggjøre det.

På 1960-tallet var proporsjonalisme et konsekventialistisk forsøk på å utvikle naturlov, en hovedsakelig katolsk teleologisk teori som er sterkest assosiert med den skolastiske teologen Thomas Aquinas fra 1200-tallet, men også funnet hos kirkefedre som Maximus Bekjenneren og Johannes av Damaskus, som samt tidlige hedenske filosofiskoler som stoisisme. De moralske imperativene fastsatt i katolske magistrale læresetninger om naturlig moralsk lov opprettholdes for det meste ved at iboende onde handlinger fortsatt klassifiseres slik. I visse situasjoner der det er en balanse mellom ontiske goder og ontiske onder (ontiske onder er de som ikke er umoralske, men bare forårsaker smerte eller lidelse, er ontiske goder de som lindrer smerte eller lidelse).

Proporsjonalisme hevder at man kan bestemme den riktige handlingen ved å veie opp det gode og det nødvendige onde forårsaket av handlingen. Som et resultat tar proporsjonalisme sikte på å velge det minste av onder.

Pave Johannes Paul II utelukker 1960-tallets proporsjonalisme i sine encyklikaer Veritatis splendor, publisert i 1993 (jfr. avsnitt 75), og i Evangelium vitae, 1995 (jfr. artikkel 68). I stedet gir han en redegjørelse for moralsk handling basert på handlingens objekt (finis operis), intensjonen til personen som utfører handlingen (finis operantis), og omstendighetene rundt handlingen.