René de Naurois
| René de Naurois | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. nov. 1906[1][2] 9. arrondissement[3] | ||
| Død | 12. jan. 2006[1][2][4] (99 år) Brunoy[3] | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, ornitolog, naturviter, katolsk prest, motstandskjemper | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Calvados | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Æreslegionen Medlem av Frigjøringsordenen Croix de guerre 1939–1945 Military Cross Rettskaffen blant nasjonene (1988)[2] | ||
| Arbeidssted | Catholic University of Toulouse | ||
René de Naurois (født 24. november 1906 i Paris, død 12. januar 2006 i Brunoy) var en fransk katolsk prest, kapellan og ornitolog.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hans foreldre sørget for at han før prestevielsen studerte ved Universitetet i Toulouse.[trenger referanse] Her tok han eksamener i matematikk og fysikk; senere studerte han teologi og til slutt tysk filosofi. På grunn av dette siste bosatte han seg i førkrigstiden i Berlin.[trenger referanse]
Prest[rediger | rediger kilde]
René de Naurois ble presteviet i 1936 og arbeidet fra 1937 til 1939 som kapellan i den franske menighet i Berlin. Her opplevde han nasjonalsosialismen. Han kommuniserte regelmessig med erkebiskop Jules Saliège (1870−1956) om dette.[5]
Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]
I 1939 ble han mobilisert, men så demobilisert i 1940. Samme år sluttet han seg til motstandsbevegelsen i gruppen Vérité i den uokkuperte sone i Pau, Grenoble og Toulouse. Fra denne gruppen utsprang gruppen Combat. Fader de Naurois var med på å hjelpe til å organisere flukten til jøder fra det okkuperte Frankrike til Sveits og Spania.
Forfulgt av tyskerne flyktet han i mars 1943 til England. Som kapellan var han en av 177 Kieffers kommandosoldater som deltok ved ilandstigningen i Normandie den 6. juni 1944. Av korporal Robert William Palliser Dawson, som han skulle ha et livslangt vennskap med, mottok han Military Cross for innsatsen.[5] Han mottok også Croix de guerre. Senere ble han regnet som en Rettskaffen blant nasjonene.[6]
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Etter krigen kom fader Naurois tilbake til bispedømmet Toulouse for å undervise der. Han mottok per dekret av 17. november 1945 tittelen Compagnon de la Libération.
Ornitologi[rediger | rediger kilde]
Etter krigen var Naurois også involvert i studier i ornitologi, spesielt på kysten av Vest-Afrika og øyene utenfor. Hans doktorgradsavhandling, som han forsvarte i 1969, 63 år gammel, bar tittelen "Peuplements et cycles de reproduction des oiseaux de la côte occidentale d'Afrique du cap Barbas, Sahara espagnol à la frontière de la République de Guinée" ("Bestander og hekkesykluser for fugler på vestkysten av Afrika fra Cape Barbas, Spansk Sahara til grensen til Republikken Guinea").
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
Foruten tallrike artikler innen den vitenskapelige litteraturen, har han forfattet eller vært medforfatter til blant annet:
- 1994 – Les oiseaux des iles du Golfe de Guinee: Sao Tome, Prince et Annobon. Ministerio do Planeamento e da Administracao do Territorio, Secretaria de Estado da Ciencia e Tecnologia, Instituto de Investigacao Cientifica Tropical. ISBN 978-972-672-629-6. (In French and Portuguese).
- 2004 – Aumônier de la France Libre - Mémoires. (With Jean Chaunu). Éditions Perrin. ISBN 2-262-02118-X
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Blondel, Jacques (2007). «In memoriam: René de Naurois, 1906-2006». The Auk. 124 (2): 723.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b fichier des personnes décédées[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=rene;n=jacobe+de+naurois, oppført som René Jacobé de Naurois[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gisèle Venet (2007), s. 50.
- ^ René de Naurois - Yad Vashem (en)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) René de Naurois – kategori av bilder, video eller lyd på Commons