Salzburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Salzburg

Flagg

Våpen

LandØsterrikes flagg Østerrike
DelstatSalzburg
Distriktby
Oppkalt ettersalthandel
Postnummer5020
Retningsnummer0662
Areal65,65 km²[1]
Befolkning155 021[2] (2020)
Bef.tetthet2 361,33 innb./km²
Høyde o.h.424 meter
Nettsidewww.stadt-salzburg.at/
Kart
Salzburg
47°48′00″N 13°02′42″Ø

Salzburg (bairisk: Såizburg) er en by i Østerrike, nær grensen til Bayern i Tyskland. Den er hovedstad i den likelydende delstaten Salzburg. Byen ble grunnlagt i romertiden som Juvavum i provinsen Noricum. Den forfalt etter vestromerrikets sammenbrudd, men gjenoppbygging ble påbegynt ca. 700 e.Kr. Da fikk også byen sitt nåværende navn etter Salzach (betyr «Saltelven»); den var en viktig eksportør av salt. Salzburg er bl.a. Mozarts fødeby. Om Klima, se Østerrikes geografi.

Byen var sammen med sørkoreanske Pyeongchang og russiske Sotsji kandidat til å arrangere Vinter-OL 2014, en kamp Sotsji vant.

Salzburg. Slottet Hohensalzburg i bakgrunnen.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Flyplassen i Salzburg.
Trolleybussnettet er blant Europas største.

Salzburg har jernbaneforbindelser til byer som München og Zürich, med bl.a. ICE-tog, forbindelser til Italia, samt lokaltog og andre tog til andre steder i Østerrike. Byen utmerker seg først og fremst med et av Europas største trolleybussnett, som tar en stor del av lokaltrafikken. I 2009 hadde byens 55 trolleybusser, fordelt på ni ordinære ruter og én rushtidsrute, 38 mill. passasjerer (Hondius 2010). Den har også ca. 10 bussruter. Mens ca. 7 % av reisene i Østerrike skjer med sykkel, er andelen i Salzburg 16 % (bare Bregenz har høyere sykkelandel). Dette tilskrives 30-soner, utbygging av sykkelveier og gode parkeringsmuligheter.[3]

Selv om kollektivtrafikken står sterkt i forhold til bystørrelsen, er biltrafikken betydelig; to motorveier møtes i Salzburg. Byen har en internasjonal flyplass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Harry Hondius 2010: Neue Obusse für den Stadtbus Salzburg. Stadtverkehr 4/2010, s. 18.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]