Slange (symbol)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En av Gotlands mange runesteiner gjenforteller mytologien om Hvitstjernes tre slanger.
Visjonslange, motiv i mayakulturen.

Slange eller orm eller et slangelignende, krypende dyr eller figur er et av de eldste og mest utstrakte mytologiske symboler. Slanger har blitt knyttet til en del av de eldste ritualer kjent for menneskeheten[1] og representerer dualistisk uttrykk[2] det gode og det onde.[3] Slanger var sentrale i mange mytologier ettersom deres kvaliteter synes både å være familiære og eksotiske. Slangenes oppførsel og deres ansiktsuttrykk (øyne uten øyenlokk som aldri blunket) synes å indikere intelligens, at de levde ved fornuft og ikke instinkt, og samtidig at deres tankeprosesser var like fremmed for menneskene som deres måte å bevege seg på ved åle seg fram.

I en del kulturer var slanger og ormer fruktbarhetssymboler, eksempelvis for hopifolket i Nord-Amerika som framførte årlige slangedanser for å feire foreningen mellom Slangeungdommen (en himmelguddom) og Slangepiken (en ånd i underverden) og for å fornye naturens fruktbarhet. I løpet av dansen ble levende slanger håndtert og ved slutten av dansen ble slanger løslatt på markene for å sikre god avling. «Slangedansen er en bønn til åndene i skyene, torden og lynene, at regnet kan falle på den voksende avlingen...»[4] I andre kulturer symboliserte slangene navlestrengen som knyttet alle mennesker til Moder Jord. Den store gudinne hadde ofte slanger som hennes tjenere, tidvis tvinnet rundt hennes hellige stav som på oldtidens Kreta, og slangene ble dyrket som voktere av hennes mysterier for fødsler og gjenfødelser.[5]

Symbolske verdier[rediger | rediger kilde]

Fruktbarhet og gjenfødsel[rediger | rediger kilde]

Innenfor religion, mytologi, og litteratur representerer slanger fruktbarhet eller en krativ livskraft. Da slanger avgir sitt ytre skinn utvasking, er de symboler på gjenfødsel, forvandling, udødelighet og helbredelse.[6] Ouroboros, slangen eller dragen som danner en sirkel ved å bite fast i sin egen hale, er et symbol på evigheten og den uavbrutte fornyelsen av livet.[7]

I de abrahamittiske religioner representerer slangen seksuelt begjær.[8] I henhold til den jødiske rabbinske tradisjon representerte slangen i Edens hage seksuell lidenskap og fristelse.[9] I hinduismen er Kundalini symbolsk en sammenrullet slange som framstår som en urenergi av rent begjær som strømmer fra den nederste del av ryggsøylen.[10]

Voktere[rediger | rediger kilde]

Den mediterende Buddha som blir skjermet av nāgaen Mutšalinda, Kambodsja mellom 1150 og 1175 e.Kr.

Slanger er representert som mektige voktere av templer og andre hellige steder. Denne forbindelsen kan være grunnet i iakttakelsen av når slanger blir truet, som klapperslanger og kobraer, holder og forsvarer sin plass, framfor å trekke seg tilbake. De er således naturlige voktere av skatter eller hellige steder som ikke lett kan flyttes på.

Ved Angkor i Kambodsja er det tallrike steinskulpturer som framstiller flerhodete nāgaere dekket av hette, og som vokter templene eller andre områder. Et gjentagende motiv for skulpturene i Angkor fra rundt 1100-tallet e.Kr. og framover var av Buddha, sittende i meditasjonsstilling, hans vekt støttet av spiralen til en flerhodet nāga som også er dekket av hette. Dette motivet minner om fortellingen om Buddha og slangekongen Mutšalinda: da Buddha satt under et tre oppslukt i meditasjon, kom Mutšalinda opp fra treets røtter for å skjerme Buddha fra et uvær som begynte å oppstå.

Det historiske flagget fra den amerikanske revolusjonen, Gadsdenflagget, har bildet av en klapperslange som er sammenkrøpet og klar til å bite. Nedenfor bildet av slangen står forklaringen: «Don't tread on me», «Ikke tråkk på meg». Slangen symboliserer de farer som kolonistene var villige til å gjennomgå for sine rettigheter og hjemland. Motivet er gjentatt på flagget, First Navy Jack, til den første amerikanske marine.

Gift og medisin[rediger | rediger kilde]

Slanger er assosiert med gift og medisin. Slangens gift er assosiert med planters og soppers kjemikaler[11][12] Som i alle andre kulturer benyttet greske plantesamlere eller urteleger magiske prosedyrer for samle planter. Til tross for dens ikkelitterære vesen, kan ulike aspekter av denne kunnskap bli avdekket. Planter, eksempelvis, ble antatt å forurense hverandre ved deres nærhet. Således kunne julerose overbringe sin gift til druene som den ble plantet ved siden av. Slanger kontaminerte også planter ved sin tilstedeværelse eller omvendt skaffet de sin egen gift ved tilførsel av giftige urter.[13] Psykoaktive planter eller urter var åpenbart knyttet til særskilte dyr som var antatt å vokte planten og således personifisere den med åndelig makt.[13] Slangens gift hadde kraft som legemiddel, forgiftning, eller for skaffe utvidet bevissthet (og selv som eliksir for udødelighet) gjennom guddommelig intoksikasjon. På grunn av dens assosiasjoner til urter og enteogener, ble slanger ofte betraktet som de klokeste dyr som sto det guddommelige nært.[14] Dens guddommelige aspekt kombinert med dens habitat på jorden mellom planters røtter, ga den en ktonisk tilknytning, forbundet til underjorden, etterlivet og udødelighet. Asklepios, gud for medisin og helbredelse, bar med seg en stav (Asklepiosstaven) hvor en slange krøllet seg rundt, noe som har blitt det visuelle symbolet for moderne medisin.[15]

Hevngjerrighet[rediger | rediger kilde]

Slanger er forbundet med hevn, noe som antagelig har sin årsak i erfaringen at giftige slanger ofte avlever forsvarsbitt uten varsel på sine ofre. Selv om en slange forsvarer seg selv fra innregning på sine områder, synes angrepet uten varsel som urimelig hevngjerrig målt mot det uforvarende ofrets egenoppfatning om manglende skyld.

Edgar Allan Poes kjente novelle «Tønnen fra Amontillado» påkaller bildet av slangen som et symbol på smålig hevngjerrighet. Fortellingen har fortalt fra synsvinkelen til den hevngjerrige Montresor som pønsker uten en hemmelig plan for å myrde sin rival Fortunato for å kunne hevne virkelige eller innbilte fornærmelser. Før han utfører sammensvergelsen avslører Montresors familiens våpenskjold for sitt uanede offer: En stor menneskelig fot av gull på et himmelblått felt som knuser en slange under hælen. Fortunato, som ikke har forstått at han har fornærmet Montresor, forstår ikke den symbolske betydningen av våpenskjoldet, og går uforvarende i Montresors felle.

Mytologisk slanger[rediger | rediger kilde]

Ouroboros

Drager[rediger | rediger kilde]

Tidvis er slanger og drager benyttet omvekslende ved å ha tilsvarende symbolske funksjoner. Giften til en slange er antatt å ha en brennende kvalitet tilsvarende til en ildspyttende drage. Den gresk Ladon og den norrøne Nidhogg er tidvis beskrevet som slanger og andre ganger som drager. I germansk mytologi er slanger (gammelhøytysk: wurm; angelsaksisk: wyrm; norrønt: ormr) er benyttet omvekslende med greske lånordet dragon (gammelhøytysk: draca; angelsaksisk: trahho; norrønt: dreki). I Kina og særlig i Indokina ble den indiske slangen nāga likestilt med lóng, den kinesisk drage. Den aztekiske og toltekiske slangeguden Quetzalcoatl hadde også dragelignede trekk som vinger og er likestilt med quichéfolkets mayamytologiens Gukumatz («befjæret slange»).[16]

Sjøormer[rediger | rediger kilde]

Sjøormer var enormt store kryptozoologiske vesener som man en gang mente levde i havet, enten havmonstre som jødisk-kristne Leviatan[17] eller sjøormer i innsjøer som det såkalte skotske Loch Ness-monsteret.[18] Bortsett fra utdøde havmonstre, finnes det en art havslanger (Hydrophiinae) i dag som er blant de giftigste slangene i verden, men faren for å bli bitt er liten. De finnes hovedsakelig i varme kystvann fra Indiahavet til Stillehavet.

Kosmiske slanger[rediger | rediger kilde]

Johannes Keplers tegning av stjernebildet Slangebæreren

Slangen, når den danner en sirkel med å bite seg selv i halen, er et klart og utstrakt symbol av «alt-i-alt», eksistensens totalitet, uendelighet og kosmos' sykliske vesen. Den mest velkjente versjonen av dette er det egyptisk-greske Ourobouros. Symblet er antatt å ha vært inspirert av Melkeveien da en del oldtidstekster viser til en form for slange av lys som bor i himmelen. Oldtidens egyptere assosierte den med Wadjet, en av deres eldste guddommer foruten også å være et annet aspekt av Hathor.[19] I norrøn mytologi finnes verdensslangen (som slynger seg om Midgard), Midgardsormen som omfavner hele verden i havets avgrunn ved å bite seg i halen.

I hinduistisk mytologi er det sagt at guden Vishnu sover mens han flyter på de kosmiske vann til slangen Shesha. I de religiøse tekstene Puranaene holder Shesha alle plantene på sine hetter og synger hele tiden lovsanger for Vishnu fra alle sine munner. Han er tidvis referert til som «Ananta-Shesha», noe som betyr «Endløse Shesha». I kapittelet Samudra manthan i Puranaene, løsner Shesha Mandarafjellet for at det skal bli brukt som en kjernestokk av asuraene og devaene for å kjerne i himmelens melkehav for å skape Soma (eller Amrita), den guddommelige, udødelighetens eliksir. Som et tau for kjerningen benyttes en annen gigantisk slange kalt for Vasuki.

I det førkolumbiske Mesoamerika ble Quetzalcoatl tidvis avbildet som bitende i sin egen hale. Mor til Quetzalcoatl var aztekiske gudinnen Coatlicue («Den med skjørt av slanger»),[20] også kjent som Cihuacoatl («Slangefruen»).[21] Quetzalcoatls far var Mixcoatl («Himmelslangen»)[22] Han ble identifisert med Melkevegen, stjernene og himlene i flere mesoamerikanske kulturer.

Halvguden Aidofedo hos det vestafrikanske Ashantifolket er også en slange som biter sin egen hale. I det vestafrikanske Fonfolkets mytologi i dagens Benin, er det en slange kalt Dan som støtter alt på sine mange haler. I beninsk og haitiske voodoo er Ayida-Weddo («Regnbueslangen»)[23] en ånd tilknyttet fruktbarhet, regnbuer og slanger, og er en ledsager av Dan, far til alle ånder. Da forestillingene om voodoo ble overført til Haiti gjennom slavehandelen, ble Dan til Danballah, Damballah eller Damballah-Wedo. Grunnet hans tilknytning til slanger, er han tidvis forkledd som Moses som bar en slange på stav.[24] Han er også forestilt som av samme enhet som den hellig Patrick, kjent som den som forviste slanger fra Irland.

Slangen Hydra er et stjernebilde som representerer enten slangen som kastes opp i himmelen i raseri av Apollon eller Hydra fra Lerna som ble beseiret av Herakles som den ene av heltens tolv storverk.[24] Stjernebildet Slangen er særegent blant moderne stjernebilder ved at den er delt i to deler bestående av to ikke tilstøtende deler, Serpens Caput (Slangens hode) i vest og Serpens Cauda (Slangens hale) i øst. Mellom disse halvdelene ligger stjernebildet Slangebæreren. Slangen i det førstnevnte stjernebildet representerer en slange som ble temmet av slangetemmeren Ofiukos (gresk: Ὀφιοῦχος, latin: Ophiuchus). Den mest sannsynlige tolkningen er at Ofiukos representerer legeguden Asklepios.

Ktoniske slanger og hellige trær[rediger | rediger kilde]

Nidhogg og Yggdrasils rot

I mange myter lever den ktoniske slange (tidvis et par) i og er krøllet sammen rundt et Livstre beliggende i en hellige hage. I Første Mosebok i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) finnes fortellingen om kunnskapens tre i Edens hage sammen med Livets tre og en slange.[25] I gresk mytologi er Ladon krøllet sammen rundt treet i hagen til hesperidene for å beskytte gulleplene.[26]

Tilsvarende er ormen Nidhogg, en drage i norrøn mytologi som spiser på røttene til verdenstreet Yggdrasil.

Under ytterligere et tre, opplysningens Bodhi-treet, satt Buddha i ekstatisk meditasjon. Da et uvær oppsto, sted den mektige slangekongen Mutšalinda fram fra jorden og ga Buddha dekke i syv spiraler for syv dager slik Buddhas meditasjon ikke ble brutt.

Visjonens slange var også et symbol på gjenfødsel i mayamytologien, noen har påfylt en del kulturell kontekst for begge sider av Atlanterhavet som er favorisert i pseudoarkeologien. Visjonsslangen går bake til tidligere mayaforestillinger og ligger verdens senter slik mayaene oppfattet det. «Det er i senterets akse på toppen av Verdenstreet. Hovedsakelig Verdenstreet og visjonsslangen, representerte kongen, skapte senteraksen som kommuniserer mellom de åndelige og jordiske verdener eller plan. Det er gjennom ritualer som kongen kunne få senteraksen fram i eksistensen i templene og skape en døråpning til den åndelige verden, og med dens makt.»[27]

Den sumerske guddom, Ningizzida, fulgt av to griffer, Mušḫuššu; det er det eldste kjente bildet av to slanger som krøller seg rundt aksial stokk, datert til fra før 2000 f.Kr.
Oldtidens nordamerikanske slangebilder framstiller ofte klapperslanger.

Noen ganger er Livets tre representert i en kombinasjon med tilsvarende konsepter slik som Verdenstreet og Axis mundi (Verdens akse) ved en stav slik som de benyttet av sjamaner. Eksempler på slike staver som har en sammenkrøllet slange i mytologien er caduceus, «merkurstaven», til Hermes, Asklepiosstaven, Moses' stav, og papyrusrør og hellige stolper sammenslynget av den ene slange Wadjet i egyptisk religion, datert til tidligere enn 3000 f.Kr. I egyptisk mytologi var Wadjet en skytsgudinne for Nedre Egypt og personifiserte i den ene av de to kroner som farao bar, i form av en kobra som strekker fram halsen for faraos beskyttelse, i symbolspråket kalt uraeusslange. Den eldste kjente representasjon av to slanger sammenslynget rundt en kjepp er av den sumeriske fruktbarhetsgud Ningizzida.[28] Ningizzida var tidvis avbildet i form av slange med menneskehode, til sist ble han en gud for helbredelse og magi. Det er ledsageren av Dumuzi (Tammuz) som den sto ved himmelens port. I museet Louvre er det en berømt steatittvase utskåret for kong Gudea fra bystaten Lagasj i Sumer (datert til mellom 2200 og 2025 f.Kr.) med en inskripsjon dedikert til Ningizzida. Ningizzida var en stamfar til Gilgamesj som i henhold til eposet dykket til bunnen av havet for å vinne selveste livets plante. Men mens han hvilte ut fra denne anstrengelsen, kom en slange og spiste planten. Slangen ble udødelig og Gilgamesj var forutbestemt til å dø.

Ningizzida har blitt popularisert på 1900-tallet av Raku Kei Reiki, også kjent som «Ilddragens veg», hvor «Nin Giz Zida» er antatt å være en tibetansk ildslange framfor av sumersk opprinnelse.[29] Nin Giz Zida er et annet navn for oldtidens hindukonsept om Kundalini, en sanskritord som betyr enten «krølle opp» eller «oppkrøllet som en slange». Kundalini viser til den moderlige intelligens bak oppvåkning ved yoga og åndelig modning som leder til endret bevissthetsnivå. Det er et antall andre omforminger hvor begrepet vanligvis framhever en mer slangeaktig vesen av ordet. Det har blitt foreslått av Joseph Campbell at symbolet av slanger omslynget omkring en stav er en oldtidsrepresentasjon av Kundalini-fysiologien. Staven representerer ryggradsøylen med slangen(e) som energiformer. I tilfellet med to sammenkrøllete slanger, krysser de vanligvis hverandre syv ganger, en mulig referanse til de syv energisentrene som kalles chakras.[30]

I oldtidens Egypt, hvor de tidligste skriftlige kulturelle nedtegnelser eksisterer, opptrer slangen fra begynnelsen til slutten av egyptisk mytologi. Ra og Atum («han som fullfører eller gjør feilfritt») ble den samme guden, Atum, «mot-Ra», ble assosiert med jordiske dyr, inkludert slangen: Nehebkau («han som utnytter sjelene») var den tohodete slangeguden som voktet inngangen til underverden. Han er ofte sett på sønn av slangegudinnen Renenutet. Hun ble ofte forvekslet med (og senere absorbert av) deres opphavelige slangegudinne Wadjet, den egyptiske kobra, som fra de tidligste nedtegnelser var beskytter av landet, alle andre guddommer og av faraoene. Hennes er det første kjente orakel. Hun er avbildet med Egypts krone, omkrøllet rundt papyrusrørene og stolpen som indikerte statuen til alle andre guddommer, foruten også å ha det altseende visdomsøyet og hevnen. Wadjet tapte aldri sin posisjon i den egyptiske gudeverden.

Bildet av slangen som legemliggjøringen av visdom formidlet av Sofia var et emblem benyttet av gnostisismen, særlig de sekter som de mer ortodokse karakteriserte som «ofittere» («slangefolket»). Den ktoniske slange var en av jord-dyrene assosiert med Mithras-kulten. Fabeldyret Basilisk, den giftige «konge av slanger» med et blikk som kunne drepe, ble ruget av en slange fra egget til en hane, slik som Plinius den eldre og andre skribenter har framstilt det.

Utenfor Eurasia, i jorubareligion til jorubafolket i Nigeria, var Oshunmare en annen mytisk gjenfødende slange.[31]

Regnbueslangen er en betydelig mytologisk vesen for aboriginerne over hele Australia, skjønt opphavsmyten assosiert med den er best kjent fra nordlige Australia. På Fijiøyene var Ratumaibulu en slangegud som hersket over underverden og forsaket at frukttrærne blomstret.[32]

Nāgaer[rediger | rediger kilde]

Mutšalinda gir vern for Buddha
Nāgaskulptur fra Hoysalariket.

Nāgaer (sanskrit: नाग) er ordet på sanskrit/pāli for en guddom eller klasse av vesener som har form av en meget stor slange, og som finnes i hinduismen og buddhismen. Nāga representerer hovedsakelig gjenfødsel, død og dødelighet, grunnet til at slanger kaster sitt skinn og blir således symbolsk gjenfødt.

Braminer (prester/lærere) assosierte nāga med Shiva og med Vishnu som hvilte på en nāga med hundre hoder som slynget seg om Shivas nakke. Slangen representerte frihet i hinduistisk mytologi ettersom den ikke kunne bli temmet.

Nāgaer i Indokina[rediger | rediger kilde]

Slanger eller nāgaer spilte en særlig stor rolle i mytologiene i Kambodsja, Isan (nordlige Thailand) og Laos. En opphavsmyte forklarte framkomsten av navnet «Kambodsja» som et resultat av erobringen av en nāgaprinsesse ved en kambujaherre ved navn Kaundinya: etterkommerne av deres forening ble khmerfolket.[33] George Coedès har foreslått at den kambodsjanske myten er et grunnlag for legenden om «Phra Daeng Nang Ai» hvor en kvinne som har levd mange tidligere liv i regionen er reinkarnert som en datter av Phraya Khom (thai for «kambodsjansk») og er årsaken for at hennes ledsager i tidligere liv døde, men som har blitt reinkarnert som en prins av nāgaene. Dette fører til en krig mellom «luftens ånder» og nāgaene: nāgaenes amok er elver i flom, og hele regionen er oversvømmet.[34] Myten om paddekongen forteller hvordan introduksjonen av buddhistisk lære førte til krig med himmelguddommen Phaya Thaen, og endte i en våpenhvile med nāgaer plassert som voktere av templenes innganger.[35]

Gresk mytologi[rediger | rediger kilde]

Den minoriske «slangegudinne» (MM III).
Den arkaiske Gorgon på pedimentet av Artemistempelet i Korfu. Hun bærer et belte med sammenslyngete slanger, et fruktbarhetssymbol.[36]

Den minoriske slangegudinne svingte en slange i hver hånd, kanskje en frammaning av hennes rolle som en kilde til visdom framfor hennes rolle som herskerinne av dyrene, Potnia theron, med en leopard under hver arm.

Slanger figurerte framtredende i arkaiske greske myter. I henhold til en del kilder hersket Ofion (gresk: Ὀφίων, «slange») over verden med Eurynome før de to ble kastet ned av Kronos og Rhea. Oraklene til oldtidens grekere hevdes å ha vært en fortsettelse av tradisjonen som begynte med dyrkelsen av den egyptiske kobragudinnen Wadjet.

Tyfon, en fiende av de olympiske gudene, er beskrevet som et stort, uhyggelig uhyre med hundre hoder og hundre slanger festet til hans hofter. Han ble overvunnet av Zevs og kastet ned Tartaros, en del av underverden, eller fengslet under en vulkan hvor han er årsaken til vulkanske utbrudd. Tyfon er således en ktonisk figur med vulkanske krefter. Slangeelementene figurer blant hans avkom; blant hans barn med Ekidna (gresk: Ἔχιδνα, «hunnslange»): Kerberos, et uhyre av en hund med tre hoder og en slange til hale og en slangeaktig manke; Kimære, et ildsprudende uhyre som var en tredel løve (hode og kropp), en tredel geit (rygg) og en tredel drage eller slange (hale); slangelignende ktoniske vannuhyret Hydra; og slangedragen Ladon med hundre hoder som voktet hesperidenes gullepler.

Pyton var en jorddrage i Delfi. Hun var alltid representert i vasemaleri og på skulpturer som en slange. Pyton var den ktoniske fiende av Apollon som drepte henne og omgjorde hennes tidligere bolig som sitt orakel, det mest berømte i antikkens Hellas.

Medusa og de andre gorgonene var skrekkelige kvinnelige uhyrer med hår av levende, giftige slanger hvis opprinnelse går forut skriftlige greske kolder og som var beskyttere av de aller eldste rituelle hemmeligheter. Gorgonene bar et belte av to sammenslyngede slanger i den samme konfigurasjon som kērukeion. Gorgonene ble plassert på det høyeste punktet og sentralt på Parthenons relieff.

Skulptur av Asklepios med sin stokk omslynget av slange.

Asklepios, sønn av Apollon og Koronis, lærte hemmelighetene av å holde døden på avstand etter å ha sett en slange gi en annen slange (som Asklepios selv hadde dødelig såret) legende urter. For å forhindre at hele den menneskelig rase ble udødelig under Asklepios' omsorg, drepte Zevs ham med et lynnedslag. Asklepios' død ved Zevs' hånd illustrerer menneskets manglende evne til å utfordre den naturlige orden som skiller dødelige mennesker fra gudene. Til Asklepios' ære er slanger ofte benyttet i helbredende ritualer. Slanger som ikke var giftige ble etterlatt til å kravle på gulvene i soverommene hvor syke og skade sov. Bibliotheca hevdet at Athene ga Asklepios et medisinglass med blod fra gorgonene. Deres blod hadde magiske virkemidler; om det ble tatt fra deres venstre side var det dødelig gift, men om det ble tatt fra deres høyre side var det en eliksir som kunne bringe døde tilbake til livet. Imidlertid skrev Evripides i sin tragedie Ion at den athenske dronning Kreousa[37] hadde arvet denne flasken fra hennes stamfar Erichthonios som selv var en ktonsk slange (som kom fra jorden i Attika) og hadde mottatt flasken fra Athene. I denne versjonen hadde blodet til Medusa legende kraft mens den dødelige giften kom fra Medusas slanger.

Olympias, mor til Aleksander den store og en prinsesse fra det primitive landet Epirus, hadde et rykte for å være en slangehandler, og det var i en slangeform som det ble hevdet at selveste Zevs hadde gjort henne gravid med Aleksander (framfor hennes ektemann den makedonske kong Filip). Denne fortellingen er politisk propaganda for å gi Aleksander guddommelig status, men valget av virkemidler knytter fortellingen til en eldre tradisjon.[38][39]

Teksten Aleksander den falske profet,[40] av den assyriske forfatteren Lukian, redegjorde om livet til den falske profeten Aleksander fra Abonoteichus. Denne Aleksander grunnla kulten for slangeguden Glykon. Kulten var spesielt knyttet til helbredelse og spådommer, og blir av Lukian karakterisert som en svindel iscenesatt av Aleksander for å vinne rikdom og berømmelse.

Aietes, i henhold til gresk mytologi konge i Kolchis og far til trollkvinnen Medeia, eide det gylne skinn. Han lot det vokte av en stor slange som aldri sov. Medeia som hadde blitt forelsket i den greske helten Jason, fortrollet slangen slik at den sov og dermed kunne Jason erobre det gylne skinnet. (Se også myten om Lamia)

Norrøn mytologi[rediger | rediger kilde]

Tor kjemper mot Midgardsormen; maleri fra 1788 av Johann Heinrich Füssli.

Midgardsormen i norrøn mytologi var en enorme orm som omkranset menneskenes verden (Midgard). Han var sønn av Loke og jotnekvinnen Angerboda. Han var bror av to andre uhyrer, Fenrisulven og Hel, underverdens herskerinne. Den het opprinnelig Jormundgand (Jǫrmungandr, «den veldige staven»)

I henhold til Den yngre Edda tok Odin de tre barna til Loke, Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Han kastet Midgardsormen ut i det store havet som omsluttet Midgard. Slangen vokste seg så stor at han omsirklet hele jorden og kunne gripe sin egen hale. Han ble den fremste fienden til Odins sønn Tor og under Ragnarok vil Midgardsormen komme opp på land, og bukte seg over åker og eng. Da skal Tor kjempe mot den, og drepe den.

Afrikansk mytologi[rediger | rediger kilde]

Mami Wata, mytologisk vannvesen av hunkjønn, spiller en betydelig rolle flere afrikanske religioner.[41][42]

I Afrika var det fremste senteret for slangedyrkelse i det vestafrikanske kongeriket Dahomey, senere utviklet til nasjonen Benin, men det synes som slangekulten har hatt en eksotisk opprinnelse, datert tilbake til første fjerdedel av 1600-tallet. Ved erobringen av det mindre kongeriket Hueda (også kalt Whydah), kom Dahomey i kontakt med et folk av slangedyrkere, og kom til å overta en del av de forestillinger de utgangspunktet vurderte negativt. I Hueda var det et slangetempel, fylt av rundt femti slanger, og hver pyton av arten danh-gbi («livgivende slange»), en form for visdomsgud, måtte behandles med respekt, og det var dødsstraff for å drepe en av dem, selv ved en tilfeldighet. Danh-gbi hadde tallrike hustruer som fram til 1857 deltok i en offentlig prosesjon fra hvor folk flest var ekskludert. En pytonslange ble fraktet rundt i byen i en hengekøye, kanskje en seremoni for å fordrive onde ånder.[43][44]

Regnbueguden til ashantifolket i Ghana ble også oppfattet som å ha hatt formen til en slange. Hans budbringer ble sagt å ha vært en liten utgave av en boaslange, men kun utvalgte enkeltindivider, ikke hele arten, ble betraktet som hellige. I mange deler av Afrika ble slangen sett på som inkarnasjonen av døde slektninger. Blant amazulene som blant betsileofolket på Madagaskar ble bestemte arter tilskrevet bostedet til bestemte klasser. Masaier, på den annen side, så på hver art som bostedet for en særskilt familie i stammen.

Indianermytologi[rediger | rediger kilde]

Hornslang, engelsk Horned Serpent, framstilt i en helleristning i Utah.

I Amerika er det en del indianerstammer som viser ærefrykt for klapperslanger som bestefedre og slangenes konge er i stand til å gi gode vinder eller skape stormer. Blant hopiindianerne i Arizona opptrer slangefigurer i en av deres rituelle danser. Klapperslangen ble dyrket i natchezfolkets soltempel i Mississippi forut europeernes erobring og den mesoamerikanske sivilisasjonen aztekernes guddom Quetzalcoatl var en fjærdekket slangegud. I mange mesoamerikanske kulturer ble slangen betraktet som en portal mellom to verdener. Stammene i Peru skal ha tilbedt store slanger i førinkatid, og i Chile gjorde mapuchefolkene en slangefigur sentral i deres forestillinger om en syndflod.[45]

En hornslange er et populært bilde i de mytologiske forestillingene til indianerne i Nord-Amerika. Detaljene endres fra stamme til stamme, men det som er til felles er mange fortellinger knyttet til elementer som vann, regn, lyd og torden.[46][47]

I en nordamerikansk fortelling dreper en ond slange en av gudenes slektninger, og guden dreper slangen som hevn, men den døende slangen utløser en stor oversvømmelse. Folket flykter først til fjellene og deretter, når fjellene er dekket av vann, flyter de av sted på en flåte inntil oversvømmelsen ebber ut. De onde ånder som slangeguden kontrollerte, skjuler seg av frykt.[48]

Jordhaugbyggerne, et forhistorisk indiansk folk i Nord-Amerika, konstruerte i løpet av en periode på 5000 år store og avlange jordhauger av antagelig religiøs og seremoniell hensikt. Det synes som om dette folket assosierte særlig mystisk verdi til slangen, slik som Serpent Mound («Slangehaugen») i Adams County i Ohio, synes å vise. Det er en 1 meter høy og hele 411 meter lang jordhaug.[49]

Slangedyrkelse[rediger | rediger kilde]

Slangedyrkelse, stilisert emblem fra minoiske kultur på Kreta.

Slangedyrkelse, dyrkelse av slangeguder, var tilstedeværende i mange gamle kulturer, særlig i religion og mytologi hvor slanger ble sett på som enheter for styrke og fornyelse. Ofiolatreia, fra gresk ofis, «slange», og latreia, «tilbedelse»,[50]

«Det er knapt et land i oldtidens verden hvor det [ofiolatreia] ikke kan bli sporet, gjennomtrengte hvert eneste kjent mytologisk system, og etterlot bevis på sin eksistens og omfang i form av monumenter, templer og jordhauger av det mest utarbeidede og merkelige vesen. Babylon, Persia, Hindostan, Ceylon, Kina, Japan, Burma, Java, Arabia, Syria, Lilleasia, Egypt, Etiopia, Hellas, Italia, nordlige og vestlige Europa, Mexico, Peru, America - alle gitt et mangfold av vitnemål til den samme effekt, og peker mot den samme hedenske opprinnelse hvor enn de er funnet. Om tilbedelsen var resultatet av frykt eller respekt er et spørsmål som naturlig nok presenterer seg selv, og i søket etter svar vil vi bli konfrontert med det faktum at noen steder, som i Egypt, var symbolet av en god demon, mens det i India, Skandinavia og Mexico var av en ond demon.»[51]

Oppdagelsen av helleristninger på en slangeformet stein blant 70 000 år gamle spydspisser er et av de eldste spor på rituell oppførsel, eller hva som kan bli kalt for religion, i en grotte i Tsodilobergene i Botswana. I Europa er de eldste sporene av rituell praksis rundt 40 000 år gamle.[52]

Hinduistisk alter flankert av kobrafigurer.

Slangekulter var godt etablert i kanaanittisk religion, hvilket er bevitnet med flere arkeologiske spor av slangekultobjekter flere lag fra i bronsealderen ved flere førisraelittiske byer i Kanaan: to ved Megiddo,[53] en ved Gezer,[54] en ved sanctum sanctorum ved Område H-tempelet ved Hazor,[55] og to ved Sikem.[56] En mulig årsak til at slanger ble sett på som spesielle og knyttet til det hellige, var at oldtidens mesopotamiske og semittiske sivilisasjoner forestilte seg at slanger var udødelige eller hadde udødelig kraft ettersom slanger kastet sitt skinn og således ble oppfattet som de forble unge for evig.[57]

I den omliggende regionen er slangekultobjekter figurert i andre kulturer. En hettittisk helligdom fra sen bronsealder i nordlige Syria inneholder en bronsefigur av en gud som en holdt en slange i den ene hånden og en stokk eller stav i den andre.[58] I Babylon fra 500-tallet f.Kr. var det et par med bronselanger som flankerte hver av fire døråpningene av tempelet Esagila.[59] Ved den babylonske nyttårsfeiringen skulle presten bestille fra en trearbeider, en metallarbeider og en gullsmed to bilder fra hver av dem hvor «det skal holde i dens venstre hånd en slange av seder, løfte dens høyre [hånd] til guden Nabu».[60] Ved tell, jordhaugen, ved mesopotamiske Tepe Gawra har det blitt avdekket minst 17 assyriske bronseslanger fra tidlig bronsealder.[61]

En seksjon av den egyptiske Dødeboken, ca 1040-945 f.Kr.[62]

Oldtidens egyptere æret slanger (blant andre dyr) som hellige, særlig kobraen. Kobraslangen var ikke bare assosiert med Ra, men også med flere andre guddommer som Wadjet, Renenutet, og Meretseger. Slanger kunne også oppfattes som onde og skadelige, som i tilfellet med Apep. De var også referert til i den egyptiske dødeboken som, hvor trolldom nummer 39 ble gjort for å frastøte seg en ond slange i underverden. «Gå tilbake! Kryp vekk! Kom deg unna meg, du slange! Gå, drukne i avgrunnens vann ved det sted hvor din far beordret at drapet av deg skulle bli gjort.»[63]

Wadjet var skytsgudinnen av Øvre Egypt, og ble representert i form av en kobra med utstrakt hette, eller en kvinne med kobrahode. Hun ble senere et av de beskyttende emblemer på faraos krone og fiende av Ra. Tidvis referert til som en av Ras øyne, var hun ofte assosiert med løvegudinnen Sekhmet, som også hadde denne rollen.

Nag Panchami er en betydningsfull hindufestival i deler av India som er assosiert med slangedyrkelse og som skjer på den femte dagen av Śrāvaṇa. Slangeideolene er nāgaer (kobraer) eller avbildninger av disse som blir gitt gaver i form av melk og røkelse for at tilbederne skal motta verdier tilbake i form av kunnskap, rikdom og berømmelse. Tradisjonelt er det gifte, unge kvinner som besøker sine førekteskapelige hjem for å feire festivalen. Særlig i landsbyer i India er et tradisjonelt aspekt av feiringen at unge kvinner svinger seg muntert i husker som midlertidig henger fra greinene på trærne.[64]

Slangedyrkelse vel velkjent i oldtidens Europa. Som tidligere nevnt florerte slanger framtredende i arkaiske greske myter. Det er dog liten grunn til å anta at den romerske gud Aesculapius (tilsvarende gresk Asklepios) var en slangegud til tross for hans tilknytning til slanger. Romerske genius loci, en forestilling om en beskyttende ånd, tok form i avbildningene ved å holde attributter som en cornucopia, patera (drikkofferbolle) eller en slange. Den romersk genius loci tok form som en slange når den ble holdt og gitt melk i tempelet. Mange romerske altere over hele det vestlige Romerriket var dedikert til en særskilt genius loci.

På Den iberiske halvøy er det bevis på at før innføringen av kristendommen, og kanskje også før den romerske invasjonen, var slangedyrkelse en del av den lokale religion. Det er i dag et mangfold av vitnemål, særlig i Tyskland, av ærefrykt for slangen, noe som synes være en levning av forfedredyrklese, noe som også finnes hos zuluer og andre stammer i Afrika. «Husslangen» passet på kyrne og barna, og dens tilstedeværelse var et varsel om død. Livene til et par med «husslanger» ble tidvis sett på som en parallell til husets herre og frue. Tradisjonen hevdet at en av de kristne gnostiske sektene kjent som ofittene[65] sørget for å temme en slange til å krølle seg rundt et sakramentalt brød (nattverdsoblat), og dyrket den som en representant av Jesus.[66]

Slangehåndtering i amerikansk pinsebevegelse i Harlan County i Kentucky, september 1946.

Dagens kristne kultur identifiserer slangen som et ondskapens symbol, men innenfor et lite antall kristne kirker i USA, vanligvis karakterisert som rurale og innenfor pinsebevegelsen, særskilt trossamfunnet Church of God with Signs Following, benytter seg av slangehåndtering som et religiøst ritual. Slangehåndteringen begynte tidlig på 1900-tallet i fjellkjeden Appalachene i østlige USA, og siden spredte seg til kullgruvebyene. De som praktiserer slangehåndtering mener at handlingen går tilbake til antikken og siterer Markusevangeliet for å støtte praksisen, særlig:

Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.[67]

og Lukasevangeliet:

Ja, jeg har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere.[68]

De troende mener at å håndtere slanger er en del av frelsen og de som blir bitt ikke vil bli skadet,[69] lik apostelen Paulus som i henhold til Apostlenes gjerninger ble bitt av en giftig slange uten å ta mén av det.[70]

Slanger i den jødisk-kristne tradisjon[rediger | rediger kilde]

Adam og Eva, i midten den truende slange, illuminert manuskript, ca 950, Escorial Beatus

I den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) lurer slangen i Edens hage Eva med løftet om forbudt kunnskap. Den overbeviser henne om at til tross for Guds advarsel vil døden ikke være resultatet av å spise treets frukt. Slangen er identifisert med kunnskap: «slangen er listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget»,[71] Det er ingen indikasjon i Første Mosebok at slangen var en guddom i egen rett, skjønt den er det ene av to tilfeller hvor dyr kan snakke i Mosebøkene, Bileams esel er den andre. Selv om slangen er identifisert som Satan i den kristne Johannes' åpenbaring i Det nye testamente,[72] er slangen i Første Mosebok kun framstilt som en villedende, bedragersk eller luring som framstiller det som Gud har forbudt som noe godt og ønskelig, og er særskilt slu og listig i sitt bedrag.[73]

Staven til Moses ble i Andre Mosebok forvandlet til en slange og deretter tilbake til en slange igjen.[74]. I Fjerde Mosebok finnes en fortelling om opphavet til en arkaisk slange av kobber. Gud hadde sendt en serafslanger blant israelittene som beit folk og mange døde. Moses ble da bedt om lage en slange av kobber, sette den på en stang og alle som så på den ville leve selv om de var blitt bitt.[75]

Da reformatorkongen Hiskia, han som gjorde alt «som var rett i Herrens øyne», kom på tronen i kongedømmet Judea på slutten av 700-tallet f.Kr., «Han nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Kobberslangen som Moses hadde laget, knuste han. Helt til den tid hadde israelittene tent offerild til slangen. De kalte den Nehusjtan.»[76]

I Johannesevangeliet gjør Jesus Kristus en direkte sammenligning mellom Menneskesønnen og Moses' handling da han løftet opp slangen på en stang som et tegn, og benyttet det som et symbol assosiert med frelse: «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»[77]

Slanger i moderne symbolisme[rediger | rediger kilde]

Merkur med sin stav med to speilvendte slanger
Merkur med sin stav med to speilvendte slanger
Asklepiosstaven i den såkalte «Star of Life» som opprinnelig er amerikansk og nå er blitt et internasjonalt kjennetegn for enheter og personell ved «emergency medical services (EMS)», medisinsk krisesituasjon.

Slanger sammenslynget seg om både stavene til Hermes (gresk: kērukeion; latin: caduceus) og til Asklepios (Asklepiosstaven), framstilt som hvor en slange eller orm slynget seg om en enkel stokk eller stav. På Hermes stav var slangene ikke bare duplisert for symmetri, de var også satt opp speilvendt til hverandre. Vingene ved hodet til staven er identifisert som tilhørende den bevingede budbringer Hermes, den romerske Merkur. Han var guden for magi, diplomati og retorikk, av oppfinnelser og oppdagelser, beskytteren av både kjøpmenn og allierte okkupanter, og i henhold til myteografenes oppfatning, også en beskytter av tyver. Det er imidlertid Hermes/Merkurs rolle som psykopomp, den som følger nylig døde sjeler til etterlivet som forklarer opprinnelsen til slangene på hans stav ettersom dette også var rollen til den sumerske slangeguden Ningizzida som den gresk-romerske guden tidvis ble likestilt med.

I senantikken da det mystiske studiet av alkymi utviklet seg, ble Merkur forstått som beskytter av disse kunnskapene også og av den mystiske eller okkulte hermetisme generelt. Kjemi og medisin knyttet Hermes' stav til helbrederen Asklepios' stav. Sistnevnte stav som var omkrøllet av en enkeltslange ble således symbolet for moderne medisin. En annen versjon som ble benyttet i alkymi var en korsfestet slange, kjent som Nicolas Flamels caduceus. Kunsthistorikeren Walter J. Friedlander har i sin bok The Golden Wand of Medicine: A History of the Caduceus Symbol in Medicine (1992) samlet hundrevis av eksempler på Merkurstaver og Asklepiosstaver, og funnet ut at profesjonelle (yrkesrettede) assosiasjoner var mer sannsynlig å benytte Asklepiosstaven mens kommersielle organisasjoner i det medisinske feltet var mer sannsynlig å benytte Merkurstaven.

Moderne politisk propaganda[rediger | rediger kilde]

Ved å følge den kristne konteksten av slangen som et symbol på det onder og som Satan, har slanger tidvis figurert i politisk propaganda med likeledes symbolisme. Slanger ble benyttet for å representere jøder i antisemittisk og rasistisk propaganda, og slanger ble også benyttet for å representere den farlige og onde siden av narkotika i filmer som Narcotic (1933)[78] og Narcotics: Pit of Despair (1967).[79]

Slanger i våpenskjold[rediger | rediger kilde]

Skjoldet til Visconti på hovedjernbanestasjonen i Milano.
Kommunevåpenet til finske Kyyjärvi.

Flere versjoner av slanger er brukt som heraldiske figurer i våpenskjold både i Norge[80] og i andre land, bl.a.:

Slangefigurene i våpnene kan være valgt med forskjellig symbolsk mening, men det kan være vanskelig å tyde symbolikken i gamle våpen. Slangestavene kan som oftest knyttes til symbolikk rundt Merkur og Asklepios. Slangen i Edens hage kan ha sammenheng med navnet, f.eks. den bibelske Abels foreldre. Slangen til Visconti har vært tolket som Bibelens «Jonas i hvalfiskens buk». Andre tolkninger av slangen kan også være religiøse: Slangen rundt et kors eller kombinasjonen av slange og due fra Jesu ord: «vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer» (Matteus 10, 16).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Apollon, Python Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine.
  2. ^ Malkowski, Edward F. & Schwaller de Lubicz, R. A. (2007): The Spiritual Technology of Ancient Egypt, Inner Traditions / Bear & Co, s. 223
  3. ^ Savior, Satan, and Serpent: The Duality of a Symbol in the Scriptures Arkivert 29. januar 2013 hos Wayback Machine.
  4. ^ Monsen, Frederick: Festivals of the Hopi, and dancing and expression in all their national ceremonies Arkivert 9. juni 2020 hos Wayback Machine. (PDF)
  5. ^ Roderick, Hilda; Davidson, Ellis (1988): Myths and Symbols in Pagan Europe: Early Scandinavian and Celtic Religions. U.K.: Manchester University Press.
  6. ^ Myths Encyclopedia Serpents and Snakes
  7. ^ Prima materia
  8. ^ Spooner, Henry G.: The American journal of urology and sexology, bind 14, The Grafton Press, s 72
  9. ^ Barton, S.O. «Midrash Rabba to Genesis», seksjon 20, s. 93
  10. ^ Shri Mataji Srivastava, Nirmala Devi (1995): «Meta Modern Era», Vishwa Nirmala Dharma; 1. utg. ISBN 978-81-86650-05-9. s. 233-248.
  11. ^ Nikandros fra Kolofon: Alexipharmaca 521. Se forøvrig Clauss, James J.; Cuypers, Martine (2010): A Companion to Hellenistic Literature, John Wiley & Sons, s. 219
  12. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia 9.5.
  13. ^ a b Wasson, R. Gordon; Hofmann, Albert; Ruck, Carl A.P. (2008): The Road to Eleusis: Unveiling the Secret of the Mysteries, North Atlantic Books, s. 103
  14. ^ Vergil: Æneiden 2.471. Sammendrag: En stor slange kryper ut av en grav og omslynger den, spiser fra alteret og kryper tilbake, mens Aineias under på om slangen er en lokal gud eller ånden av hans far, men ofrer likevel.
  15. ^ Wilcox, Robert A; Whitham, Emma M. (15. april 2003): «The symbol of modern medicine: why one snake is more than two». Annals of Internal Medicine.
  16. ^ Recinos, Adrian; Goetz, Delia & Morley, Sylvanus Griswold (1954): «Popul Vuh, the Book of the People» (PDF). Los Angeles, USA: Plantin Press. s. 45.
  17. ^ Fang, Janet: «Call me Leviathan melvillei», Nature, 30. juni 2010
  18. ^ Loch Ness «monster», Skeptic's Dictionary
  19. ^ «The Eye» Arkivert 22. august 2012 hos Wayback Machine., Ancient Egypt online
  20. ^ Coatlicue Arkivert 18. juni 2012 hos Wayback Machine., National Museum of of Anthropology of Mexico
  21. ^ Aztec Gods and Goddesses
  22. ^ «Double-headed serpent turquoise mosaic», The British Museum
  23. ^ Dragon History. Rainbow Serpent
  24. ^ a b Michael, L. A. (2007): The Principles of Existence & Beyond, Lulu.com, s. 65
  25. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 2:9[død lenke]: «...og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.»
  26. ^ Fotios: Myriobiblion 190.
  27. ^ Schele & Friedel (1990), s. 68
  28. ^ Sumerian Mythology: Chapter II. Myths of Origins
  29. ^ «Usui Reiki Symbols» Arkivert 13. april 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Kundalini», Crystalinks
  31. ^ Courlander, Harold (1996): A Treasury of Afro-American Folklore, Da Capo Press, s. 238
  32. ^ «The Rainbow Serpent» Arkivert 12. november 2010 hos Wayback Machine., Aboriginal Art Online
  33. ^ Chandler, David (2007): A History of Cambodia, Westview Press, s. 13.
  34. ^ Coedès, George (1971) [1968]. Walter F. Vella.r ed.: The Indianized states of Southeast Asia, oversatt av Susan Brown Cowing. Honolulu: Research Publications and Translations Program of the Institute of Advanced Projects, East-West Center, University of Hawaii. ISBN 0-7081-0140-2. s. 48.
  35. ^ Tossa, Wajuppa & Phra 'Ariyānuwat: Tossa, Wajuppa and Phra 'Ariyānuwat. Cranbury, NJ: Bucknell University Press London. ISBN 0-8387-5306-X.
  36. ^ Segal, Charles M. (1998): Aglaia: the poetry of Alcman, Sappho, Pindar, Bacchylides, and Corinna. Rowman & Littlefield. ISBN 0-8476-8617-5. s. 91.
  37. ^ Kreousa (gresk: Κρέουσα), navnet betyr «prinsesse»
  38. ^ ««Alexander the Divine?»». Arkivert fra originalen 10. november 2012. Besøkt 9. desember 2012. 
  39. ^ «Alexander in the Oasis of Siwa», Greece.org
  40. ^ Lucian of Samosata: Alexander the False Prophet. Tertullian.org. 31. august 2001
  41. ^ Jell-Bahlsen, Sabine (1997): Queens, Queen Mothers, Priestesses and Power, s. 105
  42. ^ Siegel, Brian: «Water Spirits and Mermaids: The Copperbelt Case», Southeastern Regional Seminar in African Studies (SERSAS)
  43. ^ Singh, Nagendra Kr (1997): Divine Prostitution, APH Publishing, s. 8
  44. ^ Williams, Joseph John (1930): Hebrewisms of West Africa: From Nile to Niger With the Jews, Biblo & Tannen Publishers, s. 346
  45. ^ Eim, Stefan: The Conceptualisation of Mapuche Religion in Colonial Chile (1545-1787) (PDF), s. 145. Sitat: «On top of those mountains dwells a “snake” [culebra/ Culebra] - also called by the name Tenten - that in reality is the devil. Before the deluge, the snake told the Mapuche ancestors deceitfully that when the sea will rise, they will be safe and protected on the mountain if they would only begin to worship the mountain as a sacred thing. Those Indians, the snake was said to explain, who do not want to do that will be converted into whales, swordfish, groundlings, perches, tuna and other fish, while the obediant Indians will be safe on the mountain as the water cannot reach the top of it.»
  46. ^ Townsend, Richard F. (2004): Hero, Hawk, and Open Hand. Yale University Press. ISBN 0-300-10601-7.
  47. ^ Grantham, Bill (2002): Creation Myths and Legends of the Creek Indians. Gainesville: University of Florida Press. ISBN 978-0-8130-2451-6
  48. ^ «Great Serpent and the Great Flood». Indians.org.
  49. ^ Glotzhober & Lepper (1994): «Serpent Mound: Ohio’s Enigmatic Effigy Mound», Ohio Historical Society, Columbus, Ohio, s. 3
  50. ^ Ophiolatreia, Urban Dictionary
  51. ^ Deane, John Bathurst (1833): The Worship of the Serpent, Ophiolatreia, Chapter I, oversatt av Wikipedia for anledningen
  52. ^ Minkel, J.R.: Offerings to a Stone Snake Provide the Earliest Evidence of Religion, American Scientific 1. desember 2006
  53. ^ Loud, Gordon (1968): Megiddo II: Plates plate 240: 1, 4, from Stratum X (dated by Loud 1650–1550 BC) and Statum VIIB (dated 1250–1150 BC), noted by Karen Randolph Joines, «The Bronze Serpent in the Israelite Cult» i: Journal of Biblical Literature 87.3 (September 1968:245-256) s. 245 note 2.
  54. ^ Macalister, R.A.S. (1968): Gezer II, s. 399, fig. 488, noted by Joiner 1968:245 note 3, from the high place area, dated Late Bronze Age.
  55. ^ Yadin, Yigael et al. (1968): Hazor III-IV: Plates, pl. 339, 5, 6, dated Late Bronze Age II (Yadiin to Joiner, i: Joiner 1968:245 note 4).
  56. ^ Callaway and Toombs to Joiner (Joiner 1968:246 note 5).
  57. ^ «Snake worship», TheFreeDictionary
  58. ^ Viera, Maurice (1955): Hittite Art, London, fig. 114.
  59. ^ King, Leonard W. (1919): A History of Babylon, s. 72.
  60. ^ Pritchard ANET, 331, noted in Joines 1968:246 and note 8.
  61. ^ Speiser, E.A.: Excavations at Tepe Gawra: I. Levels I-VIII, s. 114ff., noted in Joines 1968:246 and note 9.
  62. ^ Section from the «Book of the Dead» of Nany, Metropolitan Museum of Art
  63. ^ Faulkner, Raymond O. (2010): Ancient Egyptian Book of the Dead. New York, NY: Fall River Press. s. 67–68. Oversatt av Wikipedia for anledningen.
  64. ^ Dhallapiccola, Anna (2004): Dictionary of Hindu Lore and Legend, Thames & Hudson, ISBN 0-500-51088-1
  65. ^ Ofitter, gresk: ὄφιανοι, ophianoi fra ὄφις, ophis, «slange», omtalt av martyren Hippolytus av Roma (170–235) i et nå tapt verk, Syntagma.
  66. ^ «Ophites», Jewish Encyclopedia
  67. ^ Nettbibelen: Markusevangeliet 16:17-18[død lenke]
  68. ^ Nettbibelen: Lukasevangeliet 10:19[død lenke]
  69. ^ Anderson, Robert Mapes (1979): Vision of the Disinherited: The Making of American Pentecostalism. New York, New York; Oxford: Oxford University Press. s. 263.
  70. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 28:1-6[død lenke]
  71. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 3:1[død lenke]
  72. ^ Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield.
  73. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 3:4–5 og 3:22[død lenke]
  74. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 4:2–4[død lenke]
  75. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 21:6–9[død lenke]
  76. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 18:4[død lenke].
  77. ^ Nettbibelen: Johannesevangeliet 3:14–15[død lenke]
  78. ^ «Narcotic (1933)», IMDb
  79. ^ «Narcotics: Pit of Despair (Part I) : Marshall (Mel)», nedlasting og streaming, Archive.org.
  80. ^ Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933 (Orm),Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955 (Paus), Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (slektsnavnene nevnt her), Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 (Holmestrand).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burston, Daniel (1994): «Freud, the Serpent & The Sexual Enlightenment of Children» i: International Forum of Psychoanalysis, vol. 3, s. 205–219
  • Campbell, Joseph (1964): Occidental Mythology: the Masks of God, kapittel 1: «The Serpent's Bride».
  • Deane, John Bathurst (1833): The Worship of the Serpent, London : J. G. & F. Rivington. (alternativ kopi online hos Internet Archive)
  • Chandler, David P. (1992): A History of Cambodia.
  • Farnell, Lewis Richard (1896): The Cults of the Greek States.
  • Fontenrose, Joseph Eddy (1959): Python; a study of Delphic myth and its origins.
  • Harrison, Jane Ellen (1912): Themis: A Study of the Social Origins of Greek Religion, kapittel IX, s. 329 særlig om drapet av Python.
  • Henderson, Joseph Lewis & Oakes, Maud (1990): The Wisdom of the Serpent., Princeton University Press
  • Poe, Edgar Allan: The Cask of Amontillado, tilgjengelig på engelsk online hos Literature.org.
  • Ruck, Carl A. P.; Staples, Blaise Daniel; & Heinrich, Clark (2001): The Apples of Apollo: Pagan and Christian Mysteries of the Eucharist.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slange_(symbol)&oldid=24093978»