Speakeasy
En speakeasy, også kalt en blind gris eller blind tiger, var en ulovlig virksomhet som solgte alkoholholdige drikkevarer. Slike virksomheter kom i søkelyset i USA i forbudstiden (1920–1933, lenger i noen delstater). I løpet av den tiden var salg, produksjon og omsetning (spritsmugling) av alkoholholdige drikkevarer ulovlig i USA.[1] [2]
Speakeasies forsvant i stor grad etter at forbudet ble opphevet i 1933, og begrepet er nå brukt til å beskrive noen barer i retro-stil.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
I henhold til en avis fra 1889 kan man lese at ulisensierte salonger i Pennsylvania er kjent som speak easies.[3] De ble kalt dette «på grunn av praksisen om å snakke lavt om et slikt sted i det offentlige, eller når man var der for ikke å bli hørt av politiet eller naboer.[4]. Begrepet er rapportert å ha oppstått med saloon-eier Kate Hester som drev en ulisensiert bar i 1880 i Pittsburgh i Pennsylvania.[5].[6] Selv om uttrykket først fikk betydning i USA på grunn av angrep på ulisensierte salonger i Pittsburgh-området, betegner uttrykket «speak easy» et sted hvor det foregår ulisensiert brennevinsalg. Men begrepet dukket opp i memoarer om en britisk marinebase skrevet allerede i 1844.[7] Uttrykket, «speak easy», finnes i en britisk slangordliste utgitt i 1823.[7] Mange år senere, i forbudstidens USA, ble speakeasy et vanlig navn for å beskrive et sted for å få en drink.[8]
Forskjellige navn for speakeasies ble tatt i bruk.
Navnene «blind gris» og «blind tiger» oppstod i USA i det 19. århundre. Disse navnene ble brukt på tvilsomme bedrifter som solgte alkoholholdige drikkevarer ulovlig, og de er fortsatt i bruk i dag. Operatøren av et etablissement (for eksempel en salong eller bar) kunne belaste kunder for å se en severdighet (for eksempel et dyr) og deretter «gi gratis» alkoholholdig drikke, og dermed omgikk loven.
I spesielle tilfeller dreide det seg om utstilling av Grønland-griser og andre rare dyr. Det kostet 25 cent for å se grisen og betaling for en gin-cocktail var unødvendig.[9]
De er i et mystisk sted som kalles en «blind tiger», et sted hvor en drikker svært dårlig whisky som forbudet er indirekte ansvarlig for.[trenger referanse]
«Blind tiger», er også referert til for et ulovlig drikkeetablisement hvor selgers identitet var skjult.
En dør åpnes i en vegg og det viser seg å være en biljardsalong. Du åpner døren, slipper en inn og lukker døren. Ring etter det du ønsker, åpnes døren igjen og slik er det. Åpne eller lukke, akkurat som du vil ha det. Ingen har hørt eller sett den blinde tiger, tilsynelatende uten vakt fungerer det.[10]
Historie[rediger | rediger kilde]
Speakeasies var mange og populære i løpet av forbudstiden. Noen av dem ble brukt av folk som var en del av den organiserte kriminaliteten. Selv om politiet og representanter for forbudet ofte ville raide dem og arrestere eierne og deres beskyttere, var de så lønnsomme at de fortsatte å blomstre. En speakeasy ble snart en av de største deler av amerikansk kultur i løpet av denne tiden. Flere endringer skjedde da speakeasies ble dannet. Det ene gjaldt integrering. «Svarte og hvite», folk av alle folkeslag kunne samles og blande seg med hverandre. Folk ville blande, se og få, og ingen hadde problemer.[8]
En annen endring som skjedde var en større deltakelse av kvinner. Mange bedrifter satte opp sine speakeasies for å tiltrekke seg kvinner, for å få mer overskudd.[8] Kvinner begynte også å sette seg inn i virksomheten med sine egne speakeasies. Texas Guinan, en tidligere filmskuespiller, åpnet mange speakeasies i forbudstiden, for eksempel 300 Club og El Fey. Guinan møtte sine kunder med «Hey Suckers» og innrømmet at her var det ingen forbud. Hennes to største konkurrenter var Helen Morgan og Belle Livingston.[11]
Kulturen ble også påvirket av speakeasies i forbudstiden og speakeasy ble et samlingspunkt. Et eksempel som viser dette var kinosalene. Selskapene var forhindret fra å vise alkohol på lerrettet, men noen fortsatte å gjøre det fordi de følte at det viste ekte, amerikansk livsstil. Et par eksempler på hvordan ulovlige scener ble vist, omfatter skuespillere som Joan Crawford i Our Dancing Daughtes, som viser en som danser på et bord i en speakeasy.[8]
Den dårlige kvaliteten av ulovlig brennevin solgt i noen speakeasies, var ansvarlig for å skille seg fra det 19. århundrets «klassiske cocktail» som fjernet den rå smak av brennevin (for eksempel gin cocktail, laget av Genever (søt) gin), til nye cocktailer rettet mot maskering av smaken av grov hjemmebrent. Disse maskeringsdrikkene ble betegnet som «stemorsblomster»[12][13] (selv om noen, som for eksempel Brandy Alexander, nå skulle bli betegnet som «klassiske»). Kvaliteten av den alkoholen som ble solgt i speakeasy kunne variere fra svært dårlig til svært god; alt dette var hvordan eieren fikk produktet. Billig brennevin ble vanligvis brukt fordi det ville hjelpe på fortjenesten. Men i andre tilfeller, hadde de merkenavn som ble brukt til å angi typen av alkohol folk ville ha. Men noen ganger når merkevaren navn ble brukt, jukset noen speakeasies. De løy for sine kunder ved å gi dem dårlig brennevin i stedet for den bedre brennevin som kunden hadde bestilt. Prisene var fire til fem dollar for en flaske.[8]
Varianter[rediger | rediger kilde]
Fra begynnelsen var speakeasy relativt små med lite eller ingen underholdning, men gjennom gradvis vekst ble de popularisert og utvidet til mange ulike områder med nye tillegg til underholdning, og til slutt ble speakeasy en av de største industriene i løpet av forbudstiden.
I mange mindre byer med små speakeasies og blind gris ble de operert av lokale eiere. Disse familie-hemmelighetene ble ofte holdt på selv etter at forbudet ble opphevet. I 2007 ble et hemmelige underjordisk rom funnet som ble antatt å ha vært en speakeasy. Det ble funnet under oppussingen av Cyber Cafe vest i Binghamton i New York.[14]
Speakeasies trengte ikke å være store for å fungere. «Det trengtes ikke mye mer enn en flaske og to stoler til å gjøre det til en speakeasy».[8] Et eksempel for en speakeasy-beliggenhet var 21 Club i New York. Dette er en av de mer kjente speakeasies og står den dag i dag. 21 Club var bare en del av en serie av bedrifter eid av Charlie Berns og Jack Kriendler. De startet virksomheten i Greenwich med et sted kalt «Redhair» og flyttet senere over til den neste virksomheten «Puncheon Club». «21 Club» var spesiell på grunn av sitt system for å holde seg under radaren. Det var et unik system som dørvakten brukte for å sende en advarsel til baren, som, hvis den var i fare, ville forvandle seg til en vanlig sted gjennom en mekanisme.[8]
Alle speakeasy spredt over New York var bedrifter med navn som «Bathtub Club» og «O'Leary on Bowery». Alle de forskjellige speakeasies som spredte seg utover hele landet hadde sin egen spesialitet som gjorde de unike. «Bathtub Club» hadde musikere for å gjøre det unikt. Denne idéen med musikere spredte seg over hele speakeasy-forretningsområdet og snart hadde mange av dem musikere.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ "Speakeasy".
- ^ Walsh, Ben (2013). Modern World History. Britain: Cambridge IGCSE. s. 294. ISBN 978-1-4441-6442-8.
- ^ Cheney Sentinel. 13. september 1889.
- ^ http://www.etymonline.com/index.php?term=speakeasy&allowed_in_frame=0
- ^ «Munch goes to the Blind Pig». 30. juni 2011. Arkivert fra originalen 6. mars 2013. Besøkt 25. desember 2016.
- ^ Bill Toland (4. desember 2013). «Prohibition ended 80 years ago today, but the dry movement never worked here».
- ^ a b Brown, Peter Jensen. «Liquor Licenses, Steelworkers and the British Navy - an Unlicensed History and Etymology of "Speakeasies"». Early Sports and Pop-Culture History Blog. Besøkt 13. august 2014.
- ^ a b c d e f g h Okrent, Daniel. [ufullstendig referanse]
- ^ MacRae, David. The Americans at Home: Pen-and-Ink Sketches of American Men, Manners, and Institutions. Volume II. Edinburgh, Scotland. s. 315.
- ^ «Denton's Doings». Dallas Weekly Herald. 29. mai 1875. s. 2.
- ^ Sismodo, Christine.
- ^ Shay, "Ten Best Cocktails of 1934", Esquire Vol. 2, December 1934, p. 40.
- ^ Grimes, "Bar, What Bar?"
- ^ Sweeny, Caitlin.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Speakneasy og Forbudstiden [1]