Swona
| Swona | |||
|---|---|---|---|
| Svíney | |||
 Beacon on The Tarf, sørenden av Swana, har blant de sterkeste havstrømmene | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Atlanterhavet | ||
| Øygruppe | Orknøyene | ||
| Areal | 92 hektar | ||
| Lengde | 2 kilometer | ||
| Bredde | 1 kilometer | ||
| Høyeste punkt | 41 m Warbister Hill | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 0 | ||
| Posisjon | |||
 Swona 58°44′34″N 3°03′29″V | |||
Swona (norrønt: Svíney) er en øy i beliggende nord i Pentland Firth og tilhører den skotske øygruppen Orknøyene. Stroma som ligger lengre sør, administreres fra Caithness på det skotske fastlandet. Øya er eid av en bonde fra Orknøyene (2005), men er ikke dyrket. I 1882-1884 ble Swana kortfattet beskrevet av Frances Groomes Ordnance Gazetteer of Scotland som «en øy i South Ronaldshay prestegjeld, Orknøyene, ved inngangen til sundet Scapa Flow fra Pentland Firth (...) er sterkt feid av tidevannsstrømmene i Pentland Firth; og har gitt navn til Wells of Swana, malstrømmen i nærheten.»[1] Øya har tidligere vært bebodd, men er nå forlatt.[2] Den er det eneste stedet i Storbritannia hvor en flokk kjøttfe lever vilt, etter å ha vært isolert fra mennesker i nesten 40 år.[3]
Geografi og geologi[rediger | rediger kilde]
Swana er den nordligste av to øyer i Pentland Firth mellom Orknøyene og Caithness på det skotske fastlandet. Det ligger i den sørlige tilnærmingen til Scapa Flow, vest for South Ronaldsay.
Den ligger i tidevannsstrømmen til Pentland Firth, et tidevannsløp tilstede både i nord- og sørenden av øya, og er kortvarig minimalt ved tidevannsskiftet. Mellom løpene er det en rolig virvel som strekker seg nedover når tidevannet forsterkes. Løpene er godt synlige. Store dønninger kan også være tilstede, spesielt under dårlige værforhold. Når man går inn eller ut av virvlene som krysser løpene, kan selv store kraftige fartøyer skyves ut av kurs, slik er avgrensningen mellom den relativt rolige virvelstrømmen og de hurtiggående tidevannsstrømmene.
Swana er omtrent 2 km lang og omtrent 800 m bred, med en maksimal høyde på omtrent 41 m og et område på omtrent 92 hektar (230 dekar). Den består av gammel rød sandstein med klipper på østkysten.[4]
Den administreres som en del av Orknøyene, mens Stroma i sør, er en del av regionen Highland på det skotske fastlandet (selv om det tradisjonelt er en del av Caithness). Det er ingen regelmessig tilgang til øya, men fergene Pentland Ferries som seiler fra Gills Bay, nær John o' Groats, til St Margaret's Hope, passerer vanligvis nær øya, avhengig av tidevannsretningen på den tiden.
I 2005 var Swana eid av to Orknøy-bønder, men som ikke drev arbeid på øya grunnet den vanskelige tilgang. Den er registrert som verneområde administrert av SSSI (Site of Special Scientific Interest) grunnet en rekke sjeldne planter. Øya er også beskyttet av EU under programmet SPA (Special Protected Area) grunnet hekkingen til en viktig koloni rødnebbterne som hekker der.[5]
Historie[rediger | rediger kilde]
Øya har sitt navn fra norrønt, Svíney, i betydningen «Svinøya», dokumentert i Orknøyingenes saga.[6][7] Det er et tilsvarende navn Svínoy på Færøyene, og i Norge er det tallrike navn Svinøy, navn som peker på at øyene har vært benyttet til å sette ut svin (= griser) for å beite i sommermånedene.[8]
Det er forhistoriske, før-norrøne levninger på øya,[4]i tillegg til restene av nyere husmannsplasser, inkludert en flokk med villkveg. Øya var befolket fra rundt 500 f.Kr. til 1974. Swana var en gang hjemmet til et lite samfunn på opptil 30 personer. Den hadde til og med et skolehus med et halvt dusin barn som deltok. Samfunnet underholdt seg ved å fiske, enten fra land, eller ved å bruke robåtene sine i de korte periodene tidevannet tillot det. Mye av fangsten ble tørket og saltet i tørkehus, bygget av den lokale skifersteinen, utformet som langstrakte iglolignende steinhus, med en liten åpning i hver ende. Disse skeows (uttales skuse) lå tett inntil husene, og rader med sløyd og saltet fisk ble hengt fra pinner for å lufttørkes, omtrent som nordmenn har konservert torsk til tørrfisk i Lofoten i tusen år.[3]
Frances Groome oppgir at det var 46 innbyggere i 1861, 47 i 1871, og 496 (!) i 1881. Det er ingen begrunnelse for den store økningen i 1881, og er antagelig en feilskrift for kun 49 innbyggere.[1] Tidlig på 1930-tallet var det kun en familie igjen. Sommeren 1973 forlot Arthur Rosie øya og døde kort tid etter. Året etter forlot øya bror og søster James og Violet Rosie for å bo hos slektninger på South Ronaldsay.[2][3] James døde i 1976 og Violet i 1984.[4]
Båter ble bygget på øya i en årrekke. Den siste av disse, «Hood», kan fortsatt bli sett trukket godt oppover grusstranden. Den er ikke lenger sjødyktig, den har et hull i seg forårsaket av at de ville kyrne som har gnidd seg mot den. Restene av det siste huset som var bosatt kan sees i nordenden av øya på østsiden.
Det er en rekke skipsvrak ved øya forårsaket av de sterke strømmene i Pentland Firth. I 1931 ble et 6000 tonns dansk frakteskip kalt D/S «Pennsylvania» vraket på øya. En avis på Orknøyene skrev at det var et av de mest rikeste skipene som noen gang ble vraket i området. Etter litt berging ble vraket til sist kjøpt av en sammenslutning av menn fra Stroma og Swana.[9][10] I 1971 ble det rapportert at det var lite igjen av vraket og det meste var dekket av havet.[11]
Fyrtårnet Swana Minor-lyset ble bygget i 1906 på den sørvestlige spissen av Swana. Det var opprinnelig et tårn i støpejern, men ble erstattet av et firkantet tårn i armert betong en gang på 1980-tallet.[12]
Dyreliv[rediger | rediger kilde]
Da befolkningen forlot øya etterlot de seg en flokk med kjøttfe – åtte kyr og en okse (en krysning mellom shorthorn og aberdeen-angus). Fem generasjoner senere, i 2004, var flokken, som hadde blitt vill, fortsatt sterk og levedyktig.[13] Den er nå klassifisert som en ny rase i World Dictionary of Livestock Breeds.[14] Den besto da av ti okser, fire kyr og to kalver. To kalver blir født hver vår, selv om ikke alle lever til modenhet. Besetningen får ingen fôr i tillegg, selv om den kontrolleres av en veterinær hvert år. Dyrene er selvutvelgende for hardførhet, enkel kalving og lite vedlikehold, og lever av gress og tang.
Etter å ha vært adskilt fra fastlandet så lenge, er de helt sykdomsfrie, og har gått tilbake til vill oppførsel. På grunn av dette er det tatt DNA-prøver fra ørene til noen av storfeene som døde. Om sommeren er hovedflokken vanligvis i sentrum av øya. I 2012 hadde flokken vokst til et gjennomsnitt på sytten dyr.[3] Dette ser ut til å være rundt det maksimale antallet som øya kan understøtte. I 2017 besøkte BBC-dokumentarserien Britain's Ancient Capital: Secrets of Orkney kortvarig Swana. Chris Packham telte da tjue kyr og kalver og tre okser.
Øya er en del av Pentland Firth-øyenes Sted for særskilt vitenskapelig interesse (Site of Special Scientific Interest, SSSI) og er hjemsted for tusenvis av hekkende sjøfugler, inkludert rødnebbterne (Sterna paradisaea) som har en koloni på den nordlige delen av øya, og lundefugl (Fratercula arctica) som graver seg ned i åssiden.[15][16]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Swona Orkney», A vision of Britain through time
- ^ a b Stab (14. mars 2019): «An abandoned Scottish island and the last family to call it home», The Scotsman
- ^ a b c d Henson, Adam (16. november 2012): «A breed apart on Swona», Countryfile
- ^ a b c «Overview of Swona», Scottish Places
- ^ «Guidelines», Swona Heritage
- ^ Anderson, Joseph, red. (1893): Orkneyinga Saga. Overs. Jón A. Hjaltalin & Gilbert Goudie. Edinburgh. James Thin and Mercat Press (1990 opptrykk). ISBN 0-901824-25-9
- ^ Pedersen, Roy; Grønneberg, Roy (1979): Orkneyjar ok Katanes (Orkney and Caithness in Old Norse), 1. utg.; 2. utg. 1992, Inverness, Nevis Print
- ^ Sandnes, Jørn & Stemshaug, Jørn (2007): Norsk stadnamnleksikon, 4. utg., Oslo: Det Norske Samlaget, s. 440
- ^ «Pennsylvania», Scottish Shipwrecks
- ^ «D/S Pennsylvania (+1931)», Wrecksite.eu
- ^ «Pennsylvania», Hellsmouth Diving, Shipwreck and Rum Company
- ^ «Swona Lighthouse», Canmore
- ^ Back to the herd instinct, The Scotsman. 14. juni 2003. Arkivert fra originalen den 30. oktober 2010
- ^ Porter, Valerie (2020): Mason's World Dictionary of Livestock Breeds, Types and Varieties, CABI, 6. utg., s. 111
- ^ «Sites of Special Scientific Interest (SSSI)», Orkney Island Council
- ^ Flyn, Cal (Mai 2021): «The Reclaimers», BBC Wildlife. s. 51.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Finlay, John S. (2010): A Photographic Portrait of Swona, Galaha Press, Kirkwall
- Finlay, John S. (2014): Swona revisited, Galaha Press, Kirkwall
- Hamish Haswell-Smith (2004): The Scottish Islands. A comprehensive guide to every Scottish Island. Edinburgh: Canongate, ISBN 1-84195-454-3.
