Taktekking

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Taktekkeren», statue på plassen Petit Sablon i Brussel, av Albert Desenfans, 1800-årene.
Heltekking av et flatt tak i Tyskland

Taktekking betegner forskjellige teknikker og bruk av materialer for å gjøre tak på byggverk tette mot vind, nedbør og andre klimatiske påvirkninger.

I eldre tid ble taktekking utført med lokalt tilgjengelige materialer fra naturen, som skifer, never og torv, tang, halm, blader eller huder. Med mer avanserte redskaper og teknikker kunne trevirke bearbeides til bord og spon. Av brent leire ble det laget takstein av tegl. Metaller kunne hamres eller støpes til tynne plater egnet for taktekking. Industrialderen frembrakte materialer som takpapp, betongtakstein, bølgeblikk og folier eller plater av plast.

Taktekker var i mange land et eget yrke, ofte organisert i laug. I Norge ble takene i eldre tid tekket av andre håndverkere, tømrere eller murere, som foresto mesteparten av byggearbeidet. I byene fantes profesjonelle blikkenslagere som kunne tekke med plater av bly, kobber, sink eller jernblikk, eller lage takrenner og nedløp, og beslag av de samme metallene til å tette overganger og gjennomføringer i taket. I nyere tid er det etablert større taktekkingsbedrifter som utfører alle håndverk knyttet til taktekking.

Taktekking har alltid vært en utfordring for arkitekter, håndverkere og huseiere. Alle tekkemåter innebærer stor risiko for naturskade og trenger omhyggelig utførelse og stadig vedlikehold for å unngå lekkasjer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]