Teodoros I Laskaris
| Teodoros I Laskaris | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1174 Konstantinopel | ||
| Død | 1221[1][2] İznik | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Anna Komnene Angelina Philippa of Armenia Marie de Courtenay[3] | ||
| Far | Manuel Láscaris | ||
| Mor | Ioanna Karatzaina | ||
| Søsken | Konstantin Laskaris Alexios Laskaris Georg Laskaris Isaac Laskaris Manuel Laskaris | ||
| Barn | Maria Laskarina Sophia Eudokia Laskarina[4] Nikolaos Laskaris Constantin Laskaris Irene Laskarina[4] | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Teodoros I Laskaris eller Teodoros I Komnenos Laskaris, (Gresk: Θεόδωρος Α 'Λάσκαρις), født ca. 1174 eller 1175, død 1221 eller august 1222, var den første keiser i Keiserriket Nikea og regjerte 1204-1221 eller 1205-1222. Keiserriket Nikea ble opprettet etter at Det fjerde korstog hadde inntatt Konstantinopel i 1204 og jaget keiseren på flukt.
Familie[rediger | rediger kilde]
Teodoros Laskaris tilhørte en til da lite kjent bysantinsk adelsamilie[5]. Han var sønn av Manuel Laskaris (født ca. 1140) og hans kone Ioanna Karatzaina (født ca. 1148). Han hadde fire eldre brødre: Manuel Laskaris (død etter 1256), Michael Laskaris (død 1261 eller 1271), Georgios Laskaris og Konstantin Laskaris (død etter 19. mars 1205) som var keiser av Bysants (1204-1205); og to yngre brødre: Alexios Laskaris, militær leder i det latinske styret som kjempet med frankerne mot Johannes III Dukas Vatatzes og ble fengslet og blindet, og Isak Laskaris[6].
En kilde, "The Latins in the Levant. A History of Frankish Greece (1204–1566)" av William Miller, hevder at brødrene også hadde en søster som var gift med hertug Marco I Sañudo i Hertugdømmet Naxos og som var mor til Angelo Sañudo. Han baserte denne teorien på sin egen tolkning av italienske krøniker. Historikeren Mihail-Dimitri Sturdza avviste teorien basert på at dette ikke var nevnt i bysantinske primærkilder[7].
Keisertiden[rediger | rediger kilde]
I 1198 eller 1199 giftet Teodoros seg med Anna Angelina, datter av den østromerske keiser Alexios III Angelos og Euphrosyne Doukaina Kamatera. Hun var enke etter sin fetter sebastokratōr Isak Komnenos[8]. Etter dette ekteskapet ble han svoger til Eudokia Angelina.
Teodoros gjorde seg bemerket under latinernes beleiring av Konstantinopel under Det fjerde korstog 1203-1204. Han ble igjen i byen helt til latinerne hadde brutt gjennom forsvaret og trengt inn, men flyktet så sammen sin kone over Bosporus samtidig som hans bror Konstantin Laskaris ble utropt til keiser av de gjenværende forsvarerne som hadde samlet seg i Hagia Sofia. Teodoros etablerte seg i Nikea i provinsen Bitynia hvor han ble leder for sine landsmenn som hadde flyktet fra Konstantinopel.
I begynnelsen gjorde ikke Teodoros noe krav på keisertittelen, sannsynsligvis fordi hans svigerfar og hans bror ennå levde. Kanskje avventet hanogså den videre utviklingen i krigen mot latinerne, eller det var fordi det ikke var noen patriark som kunne krone ham[9]. I tillegg ble hans rike utfordret av David Komnenos i Paflagonia og Manuel Maurozomes i Frygia. Det var først etter at han hadde beseiret disse to i 1205 at han lot seg utrope til keiser og inviterte patriark Johannes X Kamateros til Nikea. Men patriark Johannes døde i 1206 før kroningen. Teodoros utnevnte Mikael IV Konstantin til ny patriark og ble kronet av ham i mars 1208.
I mellomtiden hadde Teodoros blitt slått av latinerne ved Adramyttion, men snart etterpå ble latinerne slått tilbake av den bulgarske tsar Kaloyan i slaget ved Adrionopel i 1205. Dette stanset den latinske fremmarsjen midlertidig, men Henrik av Flandern (som nå var keiser i Det latinske rike i Konstantinopel) gjenopptok kampen i 1206. Teodoros allierte seg med tsar Kaloyan og gikk til en motoffensiv i 1209. Situasjonen ble vanskeliggjort ved at sultan Kaykhusraw I i Rum-sultanatet (de muslimske seldsjukkene) invaderte Teodoros’ rike på oppdrag av den avsatte keiser Alexios III i 1211. Teodoros’ styrker klarte å slå seljukhæren og sultanen ble drept[10].
Selv om trusselen fra Rum-sultanatet og Alexios III var eliminert, fikk Teodoros problemer med keiser Henrik som beseiret Teodoros i et slag ved Rhyndacus i 1211 og fikk kontroll over et område på sørkysten av Marmarahavet. Til tross for dette nederlaget klarte Teodoros å utnytte dødsfallet til David Komnenos, bror til keiser Alexios I av Trapezunt, i 1212 til å øke sin egen kontroll over Paflagonia.
I 1214 inngikk Teodoros en fredsavtale med Det latinske rike i Nymphaion, og i 1219 giftet han seg med Marie av Courtenay, en niese av den avdøde keiser Henrik av Flandern og datter av den nåværende regent Yolanda av Flandern[11]. På tross av at det hersket relativ fred mellom rikene angrep Teodorus latinerne igjen i 1220, men freden ble gjenopprettet. Teodoros døde i november 1221 og ble etterfulgt av sin svigersønn Johannes III Dukas Vatatzes[12][13]
På slutten av sin regjeringstid hersket han over et territorium som var omtrent sammenfallende med de gamle romerske provinsene Asia og Bitynia. Selv om han ikke viste noen spesielt store statsmannsevner klarte han likevel med sitt mot og sine militære ferdigheter å holde liv i den bysantinske nasjonen, og å gjøre den i stand til senere å kunne slå tilbake mot den latinske invasjonen.
Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]
Teodoros var gift tre ganger. Hans første kone var Anna Komnena Angelina, datter av Alexios III Angelos, født ca 1176, som han giftet seg med i 1199. Med Anna hadde Teodoros tre døtre og to sønner som døde som unge:
- Nicholas Laskaris, død ca 1212
- Johannes Laskaris, død ca 1212
- Irene Laskarina, som giftet seg (1) med general Andronikos Palaiologos og deretter (2) med Johannes III Dukas Vatatzes, senere keiser
- Maria Laskarina, som giftet seg med kong Béla IV av Ungarn
- Eudokia Laskarina (omdøpt til Sophia), født mellom 1210 og 1212, døde mellom 1247 og 1253, forlovet med Robert av Courtenay (senere keiser i Det latinske rike), gift først og skilt fra Frederick II, hertug av Østerrike, deretter (før 1230) gift med Anseau de Cayeux, guvernør i Lilleasia.
Etter at Anna Angelina døde i 1212, tok Teodoros Philippa av Armenia (1183 - etter 1219) som sin andre kone. Hun var datter av kong Ruben III av Armenia. Dette ekteskapet ble annullert et år senere, og de skilte seg i 1216. Gardiner nevner teorien om at Ruben ønsket å gifte bort sin datter til en annen, og sendte sin niese i hennes sted. Da Teodoros fikk rede på at han hadde blitt lurt, sendte han henne og deres sønn, Konstantin Laskaris (født i 1214), tilbake til Kilikia[14].
Teodoros’ tredje kone var Maria av Courtenay (1204 - september 1222), som han giftet seg med i 1219. Hun var datter av keiser i Det latinske rike Peter II av Courtenay og Yolanda av Flandern, men de hadde ingen barn.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Theodoros I. Laskaris, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id theodoros-i-laskaris[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nationalencyklopedin, oppført som Theodoros I Laskaris, NE.se-ID theodoros-i-laskaris, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11414.htm#i114139, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Canduci, s. 301
- ^ Miroslav Marek, The Laskaris family (genealogisk nettsted, aug. 2012)
- ^ Mihail-Dimitri Sturdza, "Dictionnaire historique et Généalogique des grandes familles de Grèce, d'Albanie et de Constantinople", 1983
- ^ Alice Gardiner, De Lascarids av Nikea: Story of an Empire in Exile, 1912 (Amsterdam: Adolf M. Hakkert, 1964), s. 54
- ^ Gardiner, s. 54
- ^ Cambridge Medieval History, s. 547
- ^ Gardiner, The Lascarids, s. 94
- ^ Judith Herrin,Guillaume Saint-Guillain. Identities and Allegiances in the Eastern Mediterranean After 1204. Ashgate Publishing, Ltd., 2011, ISBN 1409410986, s. 52
- ^ John Carr. Fighting Emperors of Byzantium Pen and Sword, 30 apr. 2015, ISBN 147385640X, s. 255
- ^ Gardiner, The Lascarids, s. 87f
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, London and New York, 2nd ed., 2014. ISBN 978-1-78093-767-0
- The Oxford Dictionary of Byzantium (Oxford, 1991), 3 vols.
- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
- Jonathan Phillips, The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople (London and New York, 2004)
- Jonathan Harris, Byzantium and the Crusades, Bloomsbury, 2nd ed., 2014. ISBN 978-1-78093-767-0
- The New Cambridge Medieval History, Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894
- Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, 2010. ISBN 978-1-74196-598-8
- Harry J. Magoulias, O city of Byzantium: annals of Niketas Choniatēs, Wayne State University Press, 1984
 Østromersk keiser | ||
| Laskariske dynasti | ||
| Forgjenger: Konstantin Laskaris |
1204–1222 | Etterfølger: Johannes III Dukas Vatatzes |
| Østromerriket | ||