Troilus og Kressida

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Troilus og Kressida
orig. The Famous Historie of Troylus and Cresseid
TekstWilliam Shakespeare
SprogEngelsk
Tilblivelse1602
GenreSkuespill
Basert påRoman de Troie, Troilus og Criseyde
Annen informasjon

Troilus og Kressida (engelsk: Troilus and Cressida) er et skuespill av William Shakespeare, antagelig skrevet i 1602, og har handling tatt fra den mytologiske Trojakrigen, kjent fra Homers Iliaden.[1]

Midt under krigen i Troja innleder Troilus og Kressida et kjærlighetsforhold. Hun blir tvunget til Troja for å følge sin far til grekernes leir. I mellomtiden forsøker grekerne å redusere stoltheten til Akilles. Tonen i stykket veksler mellom vill komedie og mørk tragedie, og lesere og teatergjengere har ofte syntes det er vanskelig å forstå hvordan de er ment å reagere på figurene. Den engelske akademikeren Frederick S. Boas, som studerte tidlig engelsk drama, har karakterisert det et av Shakespeares «problemskuespill» grunnet dets mørke bitterhet.[2] De siste årene har det «stimulert til usedvanlig livlig kritisk debatt».[3]

Det er ikke en konvensjonell tragedie idet protagonisten (hovedaktøren) Troilus ikke dør, men det slutter med en svært nedstemt sekvens om Hektors død utenfor Troja og ødeleggelsen av kjærligheten mellom Troilus og Kressida. Flere karakteristiske elementer i stykket har blitt sett som moderne, det vil si forut for sin tid litteratur- og teaterhistorisk sett.[4]

Stykket ble utgitt på norsk i 1993 i en oversettelse av Edvard Hoem.[5]

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Diomed and Cressida (from William Shakespeare’s ‘Troilus and Cressida’, Act V, scene ii), maleri av Angelica Kauffmann (1789)

Troilus og Kressida har handling plassert til den siste tiden av den trojanske krigen, og følger trofast på handlingsgangen til Iliaden fra hvor Akilles nektet å delta i kamp til Hektors død. I hovedsak følges to handlingsganger i stykket. I den ene frier Troilus, en trojansk prins (sønn av Priamos), til Kressida, også fra Troja. De bekjenner sin udødelige kjærlighet, før Kressida blir byttet ut med en trojansk krigsfange. Mens han prøver å besøke henne i den greske leiren, ser Troilus et glimt av Diomedes som flørter med hans elskede Kressida, og bestemmer seg for å hevne hennes troløshet.

Selv om dette handlingsgangen er det som har gitt stykket sitt navn, utgjør det bare en liten del av stykkets spilletid. Det meste av dramet dreier seg om lederne for de greske og trojanske styrkene, henholdsvis Agamemnon og Priamos. Agamemnon og hans krigere prøver å få den stolte Akilles til å vende tilbake til kampen og møte trojanernes store Hektor, som sender grekerne et brev som forteller dem om hans vilje til å delta i en-til-en kamp med en gresk soldat. Den greske helten Ajax er opprinnelig valgt som denne stridsmannen, men slutter fred med Hektor før de klarer å kjempe. Akilles blir bedt om å vende tilbake til kampen først etter at hans protesje Patroklos ble drept av Hektor utenfor de trojanske murene. En serie trefninger avslutter stykket, der Akilles fanger Hektor og får myrmidonere til å drepe ham. En forbitret Troilus informerer trojanerne om Hektors død, og forbanner Pandaros. Erobringen av Troja er fortsatt gjenstående og etterlatt alene på scenen lurer den ulykkelige Pandaros på hvorfor han skulle bli så misbrukt, når hans tjenester var så ivrig ønsket bare en kort stund tidligere.[6]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Den første siden av Troilus og Kressida, trykt i den første folioen fra 1623

Historien om overtalelsen av Akilles til å komme tilbake til kampen er hentet fra Homers Iliaden (kanskje i en samtidig engelsk oversettelsen av George Chapman), og fra ulike gjenfortellinger fra middelalderen og renessansen, mens historien om Troilus og Kressida er en middelaldersk høvisk ridderromantikk som ikke er en del av gresk mytologi.

Shakespeare trakk veksler fra og lånte fra en rekke kilder for denne handlingen, spesielt Geoffrey Chaucers versjon av historien, diktet «Troilus og Criseyde», antagelig fullført i løpet av 1380-tallet.[7] Men også John Lydgates lange dikt Troy Book (første trykte utgave i 1513) og William Caxtons oversettelse av Recuyell of the Historyes of Troye (1464).[8]

De to handlingsgangene i Troilus og Kressida – kjærlighetshistorien til tittelfigurene, og krigføringen hovedsakelig rundt Hektor, Ajax og Akilles – har helt forskjellig opphav. Mens krigføringen er av gammel opprinnelse og er kjernen i fortellingen om Trojakrigen i de homeriske eposene, spesielt Iliaden, er historien om Troilus og Kressida en del av middelalderens narrative materiale: den kommer ikke fra gresk mytologi, men tilhører de narrative motivene som finnes i middelalderens gjenfortelling av populært materiale.

Historien var populær for dramatikere på begynnelsen av 1600-tallet, og Shakespeare kan ha blitt inspirert av samtidige skuespill. Thomas Heywoods todelte skuespill The Iron Age (1632) skildrer også den trojanske krigen og historien om Troilus og Kressida, men det er usikkert om hans eller Shakespeares skuespill ble skrevet først.[9] I tillegg skrev Thomas Dekker og Henry Chettle et skuespill kalt Troilus og Cressida på omtrent samme tid som Shakespeare, men dette stykket har bare blitt overlevert og bevart som en fragmentarisk skisse av handlingsgangen.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Troilus and Cressida», SparkNotes
  2. ^ Hyland, Peter (2001): «Reviewed Work: Shakespeare's Troilus and Cressida and the Inns of Court Revels W. R. Elton», Early Theatre 4, s. 152-154
  3. ^ Bate, Jonathan; Rasmussen, Eric, red. (2007): The RSC Shakespeare : the complete works. Basingstoke: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-00350-7; s. 55, 1460.
  4. ^ Jago, David M. (vinter 1978): «The Uniqueness of Troilus and Cressida», Shakespeare Quarterly 29(1), s. 20-27
  5. ^ Troilus og Kressida, Forlaget Oktober
  6. ^ «Troilus and Cressida: Entire Play», Shakespeare.mit.edu
  7. ^ Tatlock, John S.P. (oktober 1903): The Dates of Chaucer's Troilus and Criseyde and Legend of Good Women, Modern Philology, 1(2), s. 317-329
  8. ^ Palmer, Kenneth, red. (1982): Troilus and Cressida, Arden Shakespeare: Second Series). London: Methuen.
  9. ^ Hillebrand, Harold N., red. (1953): Troilus and Cressida. Philadelphia: Lippincott. OCLC 1429813; s. 462.
  10. ^ «Troilus and Cressida - Lost Plays Database», Folger Shakespeare Library.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Troilus_og_Kressida&oldid=24431076»