Ådel Gjøstein Blom
| Ådel Gjøstein Blom | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. apr. 1919[1][2] | ||
| Død | 19. juli 1990[1][2] (71 år) | ||
| Beskjeftigelse | Folklorist | ||
| Ektefelle | Knut Blom (1941–)[3] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund[1] | ||
Ådel Gjøstein Blom (født 12. april 1919 i Stavanger, død 19. juli 1990 i Oslo) var en norsk folklorist.
Hun drev sammen med sin mann, høyesterettsdommer Knut Blom (1916–1996), illegalt arbeid under krigen. Da freden kom var hun med på å avvæpne kollaboratører for den tyske okkupasjonsmakten. En spesiell episode, som hun selv omtalte som en hoderystende dumhet, var da hun med sin mann og noen venner i frigjøringsdagene i mai 1945 rykket ut da det ble meldt om skyting i Storgaten. Heldigvis var skytingen over innen de kom frem, for de hadde selv verken skytevåpen eller noen forutsetning for å utrette noe i en slik situasjon.
Ådel Blom tok høyere utdanning i voksen alder, og tok magistergraden i folkloristikk i 1967. Hun ble forskningsstipendiat gjennom NAVF og hjelpelærer ved Universitetet i Oslo, universitetetslektor i 1973 og senere førsteamanuensis. Hun ble innført i arbeidet med de norske middelalderballadene av professor Svale Solheim.
Som katolikk fattet hun blant balladegenrene spesielt interesse for legendevisene, og det var også dette som ble hennes emne for doktorgraden i 1984. Ådel Blom døde av kreft etter et kort sykeleie og etter å ha vært pensjonist i kun ett års tid.
Faglige arbeider[rediger | rediger kilde]
Ballader og legender[rediger | rediger kilde]
Slik det uttrykkes i boka hadde legendevisene, med unntak for nasjonaleposet, «Draumkvedet», i det hele tatt «vært lite påaktet» (Blom 1971:21). Men her er de fjorten norske balladetypene innen denne kategorien blitt behandlet i sammenheng med den helgenkultus som ligger til grunn for innholdet. En slik parallellesning av kildetypene har ledet til følgende oppsett:
Ballader om autoriserte helgener[rediger | rediger kilde]
|
St. Jakob |
Apostellegender. |
Ballader om anonyme helgener[rediger | rediger kilde]
|
Olav og Kari |
Legender om kvinnelige martyrer (Passio). |
Mirakler (Miracula)[rediger | rediger kilde]
|
Eldprøva |
|
Visjoner (Visio)[rediger | rediger kilde]
|
Draumkvedet |
|
TSB B 31 Draumkvedet[rediger | rediger kilde]
Det nordiske typeregisteret for ballader, The Types of the Scandinavian Medieval Ballads, viser til et antall av kun 37 legendeviser, hvorav størstedelen er danske, uten motsvarende varianter i de andre nordiske land. Bare to typer er sær-norske; «Agnus Dei» og «Draumkvedet».
Til diskusjonen om hvorvidt «Draumkvedet» kun var basert på et knippe sammenstilte stev eller virkelig var en fullstendig middelalderballade, falt Ådel Blom ned på det synspunkt, at selv om enkelte strofer kunne være hentet fra tradisjonell visjonsdiktning, enten i stev- og balladegenren, så viste sammensetningen av strofene, bruk av jeg-form og skiftende omkved å være basert på et opphavelig énmannsverk: «Det har med andre ord eksistert ett bestemt Draumkvede innenfor balladegenren, ...» (Blom 268).
Folkeviser i arbeidslivet[rediger | rediger kilde]
Boka om Folkeviser i arbeidslivet representerer et pionerverk i norsk sammenheng. Genren arbeidsviser hadde allerede i 1899 blitt definert av Karl Bücher i verket Arbeit und Rhythmus, hvor arbeidskoordinerende sang ble ansett som primær og sang til rytmisk understøttelse av arbeidet ble beskrevet som sekundær. Både i Norge og i utlandet var særlig sang i rallaryrket ved jernbanebygging og sjømannsyrket under seilskutetiden, som har vakt oppmerksomhet. Av disse er alene sjantiene blitt behandlet dette verk.
En annen tilnærmingsmåte til studier av arbeidssang skyldtes især Alan Lomax, og hans verdensomspennende studier av introvert og ekstrovert sang, som førte til en nyorientering hvor kommunikasjonsaspektet ble brakt inn. Det er etter mal av denne retningen at Folkeviser i arbeidslivet er blitt til, men med mer vekt på skjemaet sender – budskap – mottaker – respons, hvor også meningsaspektet hører med. Innenfor hovedemnene sang i februket, til tekstilarbeid, åkerbruket, ved fiske, sjømannsyrket, skogbruk og vandringsviser, står således funksjonsaspektet sentralt. Dermed er både arbeidsregulerende sang og sang som meddelelser mellom mennesker, og mellom mennesker og dyr, gjort til tema.
Den vitenskapelige balladeutgaven[rediger | rediger kilde]
Ideen om en vitenskapelig basert nasjonal utgave av middeladerballadene var allerede lansert av Sophus Bugge gjennom hans Norske Folkeviser (1856), og et mandat som ble videreført gjennom Moltke Moe, Knut Liestøl og Svale Solheim. Solheim var den som innførte Ådel Blom i arbeidet.
Norske mellomalderballader 1. Legendeviser er utgitt i Ådel Gjøstein Bloms navn, men er basert på langvarig forskningsinnsats fra flere. At gruppe B. Legendevisene ble utgitt først, skyldes nok både at det var kategorien med færrest typer og varianter, og at det var på dette feltet hun hadde viet innsatsen.
Noen år senere ble også gruppe A. Naturmytiske viser forelagt styret i Instituttet for sammenlignende kulturforskning, men ble returnert til instituttet. I årene 2013 til 2016 ble arbeidet med den vitenskapelige balladeutgaven i stedet sluttført av Norsk Visearkiv ved Nasjonalbiblioteket.
Dr. philos-avhandling[rediger | rediger kilde]
Norsk legendevisemateriale – en muntlig overlevert diktning anvender formelteoriene fra Milman Parry (1930) og Albert B. Lord på det norske legendevisematerialet.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Ballader og legender. Fra norsk middelalderdiktning. Universitetsforlaget. Oslo 1971.
- (Sm.m. Olav Bø:) Norske balladar i oppskrifter frå 1800-talet. Det Norske Samlaget. Oslo 1973. ISBN 82-521-0192-5
- Folkeviser i arbeidslivet. En analyse av visenes funksjon. Universitetsforlaget. Oslo 1977. ISBN 82-00-09449-9
- Visor i kulturell kommunikation (s. 129-142). Nils-Arvid Bringéus & Göran Rosander (utg.): Kulturell kommunikation. Föreläsningar och diskusionsinlägg vid 21:a Nordiska etnologkongressen i Hemse, Gotland 12-15 juni 1978. Bokförlaget Signum. Lund 1979. ISBN 91-85330-19-1
- Norske mellomalderballadar 1. Legendeviser. Instituttet for sammenlignende kulturforskning Serie B: Skrifter LXVI. Universitetsforlaget. Oslo 1982. ISBN 82-00-14202-7
- Norsk legendevisemateriale – en muntlig overlevert diktning. Studie over formler og litterær innvirkning. [Dr.-gradsavhandling.] Solum Forlag. Oslo 1985. ISBN 82-560-0400-2
Hyllest fra kolleger[rediger | rediger kilde]
- Seminar i visedikting i høve av at Ådel Gjøstein Blom og Odd Norland fylte 60 år i 1979 (s. 31-78). Reimund Kvideland (red.): Tradisjon. Tidsskrift for folkeminnevitskap Nr. 11 – 1981.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Ådel Blom, (12.april 1919 - 19.juli 1990).»[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12784001m[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]