Christian Høy Müller
Christian Høy Müller | |||
---|---|---|---|
Født | 24. jan. 1834 Loppa kommune | ||
Død | 22. sep. 1882[1][2] (48 år) Gaustad sykehus | ||
Beskjeftigelse | Prest, forfatter av religiøs litteratur, politiker, redaktør | ||
Søsken | Marius Müller | ||
Barn | Oluf Müller Fredrik Müller Brostrup Müller | ||
Nasjonalitet | Norge |
Christian Høy Müller (født 24. januar 1834, død 22. september 1882) var en norsk luthersk prest. Han var en landskjent predikant innen den johnsonske prestevekkelsen i 1860- og 1870-årene,[3][4][5][6] som forkynte «en strengt pietistisk kristendomsoppfatning og et dystert alvor».[7] Müllers visshet om sine egne synder tok imidlertid sykelige former, og han utviklet sinnssykdom, som førte til hans tidlige død, 48 år gammel.[3]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Han ble født på Loppa prestegård, der faren Brostrup Müller var sogneprest. Moren var Marie Dorothea (født Calmeyer), som kom fra en embedsmannsslekt. Da faren fikk et prestekall på Tynset i 1847, ble gutten sendt til Trondheim katedralskole, der han tok artium med beste karakter i 1852.[8]
Han tok teologisk embedseksamen i 1857. Allerede som prestestudent ble han grepet av den johnsonske vekkelsen og gikk i Det norske lutherske Indremisjonsselskaps tjeneste. Han forkynte til dels sammen med sin venn, senere biskop Nils Jacob Laache, holdt offentlige bibellesninger og søndagsskole, særlig for fabrikkarbeidere.[3][4][5][8] Müller og Laache vekslet på redaktøransvaret for oppbyggelsesbladet For fattig og rik, som skulle bli Indremisjonsselskapets hovedorgan, mellom 1858 og 1859.[8][9] Müller var også redaktør for det kristelige barnebladet Barnebiblioteket i flere år.[8][10]
I 1859 ble han personellkapellan hos sognepresten i Stokke, Hans Christian Ross. Han ble også formann i Stokke misjonsforening. Han tok også initiativet til misjonsfellesforeningen for Jarlsberg og Larviks amt. Müller stod i spissen for et nidkjært og oppsøkende misjonsarbeid, som samlet mange tilhørere på møtene og førte til «en ganske alvorlig og gjennomgripende vekkelse» i distriktet.[11][12][13][14]
Etter at han flyttet fra Stokke, holdt han kontakten med gamle venner gjennom manende brev. Müllers brev og prekener ble i 1887 samlet og utgitt i bokform.[8][12][15] «Denne vesle boken … brukes av mange eldre i Stokke, Sem og Andebu som andaktsbok den dag i dag», noterte en lokalhistoriker i 1953.[15]
I 1869 fikk Müller et kall som sogneprest i Sunndal, og i 1878 ble han sogneprest i Børsa.[4][8] Ved siden av prestegjerningen var han ordfører i Børsa herred fra 1880 til 1881. På grunn av sykdom måtte han la varaordføreren fungere i vervet før ordførerperioden var over.[16]
De siste årene av sitt liv ble den alvorstyngede presten sinnslidende.[3][8][17] Kirkehistoriker Einar Molland skriver: «Hans syndsbevissthet antok sykelige former. Han måtte opp om nettene og rope om forbarmelse, ‘thi han hevdet at have gjort alleslags Forbrydelser’.»[3] Müllers biograf Knut Rygnestad ser sinnslidelsene som vesentlig forårsaket av en hjernesvulst.[17] Müller ble innlagt på Gaustad asyl, der han døde i 1882, etter å ha fått operert ut svulsten. En slektshistoriker anfører at Müller pådrog seg blodforgiftning, etter å ha kloret seg til blods i hodebunnen.[4] Rygnestad beskriver komplikasjoner som følge av operasjonen.[17]
Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]
I 1866 giftet han seg med Clara Johanne Landstad, datter av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad. Hun døde året etter, etter å ha født deres eneste barn, Clarus Magnus Brostrup Müller, som ble distriktslege på Melhus. Han giftet seg på nytt i 1872 med Methea Herlofine Herlofsen, som kom fra en kjøpmannsfamilie i Kristiansund. De fikk seks barn, blant dem Brostrup og Oluf Müller, som drev handel og industri i Kristiansund, og Fredrik Müller, som ble prest og hovedlærer ved Indremisjonsselskapets bibelskole, og flere døtre som ble gift med prester.[4][5]
Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]
Müllers vei i Stokke, nå i Tønsberg kommune, er oppkalt etter ham.[18]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no, besøkt 16. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no, besøkt 16. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Molland, Einar (1979). Norges kirkehistorie i det 19. århundre. 1. Oslo: Gyldendal. s. 214.
- ^ a b c d e Castberg, Aage Stabell (1940). Slekten Müller fra Trondhjem. Trondheim. s. 40–56.
- ^ a b c Wisløff, Johan Martin (1921). «Sogneprest Fredrik Müller». I Wisløff, Johan Martin og Hallesby, Ole. Sogneprest Fredrik Müller in memoriam. Kristiania: Lutherstiftelsens forlag. s. 10–11.
- ^ Rygnestad, Knut (1953). Kledt i botsdrakt. Oslo: Lutherstiftelsens forlag.
- ^ Molland, Einar (1979). Norges kirkehistorie i det 19. århundre. 1. Oslo: Gyldendal. s. 201.
- ^ a b c d e f g Halvorsen, Jens Braage (1896). Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880. 4. Kristiania: Den norske forlagsforening. s. 132.
- ^ Tveterås, Harald L. (1940). Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket. s. 40.
- ^ Tveterås, Harald L. (1940). Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket. s. 11–12.
- ^ Kvellestad, Anders (1986). «Den første misjonsforening». I Solum, Sverre. Stokke kirke 1886–1986. Stokke menighetsråd. s. 17–18. ISBN 8299147905.
- ^ a b Aakerholdt, Arne (1945). Hovedtrekk av haugebevegelsen i Nordre Vestfold og den evang. luth. frikirkelige menighets forhistorie. Tønsberg. s. 21–24.
- ^ Helgor, Fritz (1969). Indremisjonen i Vestfold gjennom 100 år. Festskrift ved kretsens 50 års jubileum. Larvik. s. 30.
- ^ Johnsen, Arne Odd (1971). Tønsberg gjennom tidene. Oslo: Gyldendal. s. 207. ISBN 82-05-00414-5.
- ^ a b Solum, Sverre (3. oktober 1953). «God bok om Stokkepresten Chr. Høy Müller». Tønsbergs Blad: 10.
- ^ Wiggen, Ingebrigt, Rødsli, Ingebrigt og Bjørnbeth, Ole (1936). Børsa prestegjeld 1837–1937. Børsa. s. 47.
- ^ a b c Rygnestad, Knut (1953). Kledt i botsdrakt. Oslo: Lutherstiftelsens forlag. s. 66–69.
- ^ «Veinavn i Stokke». Sandefjords Blad: 3. 25. september 1956.